Bare dumme meg

[Gjest DUMME-meg]

Jeg er så jævla dum. Så jævla mislykka.

Bare for å ta et eks: øvelseskjørte sammen med faren min (og søstra mi) idag. Hun kjørte først, å så kjørte jeg. Uansett, når hun kjørte var alt så bra....og hun var kjempeflink (og hun har hatt maaaaange flere timer enn meg, både med kjørelærer og mamz og papz). Så var det min tur da. Men jeg fikk ikke til noe særlig. Var feil plassert på veien (sjanglet litt), kjørte for sakte, så på giren når eg gira (og sånne ting). Jeg var ikke flink. Bare kritikk å få.

Tok meg veldig nær av det, men skjulte det for pappa og søstra mi.

Men jeg blir bare så sint. Så deprimert. Virker som om han er mer glad i henne, enn i meg. Ikke pga. dette, men det er så mange ganger han på en måte har gitt uttrykk for at hun liksom er bedre og sånn, enn meg. Har kanskje ikke sagt det ordrett, men han har liksom alltid brydd seg mer om henne.

Blir bare så jævla skuffa. Veldig såra faktisk. Får meg til å tenke tanker (igjen) som: "hva om jeg hadde vært borte....død. Ville han angret da? Ville han angret på at han ikke brydde seg mere om meg da?".

Virker som om han tror at jeg har det bra (psykisk), siden jeg ikke har vært innlagt før. Jeg mener, søstra mi var innlagt et par ganger, og da visste de jo at hun sleit. Mens jeg aldri har vært innlagt før, så derfor sliter liksom ikke jeg noe. Jeg har det bare bra jeg (virker det som om han tenker).

Egentlig har jeg hatt en strålende dag. Har vært å klatra idag, og har vært i ganske ok, godt humør. Men så kjørte jeg, og fikk bare kritikk omtrent. Og dermed ble jeg så deprimert at jeg begynte å tenke at" når jeg kommer hjem igjen, skal jeg kutte meg. Så kan både jeg og de andre ha det så godt".

Så lite skal det altså til, å dra meg ned igjen. Så lite skal til før jeg får et lite snev (eller hva jeg skal si) av selvmordstanker. Selv om de kanskje ikke er så veldig alvorlige sånn sett, så er det der.

Har en slags trang til å kutte meg nå. Klarer ikke å sette fingeren på, og finne grunnen til hvorfor. Det er liksom så blandete følelser, og mange forskjellige grunner på samme tid. Helt forferdelig.

Unnskyld at jeg skriver dette "syteinnlegget" (som kanskje noen av dere som leser, vil kalle det), men jeg måtte bare få ut litt sinne.

Ikke at jeg bruker dette stedet som en slags "bossbøtte", men jeg synes det er godt å bare si det til noe. Og siden jeg ikke har noen å snakke med, så tenkte jeg at jeg kunne skrive inn et innlegg her. Så får jeg håpe at en eller annen gidder å svare (selv om det kanskje ikke er noe å svare på sånn sett). Bare komme med en kommentar eller noe.

[Gjest dfgdfg]

kan du snakke med faren din om at han sårer deg, fordi det virker som han favoriserer din søster?

en ting til, søsteren din trenger ikke å slite mer enn deg, fordi om hun har vært innlagt..

[alya]

Du er slett ikke dum

Ta vare på deg selv, du fortjener det

Ikke kutt deg, vi vet begge at det er nytteløst, selv om det frister...

*klem*...om du vil ha