Gå i fra han eller ikke ? (langt)

[Gjest forvirret25]

Det er ikke så lett å få med seg alt i et slikt innlegg, men jeg skal prøve. La ut et innlegg om dette på Samliv også, men tror kanskje det var feil forum. Prøver her...

Litt bakrunnsinfo.. Jeg "levde livet" på ungdomsskolen og hadde en del kjærester, men så begynte jeg på vidregående og møtte en som jeg var sammen med i 4 år og samboer i 2 av disse 4 årene. Vet ikke om det har noe å si, men jeg har alltid hatt kjærester som er eldre enn meg. Når dte ble slutt, gikk jeg rett inn i forholdet som endte med ekteskap etter 3 år sammen. Jeg ble garvid ganske raskt og vi har en datter på 3 år.Vi giftet oss i fjor sommer og har nå vært sammen i 4 år. Begynner om lure om 4 år er en magisk grense for meg ?

Tingen er at min mann og jeg er veldig forskjellige, og vi har ikke klart tidligere å komme med kompromisser. Det har vært min eller hans måte, eller ingen i det hele tatt.

Jeg er utrolig spontan, vil jeg gjøre noe skulle jeg gjerne ha gjort det i går og jeg får ikke ro i kroppen før jeg har gjort det. Jeg liker å ta kontroll over ting. Skal vi ut å reise er det jeg som bestemmer reisemål. Mannen min er utrolig snill, kanskje for snill. Han gir meg nesten alt jeg vil ha. Og jeg er heller ikke flink til å uttrykke følelsene mineog si i fra hvis jeg syns noe er galt. Slik har jeg alltid vært. Dette skaper problemer. Nå har ting bygget seg opp, og nå etter at vi har solgt leiligheten og kjøpt hus, fant jeg ut at jeg ikke orket mer. Jeg har tenkt tanken før, men slått den i fra meg med at det ordner seg sikkert. Jeg var fast bestemt på å bryte ut. Men nå tviler jeg.

Alle er i mot meg, de syns vi bør prøve en siste gang (nok en gang). Jeg føler meg presset. Han sier han skal forandre seg, bare jeg sier hva han gjør "feil". Jeg har alltid ønsket meg en spesiell type hund (alaskan malamute), men fikk klar beskjed at han likte ikke disse hundene. De lignet på ulver og er "farlige". Nei, vi skulle ikke ha noen hund, dermed basta. Nå plutselig når det går dårlig vil han ha den hunden allikevel. Sa t.o.m at han hadde snakket med noen, og hadde tenkt å kjøpe en. Det føler jeg som om at han prøver å kjøpe meg. Han vet hvor jeg elsker hunder og jeg syns selv at hunder er som terapi. De er der alltid for deg.

Nå har jeg derfor begynt å tvile, men jeg klarer ikke selv å finne ut om jeg tviler fordi han tilbyr meg en masse ting som jeg har lyst på, eller om det er fordi jeg tror vi har en sjanse allikevel. Jeg vil ikke gå tilbake til han pga det første, for det er ikke riktig og vil føre til et brudd en eller annen gang uansett (man bare utsetter det).

Jeg har tenkt å be om profesjonell hjelp fra en psykolog e.l. oghar funnet to mulige. En psykolog eller en psykriatisk sykepleier som driver egen klinikk.

Mannen min vil også gå til den samme (men ikke samtidig; hver for oss), i håp om at hun kan hjelpe oss.

Hva anbefaler dere ? Synspunkter?

Det er så mye som ikke får plass i dette innlegget, dessverre.

Alle råd mottas med stor takk.

[Alja]

Du skriver noe om at fire år ser ut til å være en magisk grense for deg. Fire år er sannsynligvis den tiden det tar for deg å gå trett i et forhold.

Du kan går fra mannen din. Selv om det virker ut fra det du skriver som han er glad i deg. Han strekker seg langt for å beholde deg.

Så kan du løpe inn i et nytt forhold, få et til barn og inne fire år møter du deg selv i døra igjen. Så kan du jo stikke å begynne på nytt igjen. Er det det livet du vil ha? Er det det du ønsker for ungen? Har du tenkt gjennom at dere aldri blir helt ferdig med hverandre i og med at dere har et barn sammen? Det blir et slitsomt og komplisert liv.

Du kan også begynne å jobbe med deg selv. Mannen din kan ikke du forandre, det må han klare selv. Men du kan forandre på deg. Du kan forandre på dine krav og på hva du setter pris på.

En romase krever bare litt selvbedrag. Et godt og langvarig forhold krever masse jobb. Og det krever at du er villig til å forandre deg og sluke en del kameler. Det krever at du må innrømme dine feil og du må akseptere å leve med noen av din manns feil. Overbærenhet er et viktig stikkord.

Belønningen er stor for de par som er villige til å jobbe i stedet for å bare stikke. Men det er et langsiktig prosjekt uten snarveier og billige løsninger.

Samtaler med fagperson høres ut som en god idé. Kanskje hver for dere til å begynne med og så sammen etter hvert.

Du kan hoppe over gjerdet fordi gresset er grønnere der. Men straks du gjør det begynner jo gresset på nye og forlokkende siden av gjerdet å bære preg av den slitasjen du utsetter det for.

Hvis du tenker litt mindre på hvordan du har det akkurat nå og hva du føler akkurat nå. Så kan du tenke litt mer på hvilke mål du har for livet ditt når det gjelder familie og ektefelle. Kanskje du da finner ut at du er villig til å betale prisen!

En mamma og pappa som er glad i hverandre og som har lært seg å takle konfliktene seg imellom på konstruktiv måte er noe av det beste og tryggeste du kan gi ditt barn. Da vil dere også være gode eksempler for ungen(e) på hvordan de selv skal takle konfilikter.

Utholdenhet er en lite verdsatt verdi i dagens samfunn.

Lykke til med et godt og langt ekteskap!

[Gjest Valnøtt]

Jeg synes at du til å begynne med iallefall skal la være å ta imot noen hund! Høres ut som om du har nok å stri med uten en stor krevende hund i tillegg.

De fleste forhold opplever litt nedtur når man flytter. Det er mye stress og man er sliten og kanskje må man kompromisse på ting, pluss at man kanskje ikke har så god råd.

Siden du har barn skylder du ungen din å kunne si at du har forsøkt ALT for å gi henne en oppvekst med både mamma og pappa.

Så oppsøk rådgivning og prøv å redde ekteskapet ditt!

[lina1365380363]

Du skriver noe om at fire år ser ut til å være en magisk grense for deg. Fire år er sannsynligvis den tiden det tar for deg å gå trett i et forhold.

Du kan går fra mannen din. Selv om det virker ut fra det du skriver som han er glad i deg. Han strekker seg langt for å beholde deg.

Så kan du løpe inn i et nytt forhold, få et til barn og inne fire år møter du deg selv i døra igjen. Så kan du jo stikke å begynne på nytt igjen. Er det det livet du vil ha? Er det det du ønsker for ungen? Har du tenkt gjennom at dere aldri blir helt ferdig med hverandre i og med at dere har et barn sammen? Det blir et slitsomt og komplisert liv.

Du kan også begynne å jobbe med deg selv. Mannen din kan ikke du forandre, det må han klare selv. Men du kan forandre på deg. Du kan forandre på dine krav og på hva du setter pris på.

En romase krever bare litt selvbedrag. Et godt og langvarig forhold krever masse jobb. Og det krever at du er villig til å forandre deg og sluke en del kameler. Det krever at du må innrømme dine feil og du må akseptere å leve med noen av din manns feil. Overbærenhet er et viktig stikkord.

Belønningen er stor for de par som er villige til å jobbe i stedet for å bare stikke. Men det er et langsiktig prosjekt uten snarveier og billige løsninger.

Samtaler med fagperson høres ut som en god idé. Kanskje hver for dere til å begynne med og så sammen etter hvert.

Du kan hoppe over gjerdet fordi gresset er grønnere der. Men straks du gjør det begynner jo gresset på nye og forlokkende siden av gjerdet å bære preg av den slitasjen du utsetter det for.

Hvis du tenker litt mindre på hvordan du har det akkurat nå og hva du føler akkurat nå. Så kan du tenke litt mer på hvilke mål du har for livet ditt når det gjelder familie og ektefelle. Kanskje du da finner ut at du er villig til å betale prisen!

En mamma og pappa som er glad i hverandre og som har lært seg å takle konfliktene seg imellom på konstruktiv måte er noe av det beste og tryggeste du kan gi ditt barn. Da vil dere også være gode eksempler for ungen(e) på hvordan de selv skal takle konfilikter.

Utholdenhet er en lite verdsatt verdi i dagens samfunn.

Lykke til med et godt og langt ekteskap!

Vil bare si at det er kloke ord du kommer med.

Hilsen fra............