Ikke egentlig meg...langt og rart

[Gjest Calóni]

Før var jeg deprimert. Stille og gjorde ikke så mye ut av meg. Satt i mine egne tanker. De færreste visste vel at jeg var deprimert. Noen flere hadde kanskje en mistanke. Men det var iallefall den jeg var. Kunne jo le og smile også. Men stort sett var jeg alvorlig. Gikk til psykolog. Ikke flink til å åpne meg. Ikke om noe som helst. Ikke om hva jeg gjorde etter skolen i går. Ikke om hva jeg drømmer om.

Så begynte jeg på antidepressiva. Inni meg følte jeg meg bedre. Men jeg var vant til å være den jeg hadde vært i så mange år. Så jeg fortsatte med det. Følte meg lettere innvendig. Men viste det ikke så tydelig utad. Jeg holdt jo en slags fasade oppe. Om at ting var bra. Men den krevde ikke så mye anstrengelse. Siden jeg var bare stille..

Nå har jeg flyttet. Langt unna der jeg bodde før. Jeg hadde muligheten til å begynne på nytt. Være akkurat den jeg følte for å være. Det var jo ikke fritt for at jeg følte meg litt innestengt i den lukkede fasaden min, når jeg egentlig hadde lyst til å smile og le litt. Jeg gjorde dermed en helomvending da jeg kom hit. Her er jeg den morsomme, urokråka, klovnen av oss alle. Den du aldri kan vite hva kommer til å si neste gang. Den spontane. Gledessprederen. En 'lett' person. En person uten problemer. Som bare er livsglad. Nesten som en liten unge. En som de fleste liker med en gang, og som de legger merke til.

En del av meg liker den nye rollen veldig godt. Men den har også sine ulemper. Dersom jeg er nedfor en dag. Dersom jeg ikke opprettholder mitt vanlige hyperaktive nivå vil folk reagere. Kommentere min sitllhet. Spørre hva som er i veien. Derfor kan jeg ikke la meg selv slappe av og la tankene ta overhånd. Jeg må la alle tro at alt er bra. Bra på en måte. Da rekker ikke de tunge tankene å slå rot. Men på den annen side. De kommer desto sterkere det sekundet jeg lukker døra bak meg til et rom jeg er alene i. Og jeg er sliten. Nå tenker jeg at jeg ikke orker mer. Ikke være den livsglade personene hele tiden. Nå gråter jeg. Men jeg vet. At om omtrent et kvarter så kommer jeg til å reise meg opp herifra. Tørke tårene, ta litt vann i ansiktet. Gå ut til de andre jeg deler leilighet med. Prate i vei. Se på TV. Fortelle morsomme historier. Le av deres påfunn. Få dem til å le av meg.

Uansett. Sliten eller ikke. Dette er jo ikke meg. Eller er det? Den hyperaktive, livsglade jenta. Er det meg på en god dag? Eller er det resultat av tablettene jeg putter i meg hver kveld? Jeg trenger å vite det. Jeg skal ikke gå på tablettene hele livet. Jeg vil slutte en dag. Hva skjer da? Detter jeg ned igjen? Til et liv som forsåvidt er greit, men uten den der ekstra energien? Eller blir jeg den jenta jeg nå (prøver) er?

Etter at jeg flytta hit har jeg ikke etablert ordentlig kontakt med psykolog eller lege. Så sånn sett står jeg alene. Jeg står vel på en slags venteliste til psykolog. Men jeg er ikke den som ringer og maser. For jeg har det jo fint. Og dermed får jeg vel heller ingen time med det første.

Har ikke lyst til å dytte i meg flere piller. Vil se hvordan det blir uten dem. Vil ikke være kunstig. Vil bare være meg selv. Uten å måtte åpne meg for noen. Det er kanskje dumt å kutte ut tabletter bare sånn uten videre. Men jeg vil gjøre det _nå_, og jeg får ikke legetime klokka halv 11 en onsdagskveld. Uansett vil ikke legen 'godkjenne' det. Ikke etter at jeg var der og ba om å få øke dosen for bare noen dager siden..Orker ikke å holde denne fasaden lenger. Men orker ikke å kutte den ut heller. For da blir det så mye spørsmål..

Dette her ble veldig langt og aldri så lite surrete og rart..*gå ut og leke blid*

[alya]

Ville bare si at jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Skulle tro det var jeg som hadde skrevet det...

Rart det der..hvordan man kan kjenne seg i andres beskrivelser av seg selv.

en annen ting..jeg kutta AD sånn helt uten videre...ikke smart, ikke smart i det hele tatt. Nedtrapping er det som gjelder. Vil ikke at du skal få en unødvendig hard nedtur fordi du kutta tabl. tvert. Den er hard å komme ut av.

Lykke til!

[Gjest Calóni]

Ville bare si at jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Skulle tro det var jeg som hadde skrevet det...

Rart det der..hvordan man kan kjenne seg i andres beskrivelser av seg selv.

en annen ting..jeg kutta AD sånn helt uten videre...ikke smart, ikke smart i det hele tatt. Nedtrapping er det som gjelder. Vil ikke at du skal få en unødvendig hard nedtur fordi du kutta tabl. tvert. Den er hard å komme ut av.

Lykke til!

Er bare det at når man har en sånn nedtur som det jeg har nå så gir man faen..en del av meg _vil_ få en kraftig nedtur pga brå slutt på tabletter. Med alle bivirkninger og alt. Noen ganger kan det føles godt. Å være langt nede. Å ha lov til det..

[alya]

Er bare det at når man har en sånn nedtur som det jeg har nå så gir man faen..en del av meg _vil_ få en kraftig nedtur pga brå slutt på tabletter. Med alle bivirkninger og alt. Noen ganger kan det føles godt. Å være langt nede. Å ha lov til det..

Skjønner så alt for godt hvordan du har det.

Ikke gi opp da, det går an å bli lei av å synes synd på seg selv også, og da er det kanskje litt seint å få gjort noe med det. JEg sier ikke at du synes synd på deg selv altså, men det er vanskelig å komme utav en depresjon forårsaket av tabl.kutt. Og ut av den SKAL du/vi

[Gjest Calóni]

Skjønner så alt for godt hvordan du har det.

Ikke gi opp da, det går an å bli lei av å synes synd på seg selv også, og da er det kanskje litt seint å få gjort noe med det. JEg sier ikke at du synes synd på deg selv altså, men det er vanskelig å komme utav en depresjon forårsaket av tabl.kutt. Og ut av den SKAL du/vi

mm..du har vel rett. Jeg vil angre ved en senere anledning. Psykologen jeg var hos for registreringssamtale sa det kunne ta litt tid før jeg kom inn, men at jeg når som helst kan ringe å få en avklaringstime på dagen, eller dagen etter. Kanskje det er det jeg bør gjøre. Ringe dit i morgen. Men det hjelper liksom ikke helt det heller..for det første ser nok morgendagen mye lysere ut. For det andre vil jeg uansett aldri klare å forklare akkurat hvordan jeg føler det. Det går bare ikke..

[alya]

mm..du har vel rett. Jeg vil angre ved en senere anledning. Psykologen jeg var hos for registreringssamtale sa det kunne ta litt tid før jeg kom inn, men at jeg når som helst kan ringe å få en avklaringstime på dagen, eller dagen etter. Kanskje det er det jeg bør gjøre. Ringe dit i morgen. Men det hjelper liksom ikke helt det heller..for det første ser nok morgendagen mye lysere ut. For det andre vil jeg uansett aldri klare å forklare akkurat hvordan jeg føler det. Det går bare ikke..

Hva om du prøver å skrive ned hvordan du har det da, hva du tenker. Vis det til psykologen/legen. Det kasn gjøre det lettere for dem å forstå hva du sliter med.

Har ikke noe fasitsvar, og kanskje er ikke mine råd de rette for deg. Vil gjerne hjelpe deg om jeg kan

[Gjest Calóni]

Hva om du prøver å skrive ned hvordan du har det da, hva du tenker. Vis det til psykologen/legen. Det kasn gjøre det lettere for dem å forstå hva du sliter med.

Har ikke noe fasitsvar, og kanskje er ikke mine råd de rette for deg. Vil gjerne hjelpe deg om jeg kan

Takk. Det eneste jeg trenger er noen som hører. Noen som ikke jeg må stå ansikt til ansikt med. Tablettene er nå inntatt.

[alya]

Takk. Det eneste jeg trenger er noen som hører. Noen som ikke jeg må stå ansikt til ansikt med. Tablettene er nå inntatt.

det gleder meg å høre

jeg blir sannsynligvis borte en stund nå, skal på psykehus, men de har internett der også.så jeg vil prøve å stikke innom når jeg kan.

Om du vil kan du jo oxo sende meg en mail da.

[email protected]

mail er alltid kozelig.

lykke til videre iallefall

klemz