Samboer ikke vil til terapi-familieproblemer-langt

[Gjest Drittlei av å prøve]

Min mann sliter om dagen. Han er hissig og har lagt til seg en nedlatende tone ovenfor meg som har vart i mange måneder og som han ikke greier å gi slipp på.

Han er daglig spydig og sur og samboerskapet halter nå.

Jeg har ikke vært verdens beste jeg heller, men gjør alt jeg kan for å få ting på rett kjøl. Dvs: Prøver å være hyggelig, er meg selv, oppsøker familieterapi, går i terapi selv osv.

Men - det virker som om løpet er kjørt... Han sier ofte at han prøver å være snill og grei, men det sklir ut omtrent i samme sekund som han nevner det.

Han skylder ofte på at jeg ikke gjør nok hjemme, at jeg ikke er bra nok kjæreste for han osv.

Men jeg gjør faktisk ALT jeg greier hjemme av husarbeid, unger, jobbing osv. I tillegg pålegger han meg mer fordi HAN har såå mye han skal gjøre og da er det jo bare jeg som kan ta alt det ikke han får tid til hjemme...

Åssen skal jeg greie å gjøre mer enn det jeg orker og i tillegg være hans lille søte kjæreste?

Jeg orker ikke engang tanken på sex, rett og slett fordi jeg blir kvalm av alle spydighetene og klagingen hans. Å ha sex uten å ville det, føles som et overgrep.

Jeg har prøvd å forklare det, mens han påstår hele tiden at dersom jeg var litt mer kjæreste og også "gav" han litt mer sex, ville han blitt blidere med en gang.

Men det betyr jo at det er JEG som må ta tak i det og begynne med å ta initiativ til sex selv om jeg blir dårlig av tanken...! Hva gjør jeg?? Det er jo ikke snakk om een gang heller, for hadde det vært snakk om bare det, hadde det jo vært enkelt.

Ellers legger han skylden på meg for en hel masse som skjedde flere år tilbake i tid. I en periode jeg var meget syk og ikke visste helt hva jeg gjorde. Jeg har kommet over det og godtatt at det er fortid, men han mener visst at jeg skal lide resten av livet fordi jeg var en drittsekk for lenge siden.

Jeg mener at han trenger hjelp til å lære seg å kommunisere og spesielt til å legge ting bak seg. Han sliter t.o.m. med barndommen og jeg tror noe av det også er i ferd med å ta knekken på han i dag.

Han mener at terapi ikke er noe for han og at det er jeg som er problemet. Han skjønner ikke at jeg blir lei meg og deprimert over at han sier så mye stygt, fordi tydeligvis mener han det han sier.

Han har ALDRI i de 6-7 årene vi har vært sammen sagt unnskyld til meg, uten at jeg har måttet be om det.

Jeg har alltid blitt behandlet som en som skaper problemer for han og som en som er stakkarslig og hjelpeløs. Og så skal liksom han ha æren for å ha reddet meg ut av alle mulige situasjoner. Angst, økonomi, dårlige venner og alt mulig.

Det virker nesten som han krever betaling i form av sex og kjærlighet for at han var snill mot meg en gang i tiden.

Når jeg spør han om hvorfor han har sluttet å være snill mot meg, svarer han at "Jeg har gitt opp, for jeg har aldri fått noe igjen for det"...

Men han glemmer da at det vi har vært igjennom (en annen historie) har vært harde saker og ingen av oss har hatt overskudd til noe som helst på mange år. Hva skal jeg gi igjen da?? Jeg er glad i han og er meg selv! Han sier at jeg bør "bry meg litt mer om han", men jeg skjønner ikke hvordan? Jeg snakker med han, er ærlig mot han, skryter av han, gjør alt jeg orker for han faktisk, men det er ikke bra nok. Er det bare den sex'en som er viktig, tro? Skal jeg spre bena for å få fred i heimen?? Jeg lurer på om det er det som er hele dilemmaet? Men det er liksom for enkelt. Jeg er jo kvinne og liker ikke sånne enkle svar...

Eller er mannfolk sånn? Enklest mulig. Lite skravling, mest mulig sex. Minst mulig forståelse og oppripping av vonde minner, men gjerne minne kvinnfolka på at de ikke er perfekte.

Når barna sier at de IKKE savner pappa'n sin enda så mye opptatt han er, tolker jeg det da feil? Betyr det at de ser nok til han, eller betyr det at de ikke vil se mer til han??

Gi meg noen gode råd, før jeg ser meg om etter et annet sted å bo, da?? Og det er det siste jeg vil, for jeg ønsker ikke at barna mine skal oppleve et splittet hjem.