NHD og dere andre: Har ingen behandlere å snakke med

[Gjest victoria80]

I den uka her har jeg vært hos begge behandlerne mine.Han på VOPP og hun psykiatriske sykepleieren i kommunhelsetjenesten.Jeg har trappet ned tablettene mine til 1mg.Noe jeg ikke har sagt i fra,er at jeg merker at jeg har blitt mer urolig i det siste.

For noen uker siden var jeg på VOPP,og da sa behandleren min at vi skulle avslutte for de han syntes at det var mange andre folk som trengte plassen mer enn meg.Dessuten var jeg inne i en positiv periode, noe som ikke er sant.Jeg tenkte at da har jeg hvertfall den psykiatriske sykepleieren å snakke med.

For to uker siden var jeg hos henne, og på slutten av samtaletimen sa hun at vi måtte avslutte fordi dem fikk inn så mange nye folk som søkte etter å få snakke med noen så de hadde ikke kapasitet til å ta for seg alle som søkte.De hadde derfor fått beskjed om å avslutte flest mulige folk de snakket med fra før av.Dessuten sa hun at jeg hadde tilretteleggeren min på arbeid med bistand å snakke med.Hallo,hun er bare tilretteleggeren min som skal tilrettelegge arbeidssituasjonen min, og hun er ikke behandleren min.Så vi avsluttet i dag,og nå har jeg ingen behandlingstilbud lengre.Altså jeg har ingen behandlere å snakke med om mine problemer.Altså jeg har bare kjæresten min og dere her inne på doktoronline å betro meg til hvis det skal oppstå noen vonde tanker.

Nå føler jeg en enorm sinne og frustrasjon.Aller mest har jeg lyst til å slutte brått med tablettene og gi helt opp.Jeg gråter mye om dagene og tenker mange vonde tanker.Spesielt tenker jeg mye på det som skjedde i syden + at venninnene mine svikter meg.I det minste har jeg lært meg en ting, og det er å aldri stole på behandlerne jeg kommer til å få framover i tiden.De bare avslutter behandlingen før du vet ordet av det.

Angående behandlerne som jeg hadde,blir jeg helt oppgitt. Jeg blir sendt rundt i systemet.Habiliteringstjenesten sendte meg til VOPP, VOPP sendte meg til den psykiatriske sykepleieren i kommunetjenesten som sa at jeg ikke hadde psykiske problemer i det hele tatt og at mine problemer lå innenfor habiliteringstjenesten.Men hallo, hvorfor sier habiliteringstjenesten at jeg har psykiske problemer da og at jeg ikke har en lidelse som ligger innenfor habiliteringstjenestens kunnskapsområde. Faen, jeg ble så sint så jeg skrev melding til ho psyk.sykepleieren og sa min mening i den saken. Har fremdeles ikke hørt noe i fra henne hittil.

De siste gangene jeg har vært hos den psykiatriske sykepleieren har jeg prøvd å snakke om mine problemer angående tankene om det som skjedde i syden,at jeg spiser lite om dagene og er deprimert.Altså jeg snakker litt om dette til ho, så begynte ho å snakke om noe annet som for eks. hvordan det går med opppussingen hjemme og hvordan det er på arbeid med bistand.Fortalte det til kjæresten min, og han sa at det virket da som om hun ikke var interessert i å høre om mine problemer.Jeg fortalte at jeg spiste lite om dagene, og hun spurte meg om jeg kastet opp.Nei,svarte jeg da,og da så jeg at hun liksom himlet med øynene sine.Skal vedde på at hun ikke tok mine problemer alvorlig, og at hun synes at problemene mine ikke er alvorlige nok å snakke om og å få hjelp for.Jeg har ofte tenkt etter at ho avsluttet behandlingen min,skal jeg prøve å ta livet av meg for da får jeg noen å snakke med.Altså jeg får hjelp. For meg virker det som om de mener på at jeg ikke har problemer nok til å få behandling for dem.

Tenkte å bestille meg time hos fastlegen min, for å spørre ham om råd. Altså om hva jeg skal gjøre videre angående å få noen behandlere å snakke med. Det er bare så synd at det er en måned ventetid for å få time hos ham.Videre har jeg tenkt å fortelle tilretteleggeren min på arbeid med bistand om behandlingen som ble avsluttet mot min vilje og høre også hva hun råder meg til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Du bør fortsette med medisinen i den dose du skal ta.

2. Det virker som om de som skal hjelpe deg ikke samaarbeider i det hele tatt! Vet den ene om planene til den andre? Det virker uhørt at de begge prøver å avslutte kontakten samtidig.

Du er nødt til å fortelle dem det. Kanskje de forstår alvoret da. En av dem må fortsette med deg, spesielt dersom den andre har tenkt å avslutte.

3. Å koble inn fastlegen synes jeg er en god ide.

[Gjest Snegla]

Synes absolutt dette låter akutt.

Veldig mye av det som er bygd opp kan jo rives ned ganske kjapt om det forsetter slik.

Prøv å få en time hos legen tidlig neste uke eller i dag. Om du synes det er vanskelig å ringe selv, kan du kanskje få noen med litt overtalelsesevne til å ringe for deg. Iblant gjelder det visst å låte desperat nok. (Går an å si at det er så vanskelig å forklare alt på tlf. men at du er desperat.)

Du kan også skrive et brev til fastlegen, levere det personlig på legekontoret, og be om at legen tar kontakt så snart som mulig, understek hvor viktig det er for deg. Evt. ringe neste dag å be om å få snakke med legen.

Legen din og andre behandlere vil jo få mye mer jobb om du går helt i frø nå. (Mener det ikke sarkastisk mot deg.) Forebygging er langt mer effektivt en å reparere. Det er en bedre løsning for deg - og det fortjener du! Men behandlings-apparatet son synes de har så mye å gjøre, burde også skjønne at det er bedre å ta ting før de blir ennå verre.

Håper du finner ut av det snart.

Klem