luksusproblem?

[solid]

Jente i 20-åra, med god familie (har ikke mann/barn), god, spennende og utfordrende jobb. Flyttet til et nytt sted, ganske lite, for en stund siden, lite folk på min alder og med mine interesser her, har fått få venner. Alt er OK på utsida med meg, men samtidig føler jeg meg helt i et vaakum.

Får mye positiv respons på jobb og av familie og gamle venner, men når jeg skal være sosial og "meg selv", ikke har noen rolle å fylle, blir jeg handlingslammet. Så da trekker jeg meg unna, lar være å gå ut, ta kontakt, "flykter" hjem, ofte inn i en bok. Har alltid vært en tenker, tenker og analyserer kanskje meg selv for mye (har fått høre det), men jeg har mistet litt taket på meg selv. Man sier: "kjenn etter hva du egentlig vil, vær deg selv" -jeg har lett(!), men finner ikke noe "innerst inne".Jeg tror ikke på noenting, mener at både sannheten og virkeligheten er relativ, og derfor blir alt likegyldig. Har ingen retning på livet mitt, ingen mål eller ønsker. Og jeg klarer ikke ta standpunkt til noe, skal jeg flytte, hva skal jeg gjøre på jobb, hva skal jeg gjøre med livet mitt...Flykter unna alle valg. Føler meg liten og betydningsløs, selv om jeg av endel blir regnet som ressurssterk. Kjente meg igjen i artikkelen "den tvilsomme tvilen". -jeg tviler og sier men til absolutt alt.

Dette virker vel som et luksusproblem, men jeg blir ganske nedfor av å ha det sånn. Har prøvd å ta kontakt med folk, være mer aktiv selv, men det er slitsomt, og tar tid før en får lønn for strevet. Faller derfor ofte tilbake i gamle vaner, og flykter, trekker meg tilbake, bestemmer meg i siste liten for ikke å gjøre noe. Er også veldig redd for å være til belastning for noen, har et voldsomt behov for å klare meg selv, og ganske mye stolthet.

Men ender altså opp i en retnings- og formålsløs hengemyr, der jeg ikke kommer noen vei, tar ikke valg, gjør minst mulig, og bare depper med meg selv.

Kan en psykolog være til hjelp, eller er dette noe jeg bare må finne ut av på egen hånd? Sykeliggjør jeg noe helt normalt ved å skrive til dere og fundere på det? Jeg har prøvd å komme ut av dette dårlige sporet, en kjæreste jeg hadde var en god hjelp, men det er slutt (lenge siden). Er dette den typen følelser der rådet deres bare er:"prøv igjen å ta kontakt med folk, du må tørre å dumme deg ut litt, og begynn å trimme?" -det skal visst hjelpe på humøret. Men jeg har prøvd, litt iallefall, og får det ikke til alene.....

[rodell]

Det er ikke noe luksusproblem. Hvis du føler det som ett problem, så er det veldig reelt for deg, og du bør prøve å gjøre noe med det. En psykolog kan sikkert hjelpe deg med det.

Det er ikke uvanlig ved angstlidelser som sosial angst, at man fungerer veldig bra så lenge man har en klart definert rolle og posisjon, slik som i jobben, men får problemer i sosiale situasjoner der man skal være "seg selv". Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, dette er ikke et luksusproblem. Jeg synes du godt kan søke profesjonell hjelp.