orker ikke mer, mer orker alltids mer :(((

[Gjest riita]

Min historie består av mange års "psykdom". Har gått i behandling i mange år også. Men ingenting nytter på meg. Jeg vil jo ha det sånn, sant? Forpester mitt eget liv, lager og blåser opp problemer, får ikke puste, hater meg sjølv, tør ikke være glad i noen..

Var ute på byen i dag... å..blir så sint! Kanskje mest på meg selv..

Har slutta å skadet meg selv, jada. Men er likevel destruktiv på mange måter, ja jeg finner STADIGE nye måter å misbruke og mobbe meg selv på..

gjør meg selv EKKEL og får det til at det er noe perverst og unormalt med meg..er avhengig av å manipulere og kontrollere andre...og psykologen sier jeg ikke VIL bli bedre fordi jeg har for mange gevinster ved å være sjuk..

Hvor er jeg blitt av? Det virker som om skallet utenpå har spist seg innover meg og blitt MEG..herregud...hva er igjen av meg?

En gang hadde jeg et vart og fint forhold til det gode i livet..kjærlighet var en søt drøm der ute..min ungpikedrøm..ja..jeg trodde på den det gjorde jeg.

Trodde at livet skulle bli godt, også for meg.

Men hva har jeg endt opp som? En egoistisk manipulerende jente som ..desperat roper etter nærhet og kontakt gjennom...manipulasjon..

Mamma..jeg savner deg..å kunne sitte å snakke med deg uten å tenke på manipulering hele tiden..hva er galt med meg?

kunne jeg bare hvile i tillit mot din skulder..kunne det være meg - tillitsfull med tro på varme og kjærlighet..

Istedenfor ødelegger jeg det, jeg får folk som er glad i meg til å ikke være glad i meg lenger..

Jeg serverer dem ting om meg selv jeg ikke liker hele tiden..helt til de blir enige med meg..så er jeg kvitt dem, så slipper jeg å hvile hodet mitt mot skulderen din - i tillit..

jeg snur rundt på meg selv, jeg vrir meg selv innsideout...jeg ødelegger meg selv langsomt..

langsomt blir jeg bitter og ondskapsfull fordi jeg ikke får leve ut det vare og gryende livet inni meg..det glemte barnet jeg gjemte på og aldri turte vise frem..

kanskje fordi pappa også er sånn? distansert, uforutsigbar...osv osv osv

gikk i mange år til terapi..flink psyk, men elendig klient..jeg finner bare nye grunne til å lide hver dag..hver dag...jeg er AVHENGÌG av lidelsen. Kunne forsåvidt leve uten den....men det er så ukjent...ÅH! Jeg forstår det ikke...Jo du vet, sier psyken.

Jeg vet, jeg vet det. Men jeg VIL ikke. Neivel. Men jeg vil ikke tape mitt liv. Jeg vil ikke tape den jenta som hadde ømme tanker om livet..vil ikke miste meg selv!

Herregud..jeg var ute på byen i natt..folk rundt meg moret seg med den største selvfølgelighet....jeg tenke:så fjernt dette er fra meg....har jeg noen gang slengt meg selv ut på dansegulvet og følt meg atraktiv?

Uansett så vil jeg ut av dette...men jeg vil ikke...jeg er ambvivalent..

Er det flere med sånne erfaringer?

[Gjest mia-veronica]

Tror nok at det er flere enn deg som ikke helt vet hva de skal "erstatte" psykdommen med. Det er ikke lett å snakke om, fordi det er litt sånn tabu å si at man er avhengig av å være psyk. Så jeg vil rose deg for at du tør fortelle om det så åpent!

Har du forresten forsøkt kognitiv terapi?

Tror du må prøve å ta en beslutning på hva du vil være: Psyk, med de fordeler det fører med seg ELLER å gi slipp på psyk oppførsel og ta det ansvar (men også mye glede og ny selvrespekt)som følger med det å være en ok voksenperson. (Når jeg sier ok voksen-person, mener jeg en som behandler andre med respekt og kjærlighet, (isteden for med manipulasjon), og som dermed blir møtt av andre på samme måte.

Det å våge seg ut av en psykdomstilværelse, der det meste av tankene og oppmerksomheten fra andre dreier seg om en selv/sine problemer, er rimelig tøft. Men det er mulig, bare vær forberedt på at du trenger tid. Ta det gradvis, men vær målbevisst. Hvis du ikke har oppfølging av spesialist nå, kunne det kanskje ha vært en ide å skaffe seg hjelp til "tilbakeføringen"? Lykke til, la oss gjerne få høre hvordan det går med deg etterhvert?

[lina1365380363]

Hei!

Jeg har ikke den erfaringen, etter mange år med psykisk sykdom, men sånn jeg kan tenke meg higer du vel etter nærhet og kontakt(som du selv også sier)gjennom det å være syk.

Da får du en form for varme og omsorg.

Det som ikke rimer helt, er at du manipulerer dem og støter dem fra deg.

Jeg har motsatt problem.

Jeg har liksom erklært meg for ganske frisk, så de psykiatriske sykepleierene forklarer på en forsiktig måte at jeg ikke er frisk..........

At jeg trenger lang tid for å bygge opp krefter.

Akkurat det med krefter, forstår jeg, for det er sant.

Men jeg føler meg sterk nok til å sluke over ganske mye nå, og jeg FUNGERER.

Synes det er MYE BEDRE å se på seg som frisk, å kunne utrette ting, gjøre masse ting med barna og i det hele tatt, fungere bra!

Selvtilliten blir mye bedre da!

Omsorg og varme får jeg mye av gjennom samboeren min og barna mine. for jeg GIR også mye av meg selv!

Forstår du har mye smerte inni deg, siden du har skjært deg og fått smerten ut fysisk.

Jeg får bare du får en mer "givendes" varme (virkelig varme) og ikke den "omsorg" du får p.g.a. sykdom.

Vennlig hilsen............

P.S. Du er nok et godt menneske, for du ser alle "feilene" dine selv.

[Gjest trrrish]

Hei jeg har ikke akkurat samme erfaringer. Men det var noe jeg kjente meg veldig igjen i, noe som jeg ikke skjønner.

"Istedenfor ødelegger jeg det, jeg får folk som er glad i meg til å ikke være glad i meg lenger..

Jeg serverer dem ting om meg selv jeg ikke liker hele tiden..helt til de blir enige med meg..så er jeg kvitt dem, så slipper jeg å hvile hodet mitt mot skulderen din - i tillit.."

Jeg er likedan. Folk som er for glade i meg, som stadig liker meg. De må jeg få til å hate meg. Like mye som jeg hater dem. Fordi jeg hater dem, fordi de er glad i meg. De blir for nærgående, og det gjør meg kvalm.

[Gjest riita]

Tror nok at det er flere enn deg som ikke helt vet hva de skal "erstatte" psykdommen med. Det er ikke lett å snakke om, fordi det er litt sånn tabu å si at man er avhengig av å være psyk. Så jeg vil rose deg for at du tør fortelle om det så åpent!

Har du forresten forsøkt kognitiv terapi?

Tror du må prøve å ta en beslutning på hva du vil være: Psyk, med de fordeler det fører med seg ELLER å gi slipp på psyk oppførsel og ta det ansvar (men også mye glede og ny selvrespekt)som følger med det å være en ok voksenperson. (Når jeg sier ok voksen-person, mener jeg en som behandler andre med respekt og kjærlighet, (isteden for med manipulasjon), og som dermed blir møtt av andre på samme måte.

Det å våge seg ut av en psykdomstilværelse, der det meste av tankene og oppmerksomheten fra andre dreier seg om en selv/sine problemer, er rimelig tøft. Men det er mulig, bare vær forberedt på at du trenger tid. Ta det gradvis, men vær målbevisst. Hvis du ikke har oppfølging av spesialist nå, kunne det kanskje ha vært en ide å skaffe seg hjelp til "tilbakeføringen"? Lykke til, la oss gjerne få høre hvordan det går med deg etterhvert?

Vet ikke helt hva jeg skal skrive når noen svarer meg, for jeg blir redd for å vise hvem jeg er og dermed støte folk vekk - selv om det er her på doktoronline..

Ble så rørt da jeg leste innlegget ditt - av at noen forstår så godt..

Jeg har gått i kognitiv terapi i 6-7 år så jeg burde jo ha kommet lenger, men dessverre...

Det å være en voksenperson og gi slipp på lidelsen er tøft, virkelig, håper bare jeg kommer dit at jeg tør..vil..

[Gjest ikke undertegnet]

Hei jeg har ikke akkurat samme erfaringer. Men det var noe jeg kjente meg veldig igjen i, noe som jeg ikke skjønner.

"Istedenfor ødelegger jeg det, jeg får folk som er glad i meg til å ikke være glad i meg lenger..

Jeg serverer dem ting om meg selv jeg ikke liker hele tiden..helt til de blir enige med meg..så er jeg kvitt dem, så slipper jeg å hvile hodet mitt mot skulderen din - i tillit.."

Jeg er likedan. Folk som er for glade i meg, som stadig liker meg. De må jeg få til å hate meg. Like mye som jeg hater dem. Fordi jeg hater dem, fordi de er glad i meg. De blir for nærgående, og det gjør meg kvalm.

Vet hva du mener.. kunne ønske jeg fant ut hvorfor jeg har det sånn....

[Gjest riita]

Hei jeg har ikke akkurat samme erfaringer. Men det var noe jeg kjente meg veldig igjen i, noe som jeg ikke skjønner.

"Istedenfor ødelegger jeg det, jeg får folk som er glad i meg til å ikke være glad i meg lenger..

Jeg serverer dem ting om meg selv jeg ikke liker hele tiden..helt til de blir enige med meg..så er jeg kvitt dem, så slipper jeg å hvile hodet mitt mot skulderen din - i tillit.."

Jeg er likedan. Folk som er for glade i meg, som stadig liker meg. De må jeg få til å hate meg. Like mye som jeg hater dem. Fordi jeg hater dem, fordi de er glad i meg. De blir for nærgående, og det gjør meg kvalm.

Vet hva du mener.. kunne ønske jeg fant ut hvorfor jeg har det sånn....

[Gjest riita]

Hei!

Jeg har ikke den erfaringen, etter mange år med psykisk sykdom, men sånn jeg kan tenke meg higer du vel etter nærhet og kontakt(som du selv også sier)gjennom det å være syk.

Da får du en form for varme og omsorg.

Det som ikke rimer helt, er at du manipulerer dem og støter dem fra deg.

Jeg har motsatt problem.

Jeg har liksom erklært meg for ganske frisk, så de psykiatriske sykepleierene forklarer på en forsiktig måte at jeg ikke er frisk..........

At jeg trenger lang tid for å bygge opp krefter.

Akkurat det med krefter, forstår jeg, for det er sant.

Men jeg føler meg sterk nok til å sluke over ganske mye nå, og jeg FUNGERER.

Synes det er MYE BEDRE å se på seg som frisk, å kunne utrette ting, gjøre masse ting med barna og i det hele tatt, fungere bra!

Selvtilliten blir mye bedre da!

Omsorg og varme får jeg mye av gjennom samboeren min og barna mine. for jeg GIR også mye av meg selv!

Forstår du har mye smerte inni deg, siden du har skjært deg og fått smerten ut fysisk.

Jeg får bare du får en mer "givendes" varme (virkelig varme) og ikke den "omsorg" du får p.g.a. sykdom.

Vennlig hilsen............

P.S. Du er nok et godt menneske, for du ser alle "feilene" dine selv.

Varme og omsorg som den man er, ikke som en psyk person.. det drømmer jeg om..

Jeg skjærer meg ikke lenger, heldigvis.

[Gjest mia-veronica]

Vet ikke helt hva jeg skal skrive når noen svarer meg, for jeg blir redd for å vise hvem jeg er og dermed støte folk vekk - selv om det er her på doktoronline..

Ble så rørt da jeg leste innlegget ditt - av at noen forstår så godt..

Jeg har gått i kognitiv terapi i 6-7 år så jeg burde jo ha kommet lenger, men dessverre...

Det å være en voksenperson og gi slipp på lidelsen er tøft, virkelig, håper bare jeg kommer dit at jeg tør..vil..

Vil bare si at jeg håper du holder fast ved beslutningen om å ville bli voksen. Prøv å se deg selv slik du er nå/har det nå, når du er 50. Vil du være slik? Eller har du guts nok til å bryte ut av vanen med å manipulere andre mennesker for å få oppmerksomhet og kjærlighet?

Tror du har den gutsen, og lover deg at selvrespekten din vil bli mye bedre etter hvert som du lærer at det beste er å oppføre seg på en ok måte overfor andre.

Når det gjelder det med å støte bort (avvise) de du er glad i: Tror du i bunn og grunn er veldig redd for å miste dine nærmeste, det er derfor du støter dem bort. Det høres veldig selvmotsigende ut?

Vet ikke hvor mye du vet om å være selvødeleggende i handling, men dette er også en form for selvskading. Og selvskading er et uttrykk for liten selvrespekt og -kjærlighet. Så jeg foreslår at du tar opp dette med behandleren din: Hvordan konkret jobbe med å øke selvrespekten? Ikke bare i ord, men i handling.

Syns det er så bra at noen endelig har turdt å ta opp dette emnet , fordi jeg tror det er noe de aller, aller fleste langtidspsyke erfarer på sin vei til en friskere tilværelse. Så ikke føl deg alene om å ha disse følelsene, for det er du ikke!

Ta godt vare på deg selv og så syns jeg du fortjener en masse ROS for at du har klart å slutte med å skjære deg selv! Det er godt gjort! )

Klem fra mia

[Gjest riita]

Vil bare si at jeg håper du holder fast ved beslutningen om å ville bli voksen. Prøv å se deg selv slik du er nå/har det nå, når du er 50. Vil du være slik? Eller har du guts nok til å bryte ut av vanen med å manipulere andre mennesker for å få oppmerksomhet og kjærlighet?

Tror du har den gutsen, og lover deg at selvrespekten din vil bli mye bedre etter hvert som du lærer at det beste er å oppføre seg på en ok måte overfor andre.

Når det gjelder det med å støte bort (avvise) de du er glad i: Tror du i bunn og grunn er veldig redd for å miste dine nærmeste, det er derfor du støter dem bort. Det høres veldig selvmotsigende ut?

Vet ikke hvor mye du vet om å være selvødeleggende i handling, men dette er også en form for selvskading. Og selvskading er et uttrykk for liten selvrespekt og -kjærlighet. Så jeg foreslår at du tar opp dette med behandleren din: Hvordan konkret jobbe med å øke selvrespekten? Ikke bare i ord, men i handling.

Syns det er så bra at noen endelig har turdt å ta opp dette emnet , fordi jeg tror det er noe de aller, aller fleste langtidspsyke erfarer på sin vei til en friskere tilværelse. Så ikke føl deg alene om å ha disse følelsene, for det er du ikke!

Ta godt vare på deg selv og så syns jeg du fortjener en masse ROS for at du har klart å slutte med å skjære deg selv! Det er godt gjort! )

Klem fra mia

Hei igjen!

Fint at du svarte. Jeg har skrevet ut ditt innsiktsfulle innlegg og skal lime det inn i boka mi :-)

Jeg traff ei vennine på kafe i dag. Selv om jeg jo var litt anspent og ikke helt visste hvor jeg skulle ha blikket, så hadde vi en fin stund sammen. Hun vet ikke om mitt manipulatoriske jeg, men hun vet at jeg har / har hatt problemer.

Men det var fint å se hvordan hun responderte på meg. Hun har delvis skygget unna meg i mange år har jeg følt, men i dag var hun åpen og behandlet meg som en venn. Det var fint å oppleve. Kanskje fordi jeg var mer åpen? Jeg turte... selv om jeg var redd, som jeg alltid er, innerst inne.

Nei, jeg vil ikke ende opp som en stor unge som 50-åring. Det er en stor unge jeg er nå, det er bare å innse. Hver morgen er jeg redd når jeg skal gå på jobb. Tenker; tro hvordan denne dagen vil gå? Akkurat som om jeg ikke har ansvar for det selv..

Inni meg planlegger jeg fremdeles å manipulere andre. Jeg vet, jeg er fæl. Men det rare er, at jeg også vet like godt at jeg ikke er fæl. Kanskje jeg er maktsyk. For er jeg i grunn så redd for nærhet?

For å si det sånn; uten kontroll og manipulasjoner er jeg maktesløs og mer sårbar for avisning. Da kan det like gjerne være andre som aviser meg. Det tåler jeg svært dårlig.

TAKK for at du tror jeg har gutsen jeg trenger. Det betyr mye for meg at andre tror på meg. Jeg har mye inni meg, som jeg prøver å presse inn i en boks, om du forstår hva jeg mener. Blant annet guts, vilje, masse liv, kjærlighet, spenningslyst..you name it..

Selvrespekt..Det har jeg aldri hatt. Ei heller selv-kjærlighet. Selvrespekt..et ukjent ord for meg, med et ukjent innhold. Jeg skulle gjerne få bli bedre kjent med selvrespekt. Noe så deilig å ha kjærlighet og respekt for seg selv! Da respekterer man andre også ikke sant?

Jeg vil gjerne respektere andre. Jeg vil at min kjærlighet skal komme til sin rett og ha den til gode for de jeg er nærmest. Det kan jeg oppnå med selvrespekt?

så vil jeg si at jeg skal prøve å ta vare på meg selv.

Jeg er glad for å være ferdig med selvskadinga, den gikk gradvis over..

Håper å se mer til deg på forumet her .

klem fra