Angst for at ting skal bli rippet opp i

[ftmffm]

Har nesten fått panikk nå. De siste dagene har jeg registert på telefonen min at et telefon nr. jeg ikke kjenner til har prøvd å ringe meg. Greit nok, det er ingenting å få panikk av.

Men panikken kom da pappa fortalte meg at ei jente hadde ringt hjem til dem og spurt etter meg. Jeg fikk hjertet i halsen da han sa det. Hodet begynte å spinne og jeg lurte fært på hvem det var som hadde prøvd å ringe dit. Alle jeg har kontakt med vet hvor de kan få tak i meg. Jeg spurte pappa hvem det var. Han sa navnet til jenta og den eneste jeg kom på som het det var ei jente som gikk i klassen min på barneskolen. Jeg frøs enda mere til.

Så spurte pappa om jeg kjente henne. Joda jeg viste hvem det var. Jeg fortalte at vi hadde gått i samme klasse på barneskolen. Pappa sa videre at han hadde gitt henne telefon nr. hjem til meg og deres adresse. Videre spurte pappa om det kanskje var gjenforenings fest de skulle ha. Jeg nølte, var ikke sikker på hvor lenge siden det er vi gikk ut av barneskolen. Jeg tenkte litt til også ble vi begge enige om at det måtte være det som var på gang. Om ikke i år så til neste år.

Det ble stille i bilen ( det var der denne samtalen holdt sted ). Jeg satt der helt annspent og lurte på når vi var framme. Jeg ville bare ut av bilen så pappa ikke kunne si noe mere om saken.

Det var stille en lang stund før pappa igjen begynte å prate. Han spurte om jeg hadde tenkt å gå på en slik fest hvis det noen gang skulle være en. Jeg svarte med det samme nei at det kom jeg aldri til å være med på. Hvis det noen gang ble snakk om en slik fest med de du gikk på gymnaset med. Ville du da ha dratt?" Jeg svarte at ja da ville jeg ha dratt uten noe problem. Så kom det litt mer forsiktig fra pappa. "Likte du deg ikke noe særlig i klassen på barneskolen?" Nei svarte jeg. Og så var det ikke mer snakk om den saken.

Etter at jeg fikk vite at denne jenta hadde ringt til mine foreldre for å prøve å få tak i meg, er jeg nesten sikker på at det er hun som har prøvd å ringe meg her hjemme og ikke fått svar.

Nå sitter jeg og har angst for at dette skal komme opp igjen. At foreldrene mine skal begynne å prate om barneskolen eller om denne festen. Har også litt angst for at denne jenta skal ringe meg igjen. Selv om jeg vet at akkurat det er det ingenting å få angst for. For jeg trenger jo ikke ta telefonen når jeg ser at det er et ukjent nr som ringer. Men selv om jeg vet at jeg ikke trenger å ta telefonen så er denne angsten om at telefonen skal ringe, i meg.

Jeg sliter ennå med ting som skjedde på den tiden jeg gikk i grunnskolen. Jeg ble mobbet og sliter ennå med ettervirkningene. Allerhelst vil jeg bare glemme de første 9 års skolegang. Og bare leve videre, men jeg har vel egentlig innsett at det ikke går. Jeg er nødt til å arbeide meg igjennom disse vonde årene for i det hele tatt å kunne få det bedre.

Måtte bare få sagt dette til noen. Føler meg litt lettere allerede.

[forbrenner]

*holder lenge rundt mølla*

jeg er nå her vet du...

[thinkerbell]

..i mangel av noe fornuftig å si..ville jeg bare gi deg en god og varm klem...