Er det forsvarlig av meg å få barn?

[Sharia]

Jeg er meget mulig Manisk Depressiv, har enda ikke vært til utredning, men alt tyder på det.

Om det skulle vise seg at jeg er det, er det da forsvarlig av meg å sette barn til verden?

1: Medisineringen gjennom svangerskapet, kan det være farlig for fosteret?

2: Arvelig, er det fair av meg å mulig overføre dette til min barn?

3: Vil jeg være skikket til å være mor? Vil det ikek være skadelig for et barn å ha en mor med sterke humørsvingninger?

Dette er meget aktuelt for meg, da jeg er nygift, og vi har prøvd å bli gravide i et år nå, skal begynne på Pergotime for å fremme eggløsning om 3 dager, men er dette forsvarlig av meg?

Kom til å tenke på det da jeg elste "Mitt urolige sinn" i går.

Du som en erfaren psykiater, hva er ditt standpunkt til dette?

Hvordan vil et svangerskap påvirke sykdommen?

Det ekstra stresset med å ha et lite barn i huset?

Må også nevne at min mann er verdens beste far (har ei datter fra før av), og om det mot formodning skulle bli slutt noengang, så vet jeg at hn må ha den daglige omsorgen, det er jeg nemlig ike stabil nok til å ha alene (tenker på gru på MIN mor)

Dette er et spørsmål som jeg er sikker på at de fleste med Bipolare lidelser stiller seg, og gjerne vil ha en fagperson sitt svar på.

Hilsen Sharia

[ulva]

...kan jo ikke svare som fagperson, men jeg tror det kommer mest an på hvordan den enkelte personen er og takler sin sykdom. Skjønner ikke hvorfor livet skal stoppe opp, bare fordi ting kan være vanskelige. Valgte selv å få barn på et merkelig tidspunkt: To selvmordsforsøk med knappe to måneders mellomrom, og en tung depresjon på toppen, og vi satte i gang. Var livredd for å bli en dårlig mor, men følte meg så sterkt motivert for å klare det.

Tror selvinnsikten er viktig, og motivasjonen. Du sier jo selv at du innser at du ikke kan ta deg av barnet alene - det er et godt tegn, for det viser jo at du allerede tenker som en mor, og vil barnets beste fremfor alt! Dessuten tenker du med gru på din egen mor...så du har et klart forhold til hva HUN gjorde feil, og som du IKKE må gjenta.

Et barn er en kilde til ufattelig mye glede, og ubegripelig mye slit. Du kommer til å være så sliten at du griner, og har lyst til å kaste barnet i veggen - og du kommer til å elske barnet så høyt at du ikke klarer å slutte å stirre i timesvis, selv når barnet sover...

Tror vi må ta ting som det er, og ikke la livet stoppe opp og være redde for å ta sjanser, bare fordi vi sliter. Alt trenger ikke å være perfekt. Det er ikke meningen at du skal være en perfekt mor. Du skal være en GOD NOK mor. Det klarer du sikkert, dersom du spiller med åpne kort og sørger på forhånd for å informere omgivelsene og få støtte. Vet jo ikke hvor alvorlig syk du er, men skaff deg god støtte fra både mannen din, venninner, svigerforeldre og ikke minst terapeuten din før du går igang! Vet ikke hvor jeg hadde vært, uten støtten jeg fikk og får - da hadde jeg ikke klart å være mor. Dersom du sliter psykisk, regner jeg med at du som de fleste av oss blir fortere sliten enn andre - og det er et problem med et lite barn. Du bør allerede nå tenkte på hvor du kan få avlastning dersom du får dårligere perioder. Ikke for det; alle behøver litt avlastning av og til, men de færreste vil gjøre det, fordi de føler seg som dårlige foreldre. Mannen min og jeg sørget derimot for at besteforeldrene hadde barnet til overnatting fra han var nyfødt, slik at vi i det minste fikk en rolig kveld og natt i uka. Bonusen var selvsagt strålende fornøyde besteforeldre, og et barn som svært tidlig fikk et hjem til hvor han følte seg trygg og elsket :-)

Ble litt rotete, det her, men jeg syns det er trist om du skal gi opp ønsket å få et barn, bare fordi du ikke vet hvordan fremtiden blir. Det gjør ingen, likevel. Ser ikke noen grunn til at du skulle bli en dårlig mor, dersom du sørger for å få all nødvendig støtte og oppfølging. Det finnes forresten mye medisiner som man kan bruke i svangerskapet (nye anti-depressiva, f.eks.) - amming er litt verre, men det behøver man jo strengt tatt ikke å gjøre! Gjorde ikke det selv, og med unntak av samfunnspresset, påvirket ikke det forholdet til barnet. Nei, for å oppsummere: Dersom du virkelig vil, så ser jeg ikke at du ikke skulle få det til. Men ikke gjør det alene! Lykke til - :-)