jeg

[Gjest bitteliten]

jeg er en intelligent, velutdanna og svært ressurssterk jente (kanskje man bør kalle seg for kvinne når man begynner å nærme seg 30 og har fått barn?) som sitter fast i ei hengemyr. jeg tenker alt for mye og jeg har alt for mange fine teorier om hvorfor ting er som de er, og jeg vet også godt hva jeg må gjøre for å komme meg ut av hengemyra. Men jeg får det likevel ikke til.

jeg er klok. jeg er sta. Egentlig er jeg meget sterk. Av og til er jeg JEG. Men stort sett er jeg en redd liten mus som gjemmer meg bak et tykt forheng av unnskyldninger, fornektelser og bortforklaringer. JA jeg skal gjøre det. Snart. Hvis bare. Men jeg tør ikke. jeg makter det ikke.

mine problemer er nok små i forhold til mange andres. Men de er alvorlige nok for meg. Det er jeg som ikke kommer meg videre. Det er jeg som kommer gråtende fra arbeidskontoret etter (noe jeg opplever som) nok et ublidt møte med en overarbeidet konsulent. Det er jeg som ikke makter å ringe til "den potensielle arbeidsgiveren" for å spørre om de har mottatt søknadsbrevet mitt (og hvorfor skulle jeg egentlig gjøre det?)

Det er nemlig jeg som ikke klarer å vise entusiasme. Det er jeg som trekker meg unna hver gang jeg gis muligheten til å få mer ansvar. Det er jeg som i ene øyeblikket klager over at jeg er usynlig og som i neste øyeblikk gjemmer meg fordi jeg ser at jeg står i fare for å bli synlig, jeg som stadig leter etter bekreftelse på at jeg er til. Det er jeg som er alt for selvstendig. Det er jeg som er alt for uselvstendig. Det er jeg som bruker store mengder energi for å holde maska overfor venner. Det er jeg som har mine nestendaglige minisammenbrudd. Det er jeg som føler meg totalt ubrukelig og verdiløs.

jeg vet at mitt liv er mitt ansvar, og bare mitt. Men jeg klarer ikke med det. jeg klarer ikke å bli et såkalt vellykket og velfungerende menneske i en interessant jobb med gode kolleger, noe JEG faktisk hadde regnet med etter 22 års utdannelse. jeg er ikke verdt noe mer enn et studielån på 350 000. JEG ønsket meg et givende yrke. jeg sitter her og gråter.

Hvor var det jeg sporet av? Kanskje for to år siden da jeg fullførte min hovedfagsoppgave med en karakter som sikkert er glimrende. Kanskje før. jeg vet ikke. jeg er bedøvd. jeg gråter. jeg er fylt av angst for å tre ut i verden. jeg greier det ikke.

[Gjest noen tanker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare til innlegget ditt. annet enn at jeg synes ikke du må være bekymret for jobbsituasjonen din nå. Jeg vet ikke om de på aetat har fortalt deg at det er fryktelig tøft på arbeidsmarkedet også for akademikere.. Det er bare å prøve å være tålmodig så vil du få en givende jobb..

Personlig er jeg ikke for å gjenomanalysere noe som helst.. Synes det er mer konstruktivt å se hva man faktisk kan gjøre med sin egen situasjon. Om du ikke vil ha mye ansvar i jobben din bør du slutte å søke etter jobber som krever det. Om du derimot vil takle det å ha ansvar så må du jobbe med deg selv. Bestem deg for å kutte ut de destruktive tankene og handlingene som saboterer for deg selv.. Jeg sier ikke at det er enkelt , men det fungerer....

En annen ting..om du vil så kan du grave deg ned og sørge over hvor fryktelig det er å være arbeidsledig..ellers kan du faktisk akseptere at slik er det og finne en måte du kan ha det bra på NÅ... ikke vent med dette til du får jobb eller kjæreste etc etc... Du vet selv at det at du ikke har en givende jobb ikke har noe som helst med hverken hvor dyktig du er eller at det har noe med verdien din som menneske.. Det å ta på seg ansvar er alltid litt skummelt i begynnelsen..men hvis en innser at den frykten er normalt men irrasjonelt kan man gjøre noe med det..Siden går det av seg selv.. En innser at det ikke er skummelt i det hele tatt og opplever forhåpentligvis at en mestrer det..siden vil det med ansvar ikke være så skummelt lenger ..

etter min mening er det slik med det meste her i livet..

[Gjest jeg tenker hele tiden jeg]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare til innlegget ditt. annet enn at jeg synes ikke du må være bekymret for jobbsituasjonen din nå. Jeg vet ikke om de på aetat har fortalt deg at det er fryktelig tøft på arbeidsmarkedet også for akademikere.. Det er bare å prøve å være tålmodig så vil du få en givende jobb..

Personlig er jeg ikke for å gjenomanalysere noe som helst.. Synes det er mer konstruktivt å se hva man faktisk kan gjøre med sin egen situasjon. Om du ikke vil ha mye ansvar i jobben din bør du slutte å søke etter jobber som krever det. Om du derimot vil takle det å ha ansvar så må du jobbe med deg selv. Bestem deg for å kutte ut de destruktive tankene og handlingene som saboterer for deg selv.. Jeg sier ikke at det er enkelt , men det fungerer....

En annen ting..om du vil så kan du grave deg ned og sørge over hvor fryktelig det er å være arbeidsledig..ellers kan du faktisk akseptere at slik er det og finne en måte du kan ha det bra på NÅ... ikke vent med dette til du får jobb eller kjæreste etc etc... Du vet selv at det at du ikke har en givende jobb ikke har noe som helst med hverken hvor dyktig du er eller at det har noe med verdien din som menneske.. Det å ta på seg ansvar er alltid litt skummelt i begynnelsen..men hvis en innser at den frykten er normalt men irrasjonelt kan man gjøre noe med det..Siden går det av seg selv.. En innser at det ikke er skummelt i det hele tatt og opplever forhåpentligvis at en mestrer det..siden vil det med ansvar ikke være så skummelt lenger ..

etter min mening er det slik med det meste her i livet..

Åneidu, det elendige arbeidsmarkedet for akademikere har nok ingen på aetat fortalt meg om, det har jeg klart å finne ut av helt på egen hånd. Jeg er forøvrig overhode ikke redd for ansvar. Jeg ønsker bare å klare å TA det. Å klare å bli synlig.

Fint at du har det godt med deg selv.

Og takk for at du har fått meg til å føle meg teit. (men det var jo interessant at noen i det hele tatt gadd å lese innlegget mitt.)

[Mmy]

Som jeg kjente meg igjen... den eneste forskjellen er at jeg har jobb - mener ikke å skryte av det.

Akkurat det med å være seg selv, gjennomføre det man skal gjøre, ta ansvar, utføre jobben osv. - dette sliter jeg også med. Her sitter jeg og utsetter alt jeg må og også de tingene jeg ønsker å gjøre uten at jeg forstår hvorfor.

Ofte tenker jeg "Hvorfor klarer jeg ikke å utføre oppgavene mine - jo fordi jeg ikke er flink nok/bra nok/ansvarsfull nok osv..." Stadig tenker jeg slike tanker, stadig har jeg like dårlig samvittighet for hva jeg er for mannen og barna mine, og hva jeg gjør i jobben min. Hele tiden trekker dette meg videre nedover - jeg forstår at det er omtrent slik du føler deg også.

Den fornuftige meg forstår at jeg må søke hjelp, men det er da ikke lett? Jeg tenker at legen kommer sikkert til å si "Kommer du her og klager, du som har både familie, jobb og overlever økonomisk. Nei, ta deg sammen og ordne opp selv"

Dette svaret har jeg nemlig fått en gang for flere år siden. Jeg kom meg delvis opp av bølgedalen selv da. Men nå har jeg ligget nede i snart 2 år.

I går så jeg i avisen om at det kjøres kurs for mestring av deprimerte. Poenget var at man skulle hjelpe seg selv men med veiledning. Dette synes jeg hørtes interressant ut, og har tenkt å sjekke hvordan man kan komme med på noe slikt.

[Gjest noen tanker]

Åneidu, det elendige arbeidsmarkedet for akademikere har nok ingen på aetat fortalt meg om, det har jeg klart å finne ut av helt på egen hånd. Jeg er forøvrig overhode ikke redd for ansvar. Jeg ønsker bare å klare å TA det. Å klare å bli synlig.

Fint at du har det godt med deg selv.

Og takk for at du har fått meg til å føle meg teit. (men det var jo interessant at noen i det hele tatt gadd å lese innlegget mitt.)

Etter å ha lest innlegget ditt synes jeg at det ihvertfall ikke rart at du ikke "klarer" å ta ansvar.Hvis min lille konstruktive kritikk får deg til å føle deg teit skjønner jeg godt at du ikke klarer å ta noe ansvar på jobben..kanskje det er like greit..det at du har lang utdannelse kvalifiserer deg ikke automatisk til det..Og at du til og med tar deg nær av at du ikke har fått så mange svar her på dol.. kanskje du bør forandre tankesettet en smule?

.

Du kan sitte og synes synd på deg selv og tenke hvor ille alt er eller faktisk prøve å gjøre noe med det..

ellers så kan du jo bare fortsette og synes synd på deg selv og se hvor det fører deg hen...

[Gjest litt større i dag]

Som jeg kjente meg igjen... den eneste forskjellen er at jeg har jobb - mener ikke å skryte av det.

Akkurat det med å være seg selv, gjennomføre det man skal gjøre, ta ansvar, utføre jobben osv. - dette sliter jeg også med. Her sitter jeg og utsetter alt jeg må og også de tingene jeg ønsker å gjøre uten at jeg forstår hvorfor.

Ofte tenker jeg "Hvorfor klarer jeg ikke å utføre oppgavene mine - jo fordi jeg ikke er flink nok/bra nok/ansvarsfull nok osv..." Stadig tenker jeg slike tanker, stadig har jeg like dårlig samvittighet for hva jeg er for mannen og barna mine, og hva jeg gjør i jobben min. Hele tiden trekker dette meg videre nedover - jeg forstår at det er omtrent slik du føler deg også.

Den fornuftige meg forstår at jeg må søke hjelp, men det er da ikke lett? Jeg tenker at legen kommer sikkert til å si "Kommer du her og klager, du som har både familie, jobb og overlever økonomisk. Nei, ta deg sammen og ordne opp selv"

Dette svaret har jeg nemlig fått en gang for flere år siden. Jeg kom meg delvis opp av bølgedalen selv da. Men nå har jeg ligget nede i snart 2 år.

I går så jeg i avisen om at det kjøres kurs for mestring av deprimerte. Poenget var at man skulle hjelpe seg selv men med veiledning. Dette synes jeg hørtes interressant ut, og har tenkt å sjekke hvordan man kan komme med på noe slikt.

ja, slik er det vel dessverre å være jente/kvinne. Vi føler oss aldri tilstrekkelige.

Fint at ikke alle er like surmagede her inne. (eller er det bare jeg som er overfølsom, sikkert det siste)Men når jeg leser her skjønner jeg at folk har MYE større problemer enn jeg.Men det ER deprimerende å sitte med den beste utdannelsen du kan få her i landet, og så blir du bare tilbudt vaskejobber, og knapt nok det. Derfor trenger jeg noen steder å spy fra meg. Beklager at det er her.

[Gjest tenker fortsatt]

Etter å ha lest innlegget ditt synes jeg at det ihvertfall ikke rart at du ikke "klarer" å ta ansvar.Hvis min lille konstruktive kritikk får deg til å føle deg teit skjønner jeg godt at du ikke klarer å ta noe ansvar på jobben..kanskje det er like greit..det at du har lang utdannelse kvalifiserer deg ikke automatisk til det..Og at du til og med tar deg nær av at du ikke har fått så mange svar her på dol.. kanskje du bør forandre tankesettet en smule?

.

Du kan sitte og synes synd på deg selv og tenke hvor ille alt er eller faktisk prøve å gjøre noe med det..

ellers så kan du jo bare fortsette og synes synd på deg selv og se hvor det fører deg hen...

vet ikke om du prøver deg på omvendt psykologi, det preller i alle fall av på på meg. Jeg er fullstendig klar over at det er tankesettet mitt som trenger å forandres. Kanskje du kan hjelpe meg med det? Du er jo tydeligvis eksperten der. ;-)