Dyp depresjon

[Gjest frustert pårørende]

Hei!

Her kommer ett lang hjertesukk fra en pårørende.

Det gjelder en enke på 50 år. Hun mistet mannen sin for 6 år siden og ble selv rammet av hjerneslag på samme tid. Hun ble operert, men har siden hatt afasi.

Hun ble senere sammen med svogeren, han døde nå av samme sykdom som mannen.

Hun har alltid hatt depressive symptomer, men for ca. ett år siden ble det værre. Alt er svart for henne. Alt er negativt. Dette året har hun også begynt med alkohol for å døyve smertene hun bærer på. Hun tar tre efexor daglig pluss vival, stesolid og imovane. Hun manipulerer helsepersonell som tror hun er bedre enn hun er, men det har nå endret seg.

Problemet er hva slags behandling burde en slik person få? Vi føler vi stanger i veggen. Fikk ett tilbud fra et sted hun kunne legges inn, men vi er i tvil om det er riktig tilbud. Selv vil hun ikke innlegges. Derfor står vi nå i stampe.

Dagen hennes er kaffe, røyk, alkohol minimalt med føde. Hun kommer til meg daglig og forteller hvor elendig alt er. At hun vil ta livet sitt og det har hun også prøvd tre ganger siste året. Med tabletter. I dag er hun fratatt tabletter og hjemmesykepleien kommer hver dag. Vi rundt henne føler vi ikke kan hjelpe henne lenger. Det oser negativt av henne. Og vi er blitt slitne av alt og spesielt henne. Hun trenger hjelp som vi ikke kan gi henne. Og nå greier vi ikke mer og vil sette kniven på strupen og be henne legge seg inn ellers vil vi ikke ha kontakt med henne mer. Hun får greie seg selv. Legen er en gammel arrogant som vi ikke får hjelp av. Han sier at hun er sterkt hjerneskadet av slaget og opphold på insitusjon ikke vil hjelpe.

Derfor er vi i villrede og vi spør. Hva gjør man for en slagpasient som er så dypt deprimert. En som vil ta livet av seg. Sitter alene hele dagen foruten å komme til meg.

Alkoholen er nok blitt et problem. Burde hun ha andre medikamenter eller skulle hun ha vært lagt inn et sted hvor hun kan få faglig hjelp. Et sted hvor hun kan få hjelp til å akseptere at hun ikke blir bedre etter slaget og hjelp til å komme videre i livet og se fremover. Lære henne å bli glad i livet igjen og gjøre ting som før gjorde henne glad. Hun var en ressurssterk kvinne med en god stilling innen trygdeetaten. Musikalsk, tegnet og malte. Hun spiller litt nå og da men ikke noe annet.

Har noen noen forslag hva vi kan gjøre med henne. Hva slags behandling burde hun få. Vi trenger hjelp før hun ødelegger oss alle rundt henne.

[Gjest like godt det]

Send et brev med innhold likt dette innlegget til Fylkeslegen, med kopi til fastlegen, hjemmesykepleien, sosialkontoret, trygdekontoret, Statens Helsetilsyn og eventuelle andre instanser du synes burde ha det. Send gjerne ett til avisa også.

Understrek i brevet at ved å ikke gjøre noe skaper de flere pasienter innad i familien.

Uten debatt og synliggjøring SKJER det ikke noe.

Garantert.

Eneste måten vi pasienter kan bli hørt på er en slik 'bøllete' oppførsel som overfor. Å ta en og en instans av gangen bare drar ut prosessen. Send kopier i øst ogt vest og bruk avisa. Slik blir den almenne mann også oppmerksom på hvordan det står til.

Beklager det negative synet. Det er nok sterkt merket av egne opplevelser. Dessverre. Men det er slik jeg har funnet ut hva som virker og hva som ikke virker. Jeg har nok til ei hel bok, og det er ikke usannsynlig at det ender med det for å 'bli kvitt' opplevelsene.

Lykke til! Bare så det er sagt - det finnes mange engler (helst blant sykepleiere og hjelpepleiere) der ute også. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg nok tørnet forlengst.