NHD: Psykoser og selvinnsikt

[ulva]

Prøver på nytt - tror kanskje jeg tidvis ikke har vært helt klar i spørsmålsformuleringen:

1. Hvor stor selvinnsikt er forenelig med psykose? Kan man faktisk være psykotisk, og selv være klar over det - eller kalles det da hallusinasjoner...?

2. Er det vanlig at man kan ha forbigående psykotiske episoder, med betydelig selvinnsikt i klare perioder? (Skjønner selvsagt at det går an - men er det vanlig?) Tenker ikke på lengre tidsintervaller, men korte, som dager og timer.

3. Hvor går grensen for alvorlige psykoser? Har tenkt selv, at så lenge jeg ikke utagerer, men bare har merkelige tanker og opplevelser, så er det greit... Men dèt er jo et lite kunststykke i seg selv!

[lina1365380363]

Hei ulva!

Tør nesten ikke svare......, du er vel så lei meg.

Forstår du vil ha svar fra NHD her, men jeg svarer allikevel utifra egen erfaring med psykose.

1. Når en er inne i en psykose (på det verste, før medisinen begynner å virke), ser en ikke selv at alle ideene en har og vrangforestillingene er feil.

Den eneste følelsen jeg fikk i små klare øyeblikk var faktisk som sagt,

Jeg er ikke meg selv, dette er ikke lina. Det forsto jeg.

Etterhvert begynner medisinen å gjøre sin misjon, og en begynner å komme ut av psykosen.

DA ser en at, herregud hvor mange syke ideer jeg hadde...

Tilslutt, når en er seg selv igjen, husker en ofte spesielle episoder som skjedde, ofte de viktigste episodene hvor en tydelig hvertfall ikke var seg selv.

Noe er forøvrig "svart".

En klarer ikke huske alt.Men det meste.

2. Mener uten tvil NEI. Tar jeg feil, mon tro?

Tar jeg ikke feil, kan hallusinasjoner fortone seg slik.

AHD vet nok sikkert alt om dette.

3. Om en er psykotisk, trenger en slett ikke være utagerende.

Jeg var det ikke, hvertfall.

Jeg var heller livredd.......

Summert opp:

En kan bare se i små klare øyeblikk at noe er gale, når en er psykotisk.Spesiellt at du ikke er deg selv.

Du ser ETTERPÅ hvor gale det var............

Håper du ikke er sint for at JEG svarer her, siden du helst vil ha svar fra NHD.

Masse hilsen fra

og klemmer fra.......

[Gjest trrrish]

Jeg er ikke NHD, men vil bare fortelle deg noe min mor fortalte meg. Hun ble psykotisk etter et stort nederlag i ekteskapet, de klarte ikke få barn (dette var altså 15 år før jeg ble født).

Før innleggelsen og medisinene virket, gjorde hun ikke noe annet enn å ligge i sofaen og stirre opp mot taket, der hun så engler og guder som bedrev ekle seksuelle aktiviteter. Hun kunne også høre Gud kalle navnet hennes. Hun var livredd.

Men, hun sier selv at hun VISSTE at hun var psykotisk hele tiden. Kanskje er grunnen at hun selv var lege, og visste hva psykoser var? En annen grunn kan ha vært at det hun så var engler og guder, mens hun egentlig overhodet ikke var religiøs, hun hadde aldri vært troende. Så da klarte intellektet å "gjennomskue" psykosen?

(Hun var derimot ikke Schizofren, men manisk-depressiv, så dette kan jo bare ha vært psykotiske symptomer under en depresjon???)

Jeg er overhodet ikke noen fagperson, så jeg aner ikke hva som er riktig, jeg ville bare svare deg.

[Gjest mia-veronica]

Man kan ha pseudohallusinoser, dvs, du forstår at det du ser/hører ikke er virkelighet. Men til psykosen hører jo ikke bare hallusinasjoner, men også vrangforestillinger, dvs. du har oppfatninger som går så tydelig på tvers av hva andre (friske) betrakter som virkelig. Slike vrangforestillinger kan være av paranoid art, som feks at naboen er CIA som avlytter deg og forfølger deg, eller at noen sender stråler gjennom kroppen din, eller at du blir forgiftet gjennom maten eller av gass som siver inn i leiligheten din.

Man kan også ha kroppslige vrangforestillninger, som at armen din vokser, eller som at det sitter en mann inne i hodet ditt , som bestemmer hva du skal tenke og si. Du må kanskje hele tiden sjekke deg selv i speilet, er dette meg?

Jeg mener det er helt klart at man kan ha kortvarige psykoser, og i gode perioder innimellom psykose-utbruddene, være ganske normal, hva angår selvinnsikt/sykdomsinnsikt.

De fleste kjenner igjen "sine tegn" på at en ny psykose er i anmarsj. Problemet er bare å ta dette alvorlig nok, og sette inn forebyggende tiltak.

Vil tilslutt bare si at schizofrene ikke alltid er psykotiske. Til schizofreni tilhører jo en mengde andre symptomer også, ikke bare dette med hallusinasjoner/vrangforestillinger.

[ulva]

Hei ulva!

Tør nesten ikke svare......, du er vel så lei meg.

Forstår du vil ha svar fra NHD her, men jeg svarer allikevel utifra egen erfaring med psykose.

1. Når en er inne i en psykose (på det verste, før medisinen begynner å virke), ser en ikke selv at alle ideene en har og vrangforestillingene er feil.

Den eneste følelsen jeg fikk i små klare øyeblikk var faktisk som sagt,

Jeg er ikke meg selv, dette er ikke lina. Det forsto jeg.

Etterhvert begynner medisinen å gjøre sin misjon, og en begynner å komme ut av psykosen.

DA ser en at, herregud hvor mange syke ideer jeg hadde...

Tilslutt, når en er seg selv igjen, husker en ofte spesielle episoder som skjedde, ofte de viktigste episodene hvor en tydelig hvertfall ikke var seg selv.

Noe er forøvrig "svart".

En klarer ikke huske alt.Men det meste.

2. Mener uten tvil NEI. Tar jeg feil, mon tro?

Tar jeg ikke feil, kan hallusinasjoner fortone seg slik.

AHD vet nok sikkert alt om dette.

3. Om en er psykotisk, trenger en slett ikke være utagerende.

Jeg var det ikke, hvertfall.

Jeg var heller livredd.......

Summert opp:

En kan bare se i små klare øyeblikk at noe er gale, når en er psykotisk.Spesiellt at du ikke er deg selv.

Du ser ETTERPÅ hvor gale det var............

Håper du ikke er sint for at JEG svarer her, siden du helst vil ha svar fra NHD.

Masse hilsen fra

og klemmer fra.......

Kjære deg - hvorfor skulle ikke dine livserfaringer og meninger være like viktige som NHDs sine?

Er alldeles ikke lei deg, men takknemlig for at du bryr deg, og tar deg tid til å svare. Synes all livserfaring er like nyttig, og har til gode å møte mennesker som ikke kan lære meg noe.

[ulva]

Man kan ha pseudohallusinoser, dvs, du forstår at det du ser/hører ikke er virkelighet. Men til psykosen hører jo ikke bare hallusinasjoner, men også vrangforestillinger, dvs. du har oppfatninger som går så tydelig på tvers av hva andre (friske) betrakter som virkelig. Slike vrangforestillinger kan være av paranoid art, som feks at naboen er CIA som avlytter deg og forfølger deg, eller at noen sender stråler gjennom kroppen din, eller at du blir forgiftet gjennom maten eller av gass som siver inn i leiligheten din.

Man kan også ha kroppslige vrangforestillninger, som at armen din vokser, eller som at det sitter en mann inne i hodet ditt , som bestemmer hva du skal tenke og si. Du må kanskje hele tiden sjekke deg selv i speilet, er dette meg?

Jeg mener det er helt klart at man kan ha kortvarige psykoser, og i gode perioder innimellom psykose-utbruddene, være ganske normal, hva angår selvinnsikt/sykdomsinnsikt.

De fleste kjenner igjen "sine tegn" på at en ny psykose er i anmarsj. Problemet er bare å ta dette alvorlig nok, og sette inn forebyggende tiltak.

Vil tilslutt bare si at schizofrene ikke alltid er psykotiske. Til schizofreni tilhører jo en mengde andre symptomer også, ikke bare dette med hallusinasjoner/vrangforestillinger.

Ja... Jeg vet jo at jeg er svært "psykosetruet", som psykiateren min ville sagt. Problemet er at jeg er så god til å skjule det, og at jeg ikke vil erkjenne hvor stort problemet er. Så sitter jeg her da, og lurer på når neste episode kommer, og hvor pinlig eller kanskje tilogmed farlig det blir denne gangen! Og han lurer på hvorfor jeg er deprimert...Det bryter igjennom, jeg er på vei tilbake til meg selv, inn i meg selv, til min egen verden. Men HAN påstår bare at jeg er bedre, og ser ikke at jeg mister kontakten med alle og alt rundt meg. Virrer stadig oftere rundt i forvirring, og vet jeg har tanker som virker merkelige og skremmende for andre. Men jeg vet det jo, på sett og vis. At andre ikke kan se og høre det samme som meg. Men det ER jo der! Det er jo faktisk der selv om andre ikke kan erfare det! Ellers vil jo ikke verden eksistere i det hele tatt! Da er jo alt bare en innbillning...

[Gjest mia-veronica]

Ja... Jeg vet jo at jeg er svært "psykosetruet", som psykiateren min ville sagt. Problemet er at jeg er så god til å skjule det, og at jeg ikke vil erkjenne hvor stort problemet er. Så sitter jeg her da, og lurer på når neste episode kommer, og hvor pinlig eller kanskje tilogmed farlig det blir denne gangen! Og han lurer på hvorfor jeg er deprimert...Det bryter igjennom, jeg er på vei tilbake til meg selv, inn i meg selv, til min egen verden. Men HAN påstår bare at jeg er bedre, og ser ikke at jeg mister kontakten med alle og alt rundt meg. Virrer stadig oftere rundt i forvirring, og vet jeg har tanker som virker merkelige og skremmende for andre. Men jeg vet det jo, på sett og vis. At andre ikke kan se og høre det samme som meg. Men det ER jo der! Det er jo faktisk der selv om andre ikke kan erfare det! Ellers vil jo ikke verden eksistere i det hele tatt! Da er jo alt bare en innbillning...

Du ønsker at legen din skal "godkjenne" din versjon av virkeligheten. Men det er vel din versjon som har ført deg til behandling? Syns du er veldig dobbel i det du skriver, ang. relasjonen til legen:

På en måte vil du at han skal forstå at du er mye sykere enn han hittil har forstått (at du ER schizofren). Samtidig sier du at ingen, ikke engang fagfolk, kan registrere at du er psykotisk (schizofren)? Har jeg forstått deg rett?

Jeg sitter her og lurer på hvorfor det er så viktig for deg at legene aksepterer at det er schizofren du er? Jeg mener, er man psykotisk, er det ikke vanskelig å forstå for fagfolk? Jeg skjønner ikke hvordan du makter å holde en psykose så i tømmene, at ingen "gjennomskuer deg"!??

Når det gjelder din versjon av virkeligheten: Er det ikke den som har skapt så mange problemer for deg, at du er kommet til at du ønsker behandling? Og hva er det i så fall du ønsker å få behandlet? Din depresjon, som vel nesten sikkert? kommer av dine tanker om hva som egentlig skjer?

Håper du kan fortelle oss mer om hva denne virkeligheten din går ut på? Da hadde det kanskje vært lettere å skjønne hva det er du mener?

[ulva]

Du ønsker at legen din skal "godkjenne" din versjon av virkeligheten. Men det er vel din versjon som har ført deg til behandling? Syns du er veldig dobbel i det du skriver, ang. relasjonen til legen:

På en måte vil du at han skal forstå at du er mye sykere enn han hittil har forstått (at du ER schizofren). Samtidig sier du at ingen, ikke engang fagfolk, kan registrere at du er psykotisk (schizofren)? Har jeg forstått deg rett?

Jeg sitter her og lurer på hvorfor det er så viktig for deg at legene aksepterer at det er schizofren du er? Jeg mener, er man psykotisk, er det ikke vanskelig å forstå for fagfolk? Jeg skjønner ikke hvordan du makter å holde en psykose så i tømmene, at ingen "gjennomskuer deg"!??

Når det gjelder din versjon av virkeligheten: Er det ikke den som har skapt så mange problemer for deg, at du er kommet til at du ønsker behandling? Og hva er det i så fall du ønsker å få behandlet? Din depresjon, som vel nesten sikkert? kommer av dine tanker om hva som egentlig skjer?

Håper du kan fortelle oss mer om hva denne virkeligheten din går ut på? Da hadde det kanskje vært lettere å skjønne hva det er du mener?

Jeg begynte i terapi fordi jeg var så deprimert, og ikke ville leve lenger. Årsaken til depresjonen er det ingen som har klart å finne ut av, men at det er en sekundær depresjon var han sikker på helt fra starten av. Han mener den skyldes ikke bare personlighetstrekk, men også de psykotiske symptomene - uten at han har gjort seg opp noen mening om hvor de stammer fra. Da mener jeg ikke bare stemmer og syner, men også tilbaketrekning, isolasjon osv. Jeg både var og er helt på kollisjonskurs med virkeligheten, og opplevelsen av å ikke kunne dele det jeg opplever og erfarer med andre gjør meg temmelig ensom... Det var jo derfor jeg reagerte så positivt den ene gangen han faktisk tok hensyn til det jeg sa, og behandlet ideene mine som om de var reelle. Jeg vet jo at de ikke var det for ham, men likevel respekterte han at det var det for meg. Og det gjorde hele forskjellen, inntil han begynte å behandle meg som en psykotisk pasient igjen, med harde krav om at jeg skulle konfronteres med virkeligheten.

- Nei, for det merkes selvsagt når det bryter igjennom! Det er vanskelig å IKKE legge merke til at det er noe galt, når en person vandrer rundt i veien i motgående kjøreretning midt i rushtiden, og ikke vet hvor hun er... Eller faktisk ikke klarer å sette sammen en hel setning, men bare gjentar fragmenter av noe som skulle gi mening. Men jeg er, som de fleste, følsom for stress. Psykiateren min ser meg jo bare to ganger i uka, under rolige forhold. Og føler jeg at jeg er litt på kanten av meg selv, holder jeg viselig kjeft! Han synes ikke det er spesielt merkelig, for jeg har sittet hele timer uten å si et ord før, også. Han er vant til det.

- Nei, det gjør ikke psykiateren min heller! Det gikk bare brått opp for ham en dag, at alle de beskrivelsene jeg hadde gitt av relativt sterke, uvanlige opplevelser faktisk ikke var ment som bilder/metaforer. Jeg MENTE det faktisk ordrett, og da det gikk opp for ham, innså han at han hadde oversett betydningen av psykosene. Ingen har sagt at det er schizofreni ennå, men han har sagt at jeg fyller alle kriteriene. Kunne godt ha stilt diagnosen, men han synes det er noe som skurrer, for han har lang erfaring med schizofrene. Og jeg stritter med alle piggene hver gang han snakker om psykoser og særlig schizofreni!

Jeg vil bare at han skal bestemme seg, og ikke friskmelde meg den ene dagen, og skrive ut anti-psykotika i høye doser den neste! Det forvirrer meg også, og han bidrar jo til at jeg ikke kan gi slipp på hele fasaden og skuespillet og får være den jeg er og snakke om det jeg trenger. Jeg lever i en merkelig, trykkende ensomhet hvor ingen andre enn jeg innser hva disse menneskene gjør med meg og er istand til. Jeg vil jo bare at han skal hjelpe meg å stå imot dem, og ikke gjøre flere selvmordsforsøk fordi DE vil det, eller på annen måte skade meg selv på grunn av dem. Jeg vil de skal slutte å følge etter meg overalt, jeg vil de skal slutte å invadere kroppen min og gjøre meg syk! Men så lenge han sitter der og later som om alt er normalt, klarer jeg ikke å gi slipp på noe av dette - tvert imot har jeg begynt å lure på om han er en av DEM! Hvorfor ikke? De tar jo over mannen min fra tid til annen.

Min versjon av virkeligheten? Alle har vel sin egen versjon av virkeligheten! Hva han skal behandle? Jeg vet sannelig ikke lenger. Jeg ville bare dø - og trodde jeg skulle endre standpunkt dersom jeg kom i gang med et skikkelig og profesjonelt opplegg. Men nå er det gått fire år, og jeg vil fortsatt bare dø. Ikke fordi døden er så mye å hige etter, men fordi det er bare for vondt å være i live. Har du opplevd det? Å få høre at alt du erkjenner, føler og ER ikke er i det hele tatt, men at alle andre opplever det annerledes enn deg? Og at de faktisk forlanger at du skal gi slipp på det? Som når du står og holder en tomat, og øver deg ved å gjenta: Dette er IKKE en tomat, hånda er tom...Hvordan kan du faktisk tro det? Må man ikke til syvende og sist tro seg selv? Og hånda?

Det er VONDT å aldri bli trodd - det er VONDT når han sier det jeg forteller ikke er virkelig - det er VONDT når jeg må gå dem i møte helt alene, etter å ha forrådt dem og snakket om dem i timene. Jeg klarer ikke å leve slik lenger - det er nesten ikke slik at DE er det verste, men fortsatt slik at det verste er at ingen tror meg...

[lina1365380363]

Kjære deg - hvorfor skulle ikke dine livserfaringer og meninger være like viktige som NHDs sine?

Er alldeles ikke lei deg, men takknemlig for at du bryr deg, og tar deg tid til å svare. Synes all livserfaring er like nyttig, og har til gode å møte mennesker som ikke kan lære meg noe.

Hei ulva!

Tusen takk for det.

Jeg er enig med deg, alle kan vi lære av hverandre.

Vi kan si hva vi har erfart, og det trenger ikke være slik for en annen, igjen.

Masse hilsen fra.........

Masse hilsen fra...........

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Psykoser varierer ofte i sin alvorlighetsgrad. Likeledes svinger selvinnsikten. Det er ikke uvanlig at pasienter har innsikt i sin sykdom og sine symptomer. Spesielt gjelder det erfarne pasienter som har gått en stund i behandling og som er i gode faser.

En må huske at vrangforestillingene ofte er et mer fremtredende og viktigere symptom enn hallucinasjoner ved psykoselidelser.

2. At periodene er så korte som timer er mer uvanlig, men det forekommer.

3. Det er ingen klare grenser mellom alvorlige og ikke alvorlige psykoser.

Etter min mening er graden av funksjonsforstyrrelse et viktigere mål på dette enn graden av symptomer.

[ulva]

1. Psykoser varierer ofte i sin alvorlighetsgrad. Likeledes svinger selvinnsikten. Det er ikke uvanlig at pasienter har innsikt i sin sykdom og sine symptomer. Spesielt gjelder det erfarne pasienter som har gått en stund i behandling og som er i gode faser.

En må huske at vrangforestillingene ofte er et mer fremtredende og viktigere symptom enn hallucinasjoner ved psykoselidelser.

2. At periodene er så korte som timer er mer uvanlig, men det forekommer.

3. Det er ingen klare grenser mellom alvorlige og ikke alvorlige psykoser.

Etter min mening er graden av funksjonsforstyrrelse et viktigere mål på dette enn graden av symptomer.

Takk - endelig noe jeg kan bruke! Synes det er så vanskelig å finne hva som egentlig er det største problemet, men du har jo helt rett: Det er graden av funksjonssvikt. Det er jo det som stresser meg akkurat nå - at jeg opplever å ikke klare noe av det jeg skal. Jeg er ikke helt tilstede, så jeg klarer ikke å fungere verken sosialt eller på skolen - og fordi jeg ikke klarer å fungere, blir jeg dypt deprimert. Og fordi jeg blir dypt derpimert, fungerer jeg enda dårligere. Så er vi inne i en ond sirkel av selvforsterkende effekt. Det er jo dette jeg vil ut av! Tror i det minste det er sånn.

[ulva]

Hei ulva!

Tusen takk for det.

Jeg er enig med deg, alle kan vi lære av hverandre.

Vi kan si hva vi har erfart, og det trenger ikke være slik for en annen, igjen.

Masse hilsen fra.........

Masse hilsen fra...........

Nei, og det finnes nok av dem som tror at de ikke kan lære av andre - og glemmer at læring foregår på mange nivåer. Av og til får man seg en skikkelig overraskelse - som de gangene psykiateren min får ny innsikt i seg selv og viktige problemstillinger p.g.a. noe jeg tilfeldigvis har sagt. Ikke for å være så forbanna klok, men for å lufte tankene mine. Og så viser det seg at ingen har sagt det på akkurat dèn måten før... Av og til detter det ut en liten perle av både den ene og den andre :-)

[lina1365380363]

Nei, og det finnes nok av dem som tror at de ikke kan lære av andre - og glemmer at læring foregår på mange nivåer. Av og til får man seg en skikkelig overraskelse - som de gangene psykiateren min får ny innsikt i seg selv og viktige problemstillinger p.g.a. noe jeg tilfeldigvis har sagt. Ikke for å være så forbanna klok, men for å lufte tankene mine. Og så viser det seg at ingen har sagt det på akkurat dèn måten før... Av og til detter det ut en liten perle av både den ene og den andre :-)

så sant, Så sant.

[lina1365380363]

1. Psykoser varierer ofte i sin alvorlighetsgrad. Likeledes svinger selvinnsikten. Det er ikke uvanlig at pasienter har innsikt i sin sykdom og sine symptomer. Spesielt gjelder det erfarne pasienter som har gått en stund i behandling og som er i gode faser.

En må huske at vrangforestillingene ofte er et mer fremtredende og viktigere symptom enn hallucinasjoner ved psykoselidelser.

2. At periodene er så korte som timer er mer uvanlig, men det forekommer.

3. Det er ingen klare grenser mellom alvorlige og ikke alvorlige psykoser.

Etter min mening er graden av funksjonsforstyrrelse et viktigere mål på dette enn graden av symptomer.

Hei NHD!

Takker for at du skriver litt om psykose, hvordan det er,og er enig i det siste spesiellt, at det er graden av funksjonsforstyrrelsen som er viktig.

Det var greit for oss alle her at du forklarte litt om dette.

Kjenner igjen dette med vrangforestillingene. De var verst, synes jeg.

Hilsen fra...........

[lina1365380363]

Jeg begynte i terapi fordi jeg var så deprimert, og ikke ville leve lenger. Årsaken til depresjonen er det ingen som har klart å finne ut av, men at det er en sekundær depresjon var han sikker på helt fra starten av. Han mener den skyldes ikke bare personlighetstrekk, men også de psykotiske symptomene - uten at han har gjort seg opp noen mening om hvor de stammer fra. Da mener jeg ikke bare stemmer og syner, men også tilbaketrekning, isolasjon osv. Jeg både var og er helt på kollisjonskurs med virkeligheten, og opplevelsen av å ikke kunne dele det jeg opplever og erfarer med andre gjør meg temmelig ensom... Det var jo derfor jeg reagerte så positivt den ene gangen han faktisk tok hensyn til det jeg sa, og behandlet ideene mine som om de var reelle. Jeg vet jo at de ikke var det for ham, men likevel respekterte han at det var det for meg. Og det gjorde hele forskjellen, inntil han begynte å behandle meg som en psykotisk pasient igjen, med harde krav om at jeg skulle konfronteres med virkeligheten.

- Nei, for det merkes selvsagt når det bryter igjennom! Det er vanskelig å IKKE legge merke til at det er noe galt, når en person vandrer rundt i veien i motgående kjøreretning midt i rushtiden, og ikke vet hvor hun er... Eller faktisk ikke klarer å sette sammen en hel setning, men bare gjentar fragmenter av noe som skulle gi mening. Men jeg er, som de fleste, følsom for stress. Psykiateren min ser meg jo bare to ganger i uka, under rolige forhold. Og føler jeg at jeg er litt på kanten av meg selv, holder jeg viselig kjeft! Han synes ikke det er spesielt merkelig, for jeg har sittet hele timer uten å si et ord før, også. Han er vant til det.

- Nei, det gjør ikke psykiateren min heller! Det gikk bare brått opp for ham en dag, at alle de beskrivelsene jeg hadde gitt av relativt sterke, uvanlige opplevelser faktisk ikke var ment som bilder/metaforer. Jeg MENTE det faktisk ordrett, og da det gikk opp for ham, innså han at han hadde oversett betydningen av psykosene. Ingen har sagt at det er schizofreni ennå, men han har sagt at jeg fyller alle kriteriene. Kunne godt ha stilt diagnosen, men han synes det er noe som skurrer, for han har lang erfaring med schizofrene. Og jeg stritter med alle piggene hver gang han snakker om psykoser og særlig schizofreni!

Jeg vil bare at han skal bestemme seg, og ikke friskmelde meg den ene dagen, og skrive ut anti-psykotika i høye doser den neste! Det forvirrer meg også, og han bidrar jo til at jeg ikke kan gi slipp på hele fasaden og skuespillet og får være den jeg er og snakke om det jeg trenger. Jeg lever i en merkelig, trykkende ensomhet hvor ingen andre enn jeg innser hva disse menneskene gjør med meg og er istand til. Jeg vil jo bare at han skal hjelpe meg å stå imot dem, og ikke gjøre flere selvmordsforsøk fordi DE vil det, eller på annen måte skade meg selv på grunn av dem. Jeg vil de skal slutte å følge etter meg overalt, jeg vil de skal slutte å invadere kroppen min og gjøre meg syk! Men så lenge han sitter der og later som om alt er normalt, klarer jeg ikke å gi slipp på noe av dette - tvert imot har jeg begynt å lure på om han er en av DEM! Hvorfor ikke? De tar jo over mannen min fra tid til annen.

Min versjon av virkeligheten? Alle har vel sin egen versjon av virkeligheten! Hva han skal behandle? Jeg vet sannelig ikke lenger. Jeg ville bare dø - og trodde jeg skulle endre standpunkt dersom jeg kom i gang med et skikkelig og profesjonelt opplegg. Men nå er det gått fire år, og jeg vil fortsatt bare dø. Ikke fordi døden er så mye å hige etter, men fordi det er bare for vondt å være i live. Har du opplevd det? Å få høre at alt du erkjenner, føler og ER ikke er i det hele tatt, men at alle andre opplever det annerledes enn deg? Og at de faktisk forlanger at du skal gi slipp på det? Som når du står og holder en tomat, og øver deg ved å gjenta: Dette er IKKE en tomat, hånda er tom...Hvordan kan du faktisk tro det? Må man ikke til syvende og sist tro seg selv? Og hånda?

Det er VONDT å aldri bli trodd - det er VONDT når han sier det jeg forteller ikke er virkelig - det er VONDT når jeg må gå dem i møte helt alene, etter å ha forrådt dem og snakket om dem i timene. Jeg klarer ikke å leve slik lenger - det er nesten ikke slik at DE er det verste, men fortsatt slik at det verste er at ingen tror meg...

Hei ulva!

Har lest raskt gjennom innleggene dine og ser du får fornuftige svar og spørsmål fra mia-veronica.Og godt er det at NHD har svart her.

Du forklarte masse gjennom innleggene dine under "Men...."

og endel nå.

Du strever veldig med å finne ut hvem du egentlig er og hva du egentlig er, skjønner jeg.

og har forstått før.

Alle disse "symptomene" dine får jeg ikke til å rime med psykotiske, men jeg kan jo ta feil.

Fra det ene til det andre, skal psykiateren din kunne gjøre en god jobb, er han NØDT TIL å konfontere deg med VIRKELIGHETEN.

For den er ikke alltid slik du ser den, så vondt det enn gjør for deg.

Det er fælt å si, men for at du skal kunne klare å skilne mellom hva som er reelt og hva som ikke er det, må han påpeke

at det som for deg er virkelighet, faktisk ikke alltid er det......

Dette ble innviklet, kanskje du ikke helt skjønner hva jeg vil fram til.

Det letteste for begge parter er nå at du forteller ham om de forskjellige episodene du har, og at han da klarer mye bedre å finne ut hva som er galt.

Slutt å "ta deg sammen. Slutt å prøve å skjule.

Det har ingenting for seg, og det vil ta mye lenger tid å finne ut noen diagnose, hvis det er det du ønsker.

Et råd:

Vær deg selv hos psykiateren. og er du litt i din egen verden, så vær der!

La han se den!

Masse velmenende hilsener fra

og klem fra............

[ulva]

Hei ulva!

Har lest raskt gjennom innleggene dine og ser du får fornuftige svar og spørsmål fra mia-veronica.Og godt er det at NHD har svart her.

Du forklarte masse gjennom innleggene dine under "Men...."

og endel nå.

Du strever veldig med å finne ut hvem du egentlig er og hva du egentlig er, skjønner jeg.

og har forstått før.

Alle disse "symptomene" dine får jeg ikke til å rime med psykotiske, men jeg kan jo ta feil.

Fra det ene til det andre, skal psykiateren din kunne gjøre en god jobb, er han NØDT TIL å konfontere deg med VIRKELIGHETEN.

For den er ikke alltid slik du ser den, så vondt det enn gjør for deg.

Det er fælt å si, men for at du skal kunne klare å skilne mellom hva som er reelt og hva som ikke er det, må han påpeke

at det som for deg er virkelighet, faktisk ikke alltid er det......

Dette ble innviklet, kanskje du ikke helt skjønner hva jeg vil fram til.

Det letteste for begge parter er nå at du forteller ham om de forskjellige episodene du har, og at han da klarer mye bedre å finne ut hva som er galt.

Slutt å "ta deg sammen. Slutt å prøve å skjule.

Det har ingenting for seg, og det vil ta mye lenger tid å finne ut noen diagnose, hvis det er det du ønsker.

Et råd:

Vær deg selv hos psykiateren. og er du litt i din egen verden, så vær der!

La han se den!

Masse velmenende hilsener fra

og klem fra............

Men jeg klarer jo ikke å slutte med det! Det er jo kjernen i problemet - og han synes jeg er så intelligent og flink at han hele tiden påpeker DET istedenfor å innse hvor mye det koster meg og hvor mye jeg skjuler. Jeg VET faktisk at jeg er både intelligent og flink; har alltid vært blant de aller flinkeste i alt jeg har foretatt meg - uansett fagområde. Og at jeg er sympatisk, i den forstand at jeg er dyktig til å tekkes andre - for det måtte jeg pent lære meg for å overleve hjemme. Men det er ikke dermed sagt at jeg har det verken særlig godt eller at dette uttrykker hvem jeg ER. Ja, jeg sliter for å finne meg selv - hvorfor tror du vi har brukt en evighet på å diskutere multippel personlighet?

Problemet er at psykiateren min er like forvirret som meg. På 19 år har han aldri møtt på en pasient som han takler så dårlig og forstår så lite av. Jeg er stadig misfornøyd, og han gir meg fullt medhold i at han har rotet fælt med både diagnoser, utredninger og medisiner. Han sitter bare bom fast! Og da gjør jeg også det! Han ville jeg skulle legges inn over lengre tid for observasjon, men det har jeg ingen mulighet til som småbarnsmor og student. Han holdt til og med en konferanse om traumer for å finne ut mer av mitt tilfelle, men kom ingen vei. Professoren møtte opp uforberedt, og de andre gav MEG medhold om at dette ikke var psykotisk. Kort tid etterpå skjedde en del ting som gjorde det klart for ham at det var det, likevel. Han sa det ganske bombastisk i den perioden jeg faktisk åpnet meg litt, og forsøkte å stole på ham. Men når noen gjør narr av deg og det du sier - og kommer med uheldige uttalelser som viser heller liten respekt for dine følelser - ja, da tar det ikke lang tid før døra på nytt er stengt. Og så glemmer han fullstendig alt han hadde innsett, igjen... Så påstår de at graden av lidelse er svært stor, men ikke graden av sykdomsalvor - først og fremst fordi jeg ikke viser særlig tydelige symptomer på noe som helst. Nettopp DET er kjernen i en dissosiativ lidelser: Evnen til å spalte vekk - dissosiere - alt som er ubehagelig. Når det meste er det, ender man opp som meg: Mye av tiden er jeg rett og slett så borte eller utilgjengelig at han har beskyldt meg for autisme (...noe som er et tegn på schizofreni, for sikkerhets skyld!). Har du ikke hørt Bjørk: "I play dead, it stops the hurting"? Jeg gjør det til gangs, noe som jeg vet gjør det vanskelig å jobbe med meg. I en periode var han så frustrert at han begynte å minne meg på noe så grunnleggende dumt som at: "For at en samtaleterapi skal virke, må du nesten si noe!" Da hadde jeg ikke sagt et ord til ham på to-tre måneder. Ikke hei og ha-det engang. Ikke for å være slem, jeg var bare så umotivert og innadvent. Og har han fulgt på med, at jeg faktisk gjør ham nervøs fordi jeg er så stille. Han er jo vant til veldig dårlige pasienter, som babler mye rart eller utagerer voldsomt, men han er ikke vant til pasienter som har en så høy grad av dissosiative symptomer. Det gjør ganske enkelt MEG utilgjengelig for andre, noe som er hele poenget med forsvaret. Det har effektivt stoppet han i å få innsikt i stort alle mer alvorlige temaer, for da blir jeg bare borte.

Alle ser ut til å bli like forvirret: Jeg har et sterkt behov for å kunne uttrykke hvordan jeg har det og hvem jeg faktisk er - men samtidig har jeg et like stort behov for å holde fasaden ved like, for selvrespektens skyld og av frykt for hva som vil skje om andre faktisk innser hva jeg tenker og føler. Så jeg vil ikke ha en schizofreni-diagnose, for jeg vil ikke stigmatiseres og jeg vil absolutt ikke innse at det er noe galt med meg...som alltid har vært så vellykket! Samtidig vil jeg gjerne ha en diagnose som dekker hvem jeg virkelig ER, og ikke hva alle SER. Noe som går helt inn i meg, og bak alle dører og inn dit hvor alt bare er fryktelig skremmende og kaotisk. Dersom han klarte å stille en slik diagnose - hva det enn er, schizofreni, borderline, manisk-depressiv - så ville det jo bety at han forstår hva som virkelig skjer inne i meg og kanskje også hvor jeg egentlig befinner meg. Da kan det jo hende at han kunne bringe meg ut derfra også?

Nei, jeg synes vel ikke mia-veronica hadde særlig gode spørsmål og refleksjoner, for hun gjentar jo bare det som alle andre har gjort. Psykiateren min har jo ikke tatt noen avgjørelse og avfeid psykose-teorien nettopp fordi han ser meg to ganger i uka, og merker så inderlig godt at noe SKURRER. Han VET at jeg ikke klarer å stole på andre, og ikke makter å ha nære forhold. Han VET dessuten at det jeg har opplevd i barndommen og ungdomstiden er mer enn nok for å utvikle en alvorlig sinnslidelse. Samtidig SER han jo at jeg i det minste virker normal, når jeg ikke kommer med noen av mine plutselige betroelser...

Det var min ide å fjerne Efexor. Det var fryktelig dumt, for jeg mistet det siste overskuddet til å fungere normalt. Nå blomstrer depresjonen igjen, og jeg blir så medtatt at jeg ikke klarer å holde meg samlet lenger. Jeg bare smuldrer opp, lina, inntil jeg ikke forstår hva som er hva eller hvem eller hvor! Anti-depressiva har ikke vært nok til å fjerne depresjonen, og terapien ikke nok til å endre verken atferd eller tankemønster. Tanken er at et anti-psykotika skal fjerne symptomene som gjør meg så utilnærmelig, og alt som forstyrrer terapien. Det skal jo også virke på innadvendthet og mistenksomhet, og han tror derfor at det er DETTE som egentlig forårsaker depresjonen, og at depresjonen derfor vil lette. Men problemet er jo at jeg ikke tåler det! Så vi får ikke prøvd det engang! Jeg kan ikke leve slik som dette, og vi finner ingen løsning.

Tenk, da jeg prøvde ut Zeldox, opplevde jeg faktisk å sitte en morgen og oppleve sønnen min. Jeg følte for ham på en måte jeg ikke har gjort siden han ble født. Det er vanskelig å forklare, men det var så inderlig VIRKELIG. Som om jeg ikke har sett ham før. Jeg tittet ut av vinduet, og tenkte faktisk at det var en nydelig høstdag. Som om jeg bare et lite øyeblikk fikk slippe ut av en mørk, dyp hule, og se hvor vakker verden er - slikt gjør inntrykk, og jeg blir bare enda mer nedtrykt, fordi jeg da vet at medisinen virker. Enda en medisin som virker, men som jeg alldeles ikke tåler.

På fredag skal jeg i møte med både fastlegen min og psykiateren min. På mandag og tirsdag er det MR og EEG. Finner de ingenting, er jo saken grei. Da orker jeg ikke mer. Da blir det pilleglasset.

[lina1365380363]

Men jeg klarer jo ikke å slutte med det! Det er jo kjernen i problemet - og han synes jeg er så intelligent og flink at han hele tiden påpeker DET istedenfor å innse hvor mye det koster meg og hvor mye jeg skjuler. Jeg VET faktisk at jeg er både intelligent og flink; har alltid vært blant de aller flinkeste i alt jeg har foretatt meg - uansett fagområde. Og at jeg er sympatisk, i den forstand at jeg er dyktig til å tekkes andre - for det måtte jeg pent lære meg for å overleve hjemme. Men det er ikke dermed sagt at jeg har det verken særlig godt eller at dette uttrykker hvem jeg ER. Ja, jeg sliter for å finne meg selv - hvorfor tror du vi har brukt en evighet på å diskutere multippel personlighet?

Problemet er at psykiateren min er like forvirret som meg. På 19 år har han aldri møtt på en pasient som han takler så dårlig og forstår så lite av. Jeg er stadig misfornøyd, og han gir meg fullt medhold i at han har rotet fælt med både diagnoser, utredninger og medisiner. Han sitter bare bom fast! Og da gjør jeg også det! Han ville jeg skulle legges inn over lengre tid for observasjon, men det har jeg ingen mulighet til som småbarnsmor og student. Han holdt til og med en konferanse om traumer for å finne ut mer av mitt tilfelle, men kom ingen vei. Professoren møtte opp uforberedt, og de andre gav MEG medhold om at dette ikke var psykotisk. Kort tid etterpå skjedde en del ting som gjorde det klart for ham at det var det, likevel. Han sa det ganske bombastisk i den perioden jeg faktisk åpnet meg litt, og forsøkte å stole på ham. Men når noen gjør narr av deg og det du sier - og kommer med uheldige uttalelser som viser heller liten respekt for dine følelser - ja, da tar det ikke lang tid før døra på nytt er stengt. Og så glemmer han fullstendig alt han hadde innsett, igjen... Så påstår de at graden av lidelse er svært stor, men ikke graden av sykdomsalvor - først og fremst fordi jeg ikke viser særlig tydelige symptomer på noe som helst. Nettopp DET er kjernen i en dissosiativ lidelser: Evnen til å spalte vekk - dissosiere - alt som er ubehagelig. Når det meste er det, ender man opp som meg: Mye av tiden er jeg rett og slett så borte eller utilgjengelig at han har beskyldt meg for autisme (...noe som er et tegn på schizofreni, for sikkerhets skyld!). Har du ikke hørt Bjørk: "I play dead, it stops the hurting"? Jeg gjør det til gangs, noe som jeg vet gjør det vanskelig å jobbe med meg. I en periode var han så frustrert at han begynte å minne meg på noe så grunnleggende dumt som at: "For at en samtaleterapi skal virke, må du nesten si noe!" Da hadde jeg ikke sagt et ord til ham på to-tre måneder. Ikke hei og ha-det engang. Ikke for å være slem, jeg var bare så umotivert og innadvent. Og har han fulgt på med, at jeg faktisk gjør ham nervøs fordi jeg er så stille. Han er jo vant til veldig dårlige pasienter, som babler mye rart eller utagerer voldsomt, men han er ikke vant til pasienter som har en så høy grad av dissosiative symptomer. Det gjør ganske enkelt MEG utilgjengelig for andre, noe som er hele poenget med forsvaret. Det har effektivt stoppet han i å få innsikt i stort alle mer alvorlige temaer, for da blir jeg bare borte.

Alle ser ut til å bli like forvirret: Jeg har et sterkt behov for å kunne uttrykke hvordan jeg har det og hvem jeg faktisk er - men samtidig har jeg et like stort behov for å holde fasaden ved like, for selvrespektens skyld og av frykt for hva som vil skje om andre faktisk innser hva jeg tenker og føler. Så jeg vil ikke ha en schizofreni-diagnose, for jeg vil ikke stigmatiseres og jeg vil absolutt ikke innse at det er noe galt med meg...som alltid har vært så vellykket! Samtidig vil jeg gjerne ha en diagnose som dekker hvem jeg virkelig ER, og ikke hva alle SER. Noe som går helt inn i meg, og bak alle dører og inn dit hvor alt bare er fryktelig skremmende og kaotisk. Dersom han klarte å stille en slik diagnose - hva det enn er, schizofreni, borderline, manisk-depressiv - så ville det jo bety at han forstår hva som virkelig skjer inne i meg og kanskje også hvor jeg egentlig befinner meg. Da kan det jo hende at han kunne bringe meg ut derfra også?

Nei, jeg synes vel ikke mia-veronica hadde særlig gode spørsmål og refleksjoner, for hun gjentar jo bare det som alle andre har gjort. Psykiateren min har jo ikke tatt noen avgjørelse og avfeid psykose-teorien nettopp fordi han ser meg to ganger i uka, og merker så inderlig godt at noe SKURRER. Han VET at jeg ikke klarer å stole på andre, og ikke makter å ha nære forhold. Han VET dessuten at det jeg har opplevd i barndommen og ungdomstiden er mer enn nok for å utvikle en alvorlig sinnslidelse. Samtidig SER han jo at jeg i det minste virker normal, når jeg ikke kommer med noen av mine plutselige betroelser...

Det var min ide å fjerne Efexor. Det var fryktelig dumt, for jeg mistet det siste overskuddet til å fungere normalt. Nå blomstrer depresjonen igjen, og jeg blir så medtatt at jeg ikke klarer å holde meg samlet lenger. Jeg bare smuldrer opp, lina, inntil jeg ikke forstår hva som er hva eller hvem eller hvor! Anti-depressiva har ikke vært nok til å fjerne depresjonen, og terapien ikke nok til å endre verken atferd eller tankemønster. Tanken er at et anti-psykotika skal fjerne symptomene som gjør meg så utilnærmelig, og alt som forstyrrer terapien. Det skal jo også virke på innadvendthet og mistenksomhet, og han tror derfor at det er DETTE som egentlig forårsaker depresjonen, og at depresjonen derfor vil lette. Men problemet er jo at jeg ikke tåler det! Så vi får ikke prøvd det engang! Jeg kan ikke leve slik som dette, og vi finner ingen løsning.

Tenk, da jeg prøvde ut Zeldox, opplevde jeg faktisk å sitte en morgen og oppleve sønnen min. Jeg følte for ham på en måte jeg ikke har gjort siden han ble født. Det er vanskelig å forklare, men det var så inderlig VIRKELIG. Som om jeg ikke har sett ham før. Jeg tittet ut av vinduet, og tenkte faktisk at det var en nydelig høstdag. Som om jeg bare et lite øyeblikk fikk slippe ut av en mørk, dyp hule, og se hvor vakker verden er - slikt gjør inntrykk, og jeg blir bare enda mer nedtrykt, fordi jeg da vet at medisinen virker. Enda en medisin som virker, men som jeg alldeles ikke tåler.

På fredag skal jeg i møte med både fastlegen min og psykiateren min. På mandag og tirsdag er det MR og EEG. Finner de ingenting, er jo saken grei. Da orker jeg ikke mer. Da blir det pilleglasset.

hei ulva!

Takk for svar.

Endelig!Du sa medisinen ikke virker, men innser den har virket.....

Jeg satt nesten med deg og sønnen din og opplevde den flotte høstdagen ute og så endelig sønnen din også som VIRKELIG. Var det ikke deilig?

Eller ble du skremt også?

Fordi det var så virkelig, fordi mange av "symptomene" var borte, for at du følte deg litt annerledes(mer frisk)?

Så fjerner de endel av deg selv(din verden)?

Bare spørsmål.

Det var rart det med multippel personlighet, for jeg tenkte i går på deg, og tenkte på TO personer, faktisk.

Den ene klare, flinke, ekspert på å skjule, ekspert på å analysere, å snakke seg bort fra den ene teorien til den andre, tviholder på fasaden og gjemmer sitt egentlige jeg.

Den andre, i sin verden, der føler hun seg mest som sitt egentlige jeg, dette er hennes hemmelige verden, der er "de", der blir hun overvåket, der snakker "de" til henne, er med henne hele tiden, får henne til å utføre ting, hun er redd dem, samtidig er hun redd de skal bli sint på henne for at hun "svikter" dem med å fortelle andre om "dem", kanskje psykiateren er en av dem som bare vil deg vondt, men du stoler ganske mye på ham...,kanskje, kanskje.......

For det første har jeg forstått at du er ganske dyktig.

Når du er hos psykiateren din, snakker dere sammen, og du analyserer det meste.

Kommer han med en teori, analyserer du den, det blir mye diskusjon, for du er inne på det meste ang, dette, så klarer du å snu hele situasjonen(snakke deg ut av den)og begge blir forvirret, for du er så "klar".

Selvsagt skal ikke psykiateren din LE av dine følelser.

Da klarer han å spolere alt, det sier seg selv at døren din da blir stengt!

Dessuten er det ikke noe å le av.

Kan du forklare ulva, hva er splittet personlighet, siden jeg tenkte på det?

Er det szhisofreni, eller?

Du har rett i at hvis psykiateren VET hva som er gale, kan han klare å få bort mye av dette!

Gi ham en sjans!

IKKE SKAM DEG FORDI DU ER SYK!

Du er like flink for det.

Du har forklart en "haug" av symptomer, men det viktigste går igjen. Du vet best hvilken. Overvåking,hallusinasjoner(de) o.s.v.

Godta at du også kan bli syk, være syk, som andre.

Det er ikke et totalt nederlag, men det er vondt å innse!

Du er akkurat like flink for det. Litt for flink å diskutere akkurat dette.........

Når man leter og leter etter å finne ut av seg selv, hvem en er og hva en er blir det tilslutt ganske forvirrende...

Det blir så uendelig masse å sette fingeren på.

Tenk heller på det ENKLE.

Hva er VERST?

Hva plager meg mest?

Vil jeg ut av dette?

Vil jeg egentlig ha hjelp?

Hvorfor tar "alle de andre"

feil, og hvorfor er ingen enig med meg, som har rett?

(MEG ER HER DEG, ULVA.)

Dett ble et enormt surr, jeg vet det, for jeg har skrevet forskjellig nedover, ikke særlig sammenhengende, men, men.

Du forstår meg forhåpentligvis.

Tilslutt, DET ER INGEN SKAM Å VÆRE SYK!

Legg fasaden bort!

VÆR DEG SELV,UANSETT HVILKEN VERDEN DU ER I NÅR DU ER HOS PSYKIATEREN DIN!

Slutt å diskutere bort alt. Det hjelper ingen.

Ta det enkelt å greit, med å forklare det aller verste, hvertfall.

Alle vil ditt beste!

Håper du giddet å lese alt rotet mitt.

Håper jeg fikk fram ETT poeng, hvertfall.

Masse hilsen og klemmer fra

en som vil ditt aller beste........nemlig.......

[ulva]

hei ulva!

Takk for svar.

Endelig!Du sa medisinen ikke virker, men innser den har virket.....

Jeg satt nesten med deg og sønnen din og opplevde den flotte høstdagen ute og så endelig sønnen din også som VIRKELIG. Var det ikke deilig?

Eller ble du skremt også?

Fordi det var så virkelig, fordi mange av "symptomene" var borte, for at du følte deg litt annerledes(mer frisk)?

Så fjerner de endel av deg selv(din verden)?

Bare spørsmål.

Det var rart det med multippel personlighet, for jeg tenkte i går på deg, og tenkte på TO personer, faktisk.

Den ene klare, flinke, ekspert på å skjule, ekspert på å analysere, å snakke seg bort fra den ene teorien til den andre, tviholder på fasaden og gjemmer sitt egentlige jeg.

Den andre, i sin verden, der føler hun seg mest som sitt egentlige jeg, dette er hennes hemmelige verden, der er "de", der blir hun overvåket, der snakker "de" til henne, er med henne hele tiden, får henne til å utføre ting, hun er redd dem, samtidig er hun redd de skal bli sint på henne for at hun "svikter" dem med å fortelle andre om "dem", kanskje psykiateren er en av dem som bare vil deg vondt, men du stoler ganske mye på ham...,kanskje, kanskje.......

For det første har jeg forstått at du er ganske dyktig.

Når du er hos psykiateren din, snakker dere sammen, og du analyserer det meste.

Kommer han med en teori, analyserer du den, det blir mye diskusjon, for du er inne på det meste ang, dette, så klarer du å snu hele situasjonen(snakke deg ut av den)og begge blir forvirret, for du er så "klar".

Selvsagt skal ikke psykiateren din LE av dine følelser.

Da klarer han å spolere alt, det sier seg selv at døren din da blir stengt!

Dessuten er det ikke noe å le av.

Kan du forklare ulva, hva er splittet personlighet, siden jeg tenkte på det?

Er det szhisofreni, eller?

Du har rett i at hvis psykiateren VET hva som er gale, kan han klare å få bort mye av dette!

Gi ham en sjans!

IKKE SKAM DEG FORDI DU ER SYK!

Du er like flink for det.

Du har forklart en "haug" av symptomer, men det viktigste går igjen. Du vet best hvilken. Overvåking,hallusinasjoner(de) o.s.v.

Godta at du også kan bli syk, være syk, som andre.

Det er ikke et totalt nederlag, men det er vondt å innse!

Du er akkurat like flink for det. Litt for flink å diskutere akkurat dette.........

Når man leter og leter etter å finne ut av seg selv, hvem en er og hva en er blir det tilslutt ganske forvirrende...

Det blir så uendelig masse å sette fingeren på.

Tenk heller på det ENKLE.

Hva er VERST?

Hva plager meg mest?

Vil jeg ut av dette?

Vil jeg egentlig ha hjelp?

Hvorfor tar "alle de andre"

feil, og hvorfor er ingen enig med meg, som har rett?

(MEG ER HER DEG, ULVA.)

Dett ble et enormt surr, jeg vet det, for jeg har skrevet forskjellig nedover, ikke særlig sammenhengende, men, men.

Du forstår meg forhåpentligvis.

Tilslutt, DET ER INGEN SKAM Å VÆRE SYK!

Legg fasaden bort!

VÆR DEG SELV,UANSETT HVILKEN VERDEN DU ER I NÅR DU ER HOS PSYKIATEREN DIN!

Slutt å diskutere bort alt. Det hjelper ingen.

Ta det enkelt å greit, med å forklare det aller verste, hvertfall.

Alle vil ditt beste!

Håper du giddet å lese alt rotet mitt.

Håper jeg fikk fram ETT poeng, hvertfall.

Masse hilsen og klemmer fra

en som vil ditt aller beste........nemlig.......

Splittet personlighet har ingenting med schizofreni å gjøre, slik mange tror. Splittingen i schizofreni går på splittingen mellom virkeligheten og "fantasiverdenen" den psykotiske har; indre og ytre virkelighet. Splittet personlighet ble tidligere kalt multippel personlighet, men heter nå dissosiativ personlighetsforstyrrelse. Det krever at flere separate personligheter skifter på å ta over samme kropp - med eller uten "vertspersonlighetens" viten. De har egne tankemåter, navn, ferdigheter, erfariner...osv. Vi har jobbet lenge med dissosiasjoner, ettersom dette var det første og omtrent det eneste - jeg har følt meg "hjemme" i. Han har faktisk stilt diagnosen, men nekter å bruke den, ettersom den er så omstridt. Dessuten mener han at det er like mye psykotisk som dissosiativt - og det er klart for begge at personlihetssplittingen ikke er fullstendig. Men den er omfattende nok til å by på atskillige problemer.

Ja, det føles godt når medisinen virker. Har ikke sagt at den ikke gjør det - jeg har sagt at jeg ikke TÅLER den. Det er en annen sak. Er litt vanskelig å nyte virkningen, med intense smertetokter, kaldsvetting, kvalme, svimmelhet... Det er to medisiner som klart skiller seg ut med hensyn til virkning, og som er de eneste anti-psykotika som har hatt noen særlig effekt: Risperdal og Zeldox. Jeg er svært overfølsom for begge... Men begge gir meg en følelse av å være en mer samlet enhet, at tankene ikke løper fra meg og fraksjoneres, at jeg er mer virkelig og levende. Sannsynligvis hadde de hatt enda bedre effekt om jeg fikk brukt dem over tid... Medisinene har det til felles at de virker på de samme reseptorene i hjernen; dopamin-reseptorene. Synes de gir meg "fri" fra mye av det som suger all energien fra meg - som den evindelige virkelighetssjekkingen.

Skulle virkelig ønsker jeg kunne være meg selv i alle situasjoner - men jeg har ikke lyst til å tvangsinnlegges enda en gang! Jeg er ganske redd for hvordan psykiateren min vil reagere, selv om han bedyrer og har lovet meg at han ikke kommer til å løpe til paragrafene bare fordi jeg har noen usedvanlige ideer... Det er ikke nok; jeg kan jo aldri stole på ham! Han tar det aldri på alvor, selv om han mener å gjøre det. Han har hatt utallige pasienter med psykoser, og taklet det svært bra: Problemet er at han i mitt tilfelle ikke har forstått alvoret, og ikke alltid klarer å ta til seg at det er virkelig for meg. Han forstyrres stadig av det han SER, og lar seg styre av det snarere enn hva han HØRER. Han prøvde derfor å spøke med meg om noe jeg hadde betrodd ham om DEM, og innså for sent at det ikke falt i god jord. Jeg lo ikke i det hele tatt. Jeg sa ikke noe. Og han forstod ganske snart at han hadde såret meg dypt og utsatt meg for stor fare ved å være så skjødesløs... Det kom som et sjokk for ham at jeg tok det så alvorlig, at jeg ikke engang kunne spøke om det. Jeg er alltid med på en god spøk, og har alltid hatt evnen til å le av meg selv når situasjonen er tragi-komisk. Men dette er et spørsmål om liv og død, og det er ingenting å spøke med!

Slik har han gjort det hele tiden, og resultatet er at jeg alldeles ikke vil snakke med ham om dette lenger. Han vet det. Han har beklaget det, og sagt han er oppriktig lei seg for at han ikke forstod det tidligere (noe som er ganske utrolig fra en psykiater...). Men det er for sent. Han har brent alle broer. Han brøt tausheten han hadde lovet å holde for å beskytte meg mot dem. Nå vet de at jeg har snakket om dem, og jeg kan ikke lenger det uten å bli straffet. Skjønner?

Om jeg vil bli bedre? Frisk? Tja, vet ikke lenger, for jeg trodde ikke det innebar at jeg skulle slutte å være meg! Det er åpenbart slik at det er JEG som er sykdommen her. Hadde du hatt lyst til å bli medisinert bort? Du sier at du forstod at dette ikke var deg, og at du ville vinne deg selv tilbake - gjennom medisiner, om så var. Men dette er ikke noe som kommer av senere livstraumer, stoffmisbruk eller medisinske problemer - jeg har alltid vært sånn! Allerede som barn hørte jeg stemmer, så katter og ulver som gikk ut og inn av veggene og fremmede menn som fulgte etter meg. Å se og høre slikt som andre ikke kan, er ikke uvanlig for meg. Det er slik min verden er, og jeg har jo for lengst forstått - allerede mens jeg var barn - at andre ikke opplever det samme og at jeg derfor ikke må snakke om det og late som om jeg ikke merker det. Føler meg fryktelig forvirret. Symptomene som du nevner er ikke typisk for personlighets-splitting. INGEN psykotiske symptomer er et tegn på personlighetssplitting. Det inngår heller ikke i det dissosiative. Det går an å være begge deler - men psykose er ikke en del av en dissosiativ tilstand. De har bare det til felles at begge mekanismer benytter FLUKT fra virkeligheten som en beskyttelse mot en for grusom verden. Et av kjerneproblemene, som terapeuten min var aller mest fokusert på, og som stadig forvirret ham inntil det frustrerende var: Hva er dissosiativt og hva er psykotisk hos denne (meg!) pasienten? Er det virkelig psykose, eller er det en form for dissosiative symptomer? Så stod han fast der, også. Lurer fælt på hva han vil si i morgen, på legemøtet, for jeg har sagt han kan si akkurat hva han vil... Gruer meg!

[lina1365380363]

Splittet personlighet har ingenting med schizofreni å gjøre, slik mange tror. Splittingen i schizofreni går på splittingen mellom virkeligheten og "fantasiverdenen" den psykotiske har; indre og ytre virkelighet. Splittet personlighet ble tidligere kalt multippel personlighet, men heter nå dissosiativ personlighetsforstyrrelse. Det krever at flere separate personligheter skifter på å ta over samme kropp - med eller uten "vertspersonlighetens" viten. De har egne tankemåter, navn, ferdigheter, erfariner...osv. Vi har jobbet lenge med dissosiasjoner, ettersom dette var det første og omtrent det eneste - jeg har følt meg "hjemme" i. Han har faktisk stilt diagnosen, men nekter å bruke den, ettersom den er så omstridt. Dessuten mener han at det er like mye psykotisk som dissosiativt - og det er klart for begge at personlihetssplittingen ikke er fullstendig. Men den er omfattende nok til å by på atskillige problemer.

Ja, det føles godt når medisinen virker. Har ikke sagt at den ikke gjør det - jeg har sagt at jeg ikke TÅLER den. Det er en annen sak. Er litt vanskelig å nyte virkningen, med intense smertetokter, kaldsvetting, kvalme, svimmelhet... Det er to medisiner som klart skiller seg ut med hensyn til virkning, og som er de eneste anti-psykotika som har hatt noen særlig effekt: Risperdal og Zeldox. Jeg er svært overfølsom for begge... Men begge gir meg en følelse av å være en mer samlet enhet, at tankene ikke løper fra meg og fraksjoneres, at jeg er mer virkelig og levende. Sannsynligvis hadde de hatt enda bedre effekt om jeg fikk brukt dem over tid... Medisinene har det til felles at de virker på de samme reseptorene i hjernen; dopamin-reseptorene. Synes de gir meg "fri" fra mye av det som suger all energien fra meg - som den evindelige virkelighetssjekkingen.

Skulle virkelig ønsker jeg kunne være meg selv i alle situasjoner - men jeg har ikke lyst til å tvangsinnlegges enda en gang! Jeg er ganske redd for hvordan psykiateren min vil reagere, selv om han bedyrer og har lovet meg at han ikke kommer til å løpe til paragrafene bare fordi jeg har noen usedvanlige ideer... Det er ikke nok; jeg kan jo aldri stole på ham! Han tar det aldri på alvor, selv om han mener å gjøre det. Han har hatt utallige pasienter med psykoser, og taklet det svært bra: Problemet er at han i mitt tilfelle ikke har forstått alvoret, og ikke alltid klarer å ta til seg at det er virkelig for meg. Han forstyrres stadig av det han SER, og lar seg styre av det snarere enn hva han HØRER. Han prøvde derfor å spøke med meg om noe jeg hadde betrodd ham om DEM, og innså for sent at det ikke falt i god jord. Jeg lo ikke i det hele tatt. Jeg sa ikke noe. Og han forstod ganske snart at han hadde såret meg dypt og utsatt meg for stor fare ved å være så skjødesløs... Det kom som et sjokk for ham at jeg tok det så alvorlig, at jeg ikke engang kunne spøke om det. Jeg er alltid med på en god spøk, og har alltid hatt evnen til å le av meg selv når situasjonen er tragi-komisk. Men dette er et spørsmål om liv og død, og det er ingenting å spøke med!

Slik har han gjort det hele tiden, og resultatet er at jeg alldeles ikke vil snakke med ham om dette lenger. Han vet det. Han har beklaget det, og sagt han er oppriktig lei seg for at han ikke forstod det tidligere (noe som er ganske utrolig fra en psykiater...). Men det er for sent. Han har brent alle broer. Han brøt tausheten han hadde lovet å holde for å beskytte meg mot dem. Nå vet de at jeg har snakket om dem, og jeg kan ikke lenger det uten å bli straffet. Skjønner?

Om jeg vil bli bedre? Frisk? Tja, vet ikke lenger, for jeg trodde ikke det innebar at jeg skulle slutte å være meg! Det er åpenbart slik at det er JEG som er sykdommen her. Hadde du hatt lyst til å bli medisinert bort? Du sier at du forstod at dette ikke var deg, og at du ville vinne deg selv tilbake - gjennom medisiner, om så var. Men dette er ikke noe som kommer av senere livstraumer, stoffmisbruk eller medisinske problemer - jeg har alltid vært sånn! Allerede som barn hørte jeg stemmer, så katter og ulver som gikk ut og inn av veggene og fremmede menn som fulgte etter meg. Å se og høre slikt som andre ikke kan, er ikke uvanlig for meg. Det er slik min verden er, og jeg har jo for lengst forstått - allerede mens jeg var barn - at andre ikke opplever det samme og at jeg derfor ikke må snakke om det og late som om jeg ikke merker det. Føler meg fryktelig forvirret. Symptomene som du nevner er ikke typisk for personlighets-splitting. INGEN psykotiske symptomer er et tegn på personlighetssplitting. Det inngår heller ikke i det dissosiative. Det går an å være begge deler - men psykose er ikke en del av en dissosiativ tilstand. De har bare det til felles at begge mekanismer benytter FLUKT fra virkeligheten som en beskyttelse mot en for grusom verden. Et av kjerneproblemene, som terapeuten min var aller mest fokusert på, og som stadig forvirret ham inntil det frustrerende var: Hva er dissosiativt og hva er psykotisk hos denne (meg!) pasienten? Er det virkelig psykose, eller er det en form for dissosiative symptomer? Så stod han fast der, også. Lurer fælt på hva han vil si i morgen, på legemøtet, for jeg har sagt han kan si akkurat hva han vil... Gruer meg!

Hei på deg, ulva!

Det var veldig interessant og lærerikt å lese innlegget ditt, og forklaringen din!

Nå forstår jeg hva splittet personlighet er, men får det ikke til å rime med deg, siden du tydeligvis ikke skifter fra person til person slik du beskriver her.(Mange personer)

Jeg har forstått det slik at du har to personligheter, men kanskje jeg tar feil, der.

At han lo av det du fortalte, forstår jeg er farlig for deg, fordi du da blir redd for "dem".

Han brøt taushetsplikten som du sier, og bør ta opp slike temaer kun når du er åpen for det selv.

Jeg forstår så indelig godt at du ikke vil ta bort "deg selv", om jeg kan si det slik.

Har forstått du har hatt dette siden du var liten, og du kjenner ikke til noen annen verden, for dette ER bare deg, slik du er, og kanskje vil være.

Ja, jeg vet ikke hva som er best jeg, er det at du er DEG,slik du alltid har vært, eller må det bli en friskere variant av deg selv?

Da blir det eventuelt en ganske ny verden for deg, og det kan fortone seg skremmende, siden du ikke kjenner særlig til den verden.

Du mister LITT, "dem", de blir svakere, du får mindre "beskjeder, i det hele tatt, det blir litt forandringer med deg.

Du er var for medisiner, det er faktisk jeg også, men tåler utmerket de jeg bruker nå.

Har vært rene "forsøkskaninen", føler jeg.....

Men du har rett i at hvis du hvertfall bruker de i tre, fire uker, går mye av bi-virkningene bort.

Det gjelder å finne en medisin som passer for DEG, og som ikke gir så mange bi-virkninger når den skal begynne å virke.( Etter de fire ukene.).

Sitter å tenker litt mens jeg skriver her, og har egentlig funnet ut hva jeg mener er det beste. Nemlig at du får MILDNET litt av dette.

Det vil ikke gå helt bort, tror jeg. Men "de" blir svakere, som sagt. De får mindre grep over deg.

Hvis jeg prøver å se deg foran meg, kan jeg liksom se en jente/dame med et kjempegitter rundt seg, en mur, og inni henne kan jeg se en jerndør.

Forstår du hva jeg mener?

Du har med årene bygd opp et kjempeforsvarsverk rundt deg selv, og det vil ta veldig lang tid å få åpnet dette.

En bør være forsiktig når en begynner, så en ikke bare raserer muren utvendig i en fei.

Da blir det feil.

Jeg forstår at forsvarsverket ditt kjemper med å holde mursteinene på plass, hverfall den ene som er i ferd med å rase ut.........

Her på siden, har muren løsnet betraktelig, hverfall endel stener utvendig.

Forstår du hva jeg mener?

Jeg håper det!

Det plager deg sånn til de grader at han vil fjerne endel av deg selv,det forstår jeg jo, men hva er best ulva, at "de"bestemmer over deg, styrer over deg, eller at "DU"

bestemmer over dem?

Håper de finner ut noe fornuftig på legemøtet i dag. VIRKELIG!

Tilslutt, det ser ut som du har mistet tiltroen til psykiateren din, den bør gjenoppbygges, for ellers må du begynne helt forfra igjen hos en annen, og det kan bli veldig slitsomt for deg.

Jeg skulle ønske du kunne føle deg forstått, og fått rett behandling hos ham, for din del.

Jeg ønsker deg det aller beste i dag, og håper du skriver noen ord i kveld om hvordan det gikk på legemøtet.

Masse klemmer fra en som bryr seg, det er som du vet..........