en type sosial angst???til nhd /andre

[Gjest må skjerpe meg]

Nå sitter jeg her igjen...hadde bestemt meg for at jeg skulle dra på forelesning..for det å "skulke" nytter jo ikke. . Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør det. I grunn synes jeg studiet er ganske spennende og jeg leser ofte i bøkene og studer.. Likevel synes jeg av og til det er litt tøft og dra dit. En av grunnene er at jeg ikke har noen venner der og jeg synes det er ubehagelig . vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg i pausene eller hvor jeg skal sette meg i forelesningssalen.dessuten har vi en foreleser som har en tendens til å peke på mennesker og stille spørsmål..jeg har skrekk for å snakke høyt i forsamlinger ,,

jo flere forelesninger jeg dropper jo verre blir det å komme tilbake..Egentlig så synes jeg ikke selv at jeg er deprimert..Vet liksom ikke hva som "feiler " meg.. Engang var jeg hos en psykolog som hintet frampå om sosial angst og tabeletter.. Finnes det virkelig tabeletter som kan gjøre at det med å gå på forelesning blir lettere.... Må innrømme at jeg er veldig ensom.. Jeg liker ikke å være så alene som jeg er men jeg har på et vis greid å godta det.lært meg å trives i mitt eget selskap. Har feks ikke noe problem med å shoppe alene eller til og med å spise eller ta en kaffe på en cafee.. Så siden dette stort sett gjelder i forbindelse med forelesninger vet jeg ikke om jeg har sosial angst eller ikke ..Kan også nevne at vgs var stort problem for meg nettopp av samme grunn..strøk nesten pga for mye fravær . Så jeg er litt redd for hvor dette bærer hen.

Jeg føler at dette problemet mitt er så inderlig sært..jeg passer jo ikke inn i den "typiske" sosiale angst kategorien.. Har en venn som drar ut en del på byen med og vi har det hyggelig ute sammen..Problemet er at denne personen er bare innteresert i meg når det gjelder det å dra ut på byen ( han er vel litt ensom selv ). I grunn har jeg akseptert denne gjensige utnyttelsen siden jeg selv er med på det...Det er ihvertfall fint å ha EN som jeg kan gå ut sammen med av og til.. Uten av vi begge er ensomme har vi veldig lite til felles tror jeg..det at begge trenger noen å gå ut med er eneste grnnen til at vi er "venner" . tror grunnen til at jeg ikke liker forelesninger er at der blir det veldig synlig at jeg er ensom på en måte..det føles ihvertfall slik.... Noen som vet hva som feiler meg? eller om jeg bare er lat.. eller er det noen som vet hvordan jeg kan forklare dette helt skrudde problemet til en lege..

[Gjest Seline]

Jeg skjønner veldig godt den følelsen du beskriver, og jeg kan forsikre deg om at det går an å forandre sider av seg selv som ikke fungerer så godt i forhold til sånn du gjerne skulle være. Men den grunnleggende personligheten din kan du nok ikke forandre -det du kan påvirke er hva du gjør inne i den rammen personligheten din er.

Du kan jobbe med deg selv, sette opp status og et mål, og skissere hvordan veien til målet kan være. Du vil nok finne at i ditt tilfelle så er det ingen vei utenom enn å trosse angsten du har for forsamlinger og kanskje (på sikt) til og med trosse angsten for å snakke i forsamlinger. Det kan jo være et mål litt lenger frem i tid, men først kan målet være å komme seg på forelesninger.

Hvis du satser på en akademisk karriere så vet du at det er harde krav til foredragsholding og fremføringer av både eget og andres arbeid, og det begynner for de fleste på mellomfagsnivå. Før du lar skrekken lamme deg, tenk på at det er MANGE som har en tilsvarende redsel for sosiale situasjoner. Du må ta opp kampen selv, ikke la redselen ødelegge for livsutfoldelsen din og hindre deg i å gå den veien du helst vil gå.

Du kan nok ha utbytte av å snakke med en psykolog, men med det presset som er på psykologer i dag, så er det ikke reelt å tro at du får time med det første, dessverre (du kan gå til helprivat, men det er dyrt..). Derfor bør du sette i gang å jobbe aktivt med dette på egenhånd.

Du kan jo ha som mål å gå på forelesning en gang denne uken, og så være fornøyd med det. Så øker du til to ganger osv. Du må finne ditt eget tempo, i balanse med at du også må stille krav til deg selv at du gjennomfører det du bestemmer deg for.

Det er mulig at SSRI kan hjelpe deg, jeg tror at Zoloft eller Seroxat er det vanligste å få mot sosial angst. Det kan få deg til å trosse angsten noe lettere, men det gjør ikke jobben for deg. Men de kan gjøre det noe lettere å i det hele tatt starte prosessen....

[zuzu]

Jeg skjønner veldig godt den følelsen du beskriver, og jeg kan forsikre deg om at det går an å forandre sider av seg selv som ikke fungerer så godt i forhold til sånn du gjerne skulle være. Men den grunnleggende personligheten din kan du nok ikke forandre -det du kan påvirke er hva du gjør inne i den rammen personligheten din er.

Du kan jobbe med deg selv, sette opp status og et mål, og skissere hvordan veien til målet kan være. Du vil nok finne at i ditt tilfelle så er det ingen vei utenom enn å trosse angsten du har for forsamlinger og kanskje (på sikt) til og med trosse angsten for å snakke i forsamlinger. Det kan jo være et mål litt lenger frem i tid, men først kan målet være å komme seg på forelesninger.

Hvis du satser på en akademisk karriere så vet du at det er harde krav til foredragsholding og fremføringer av både eget og andres arbeid, og det begynner for de fleste på mellomfagsnivå. Før du lar skrekken lamme deg, tenk på at det er MANGE som har en tilsvarende redsel for sosiale situasjoner. Du må ta opp kampen selv, ikke la redselen ødelegge for livsutfoldelsen din og hindre deg i å gå den veien du helst vil gå.

Du kan nok ha utbytte av å snakke med en psykolog, men med det presset som er på psykologer i dag, så er det ikke reelt å tro at du får time med det første, dessverre (du kan gå til helprivat, men det er dyrt..). Derfor bør du sette i gang å jobbe aktivt med dette på egenhånd.

Du kan jo ha som mål å gå på forelesning en gang denne uken, og så være fornøyd med det. Så øker du til to ganger osv. Du må finne ditt eget tempo, i balanse med at du også må stille krav til deg selv at du gjennomfører det du bestemmer deg for.

Det er mulig at SSRI kan hjelpe deg, jeg tror at Zoloft eller Seroxat er det vanligste å få mot sosial angst. Det kan få deg til å trosse angsten noe lettere, men det gjør ikke jobben for deg. Men de kan gjøre det noe lettere å i det hele tatt starte prosessen....

Jeg har det på samme måte som deg..... vgs liker jeg ikke i det hele tatt. Må alltid ha noe å gjøre der liksom.Hvis det ikke er noe å gjøre, føler jeg meg så teit. Føler at jeg hele tiden må holde i gang samtalen med ei jeg går sammen med, og det er vanskeligt.men vi har nesten ingen ting i felles, og det eneste hun snakker om er kjæresten sin. Hun spør aldri hvordan det er med meg.... Blir så irritert! Gleder meg til jeg er ferdig på skolen, og har fått meg bra jobb og familie....*sukk*... jeg lengter....

Nå ble dette litt mumling.... unnskyld, men er deilig å få ut det man mener

[rodell]

Kan godt være at du har ett snev av sosial angst. Det gir forskjellige utslag fra person til person. Men det med å snakke i forsamlinger er jo en klassiker. Men det er også noe som går å få kontroll over. Jeg hadde det slik jeg også, men nå er ikke det noe stort problem lenger.

Prøv å komme deg på forelesningene. Selv om foreleser peker på deg, så husk at du trenger jo ikke svare. Tier du stille, så må han velge en annen, eller svare selv. Men hvis du kan svare, så prøv! Ta det som trening.

Hvis du føler at du trenger assistanse av noen til å få kontroll over slike situasjoner, så gå til fastlegen din og be om henvisning til psykolog. Du kan sette deg på venteliste, og før eller siden vil du få plass. Medisiner kan kanskje også hjelpe deg. Seroxat er visst førstevalg, i følge NHD.

[gullfisk]

Hei!

Jeg hadde det akkurat som deg. På vdg. var det litt ekkelt, hvis jeg ikke hadde noen å prate med i friminuttene, spise maten med osv. Følte meg veldig utenfor og alene, og tenkte at det måtte synes veldig godt at jeg var utenfor.

Da jeg begynte å studere var det i hvertfall slik, særlig pausene i forelesningene, og det å ikke ha noen å sitte ved siden av. Men det ble gradvis bedre! På universitetet er det utrolig mange som har det slik, da jeg etterhvert kom i prat med noen, viste det seg at de også bare hang sammen for å ha noen å henge sammen med, det samme gjaldt litt på kveldene på byen (jeg hadde også en venn som var mye alene og som jeg gikk ut med). Et miljø med studenter vil alltid ha en stor gruppe av nye studenter som ikke kjenner noen, det er bare det at de som kjenner mange eller har gått der i mange år syns så mye bedre. Å få gode venner tar lang tid, men å få noen bekjente på samme fag man kan hilse på, snakke litt om pensum/forelesere/været med og kanskje ta en kopp kaffe i kantina med, går mye raskere, men ikke på en dag, hvis man ikke tar litt initativ selv.

Jeg synes ikke det høres ut som du har sosial angst, bare at du er for mye alene, og er normalt nervøs for å snakke med fremmede, snakke høyt i forsamlinger osv. Det fine med studentmiljøer er at det er ganske vanlig, og du må bare tvinge deg til å gå på forelesningene, sette deg ved siden av noen i forelesningssalen og kantina, og håpe at foreleseren ikke peker ut akkurat deg til å svare. Og gjør han det, må du huske på at sikkert en tredjedel av studentene trekker et lettesens sukk at det ikke ble dem denne gangen.

Gå ut på byen med denne vennen din, og kom i snakk med andre. DEt er utrolig mye lettere når man er to.

Vennlig hilsen