Hva lider jeg av?

[kool]

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...

Jeg har en tendens til å skyve folk som jeg er glad i vekk fra meg. Men egentlig lengter jeg sterkt etter å bli elsket nettopp av disse menneskene.

Jeg har vært mye deprimert opp gjennom,og på en måte ønsket meg ut av dette mørket. Har dårlig samvittighet fordi jeg har vært mye deprimert. Men på den annen side så føler jeg at andre skal hjelpe meg. De må jo se at jeg lengter desperat etter hjelp. Men jeg klarer ikke å be om hjelp, jeg klarer ikke å snakke om det. Jeg føler meg som en byrde for alle. Jeg føler meg ikke verd å være glad i. Jeg fortjener å ha det vondt.

Hvorfor er det slik? Hvorfor har jeg skyldfølelse fordi folk er glad i meg? Hvorfor gjør jeg ubevisst ting for å få de til å slutte å være glad i meg,eller gjør jeg det bevisst?

Problemet mitt er at jeg ikke vet hvorfor jeg går med konstant dårlig samvittighet når det skjer meg noe godt. HVA er det som gjør at jeg ikke fortjener lykke og omsorg? Hvorfor unner jeg meg ikke det? Hvor har jeg det ifra, at jeg ikke er verdt noe? Er det fra meg selv, eller har det med noe fra barndommen å gjøre? ØNSKER jeg å ha det vondt?!

Er det noen som kan hjelpe meg å forstå?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du lider først og fremst av en depresjon.

Dernest har du en ganske vanlig reaksjonsform: Du vil ha kontakt, men frykter avvisning. Du bruker den sikreste måten til å unngå avvisning: du avviser dem før de rekker å avvise deg.

Du er redd for det positive fordi det alltid innebærer risikoen for å bli skuffet.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

[Gjest fnugg]

Hei kool!

Det du beskriver kan jeg kjenne meg veldig godt igjen i. Jeg har også en tendens til å skyve folk jeg ønsker å bli elsket av vekk fra meg. Og jeg gjør ting, bevisst eller ubevisst, som å finne på stygge ting å kalle vedkommende, selv om jeg synes han/hun er fine mennesker..

Men jeg har etterhvert kommet frem til at den skjulte motivasjonen er at jeg ønsker å flykte fra slike forhold. Fordi de innebærer ansvar, og realitet. Man kan bli forlatt, ingen har noen garantier. Jeg levde i fantasier om kjærlighet i flere år - og det var på sett og vis bedre fordi da kunne jeg få kjærlighet når jeg ville, og personen i drømmene mine var slik som jeg ønsket...

i virkeligheten er det aldri slik, man kan bli skuffet over folk som man er glad i, men man kan også dele mye fint. Og dette må man vel tåle regner jeg med, at ingenting er enten-eller.

Den verden jeg har skapt meg, den fantasiverden, den laget jeg fordi jeg ikke ville leve i den såkalte "normale" verden. Jeg var vettskremt normale, realitetsbaserte forhold. Jeg var redd for å bli "avslørt" av noen som liten og avmektig. På avstand har man alltid kontroll.

Jeg tror at det dreier seg mye om å prøve å forstå hvorfor man skyver andre fra seg. -Er det en flukt i det?

Når man skjønner mer hvorfor (feks erkjennelser som terapi kan fremprovosere) så er man i større grad i stand til å få et sannere forhold til seg selv og dermed et mer ekte forhold til andre.

[kool]

Du lider først og fremst av en depresjon.

Dernest har du en ganske vanlig reaksjonsform: Du vil ha kontakt, men frykter avvisning. Du bruker den sikreste måten til å unngå avvisning: du avviser dem før de rekker å avvise deg.

Du er redd for det positive fordi det alltid innebærer risikoen for å bli skuffet.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Hva kan jeg gjøre for å få det bedre?

Jeg har et nydelig barn å ta meg av, men har ikke ovrskudd. Har ikke så mye igjen å gi. Det går greit så lenge hun svarer positivt på ting. Men med en gang jeg møter motstand fra hennes side så reagerer jeg med raseri. Jeg har klart å ikke skade henne fysisk, men jeg vet at hun tar skade av å se meg så sint.

Kan jeg gjøre noe for å ikke frykte å bli avvist?

Tusen takk for savarene jeg fikk!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva kan jeg gjøre for å få det bedre?

Jeg har et nydelig barn å ta meg av, men har ikke ovrskudd. Har ikke så mye igjen å gi. Det går greit så lenge hun svarer positivt på ting. Men med en gang jeg møter motstand fra hennes side så reagerer jeg med raseri. Jeg har klart å ikke skade henne fysisk, men jeg vet at hun tar skade av å se meg så sint.

Kan jeg gjøre noe for å ikke frykte å bli avvist?

Tusen takk for savarene jeg fikk!!

Med den siste opplysningen du gir, vil jeg sterkt anbefale deg å søke langvarig psykoterapeutisk hjelp hos en erfaren terapeut.

Legen din kan henvise deg.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.