Skremmer meg...

[Paranoia]

Hei.

Jeg skjønner ikke hva som skjer med meg.. Glir bare mer og mer vekk fra alle. Stenger meg inne. Ligger i senga nesten hele dagen og orker ikke gjøre noen ting. Synes bare livet suger. Alt er jævlig.

Får nesten angst når vennene mine spør om de kan komme på besøk eller bare de ringer! klarer ikke snakke med noen, vil bare være i fred. Juger og sier jeg skal bort o.l, så jeg slipper å være sosial.

Orker nesten ikke snakke med de jeg bor i samme hus med engang!

Hva skjer med meg?! Og hvorfor ville ikke psyken ta meg på alvor?! Jeg selv tror det her er mer enn "problemer relatert til ungdomstiden" eller hva hun nå kalte d. Har for faen hatt det jævlig i over fire år uten at noe hjelper, og nå blir det bare verre!!!

HVA SKAL JEG GJØRE!? Skulka unna psyk timen med ho nye dama i går. skjønner bare ikke hva jeg har hos en sosionom å gjøre, og hvorofr de absolutt ikke vil at jeg skal snakke med en mann... Er bare så sliten og lei alt sammen. Så nå gir jeg opp.

Føler meg bare redd og veldig liten...

[ulva]

Høres ut som depresjon og angst. Da orker man ingenting. Og alt er like dumt og håpløst. Men kan du gjøre dette for deg selv: Finne ut hva du egentlig vil - hva slags tilbud du selv mener at du trenger? Vil du heller ha en psykolog eller psykiater enn en sosionom? Ville du heller ha en kvinne? Tror du at du ville ha nytte av medisiner? Trenger du sykemelding fra skole eller jobb for en lengre periode? Hvilke andre praktiske problemer møter du i hverdagen som du ikke orker, og som noen kan hjelpe deg med?

Kunsten er å sette i gang konkrete praktiske tiltak som bryter hele mønsteret - har heller dårlig erfaring med både det å sove meg ut av en depresjon eller forsøke å snakke meg ut av den.

[Paranoia]

Høres ut som depresjon og angst. Da orker man ingenting. Og alt er like dumt og håpløst. Men kan du gjøre dette for deg selv: Finne ut hva du egentlig vil - hva slags tilbud du selv mener at du trenger? Vil du heller ha en psykolog eller psykiater enn en sosionom? Ville du heller ha en kvinne? Tror du at du ville ha nytte av medisiner? Trenger du sykemelding fra skole eller jobb for en lengre periode? Hvilke andre praktiske problemer møter du i hverdagen som du ikke orker, og som noen kan hjelpe deg med?

Kunsten er å sette i gang konkrete praktiske tiltak som bryter hele mønsteret - har heller dårlig erfaring med både det å sove meg ut av en depresjon eller forsøke å snakke meg ut av den.

hei, og takk for svar.

jeg ville helst snakke med en mann, noe jeg har prøvd å få de på psyk.pol. å forstå i over et halvt år. de hører da ikke på meg, seffølgelig. ingen gjør det. ingen tror på meg når jeg sier no om hvor fælt jeg har det..

den andre psyk'en min har akkurat slutta og hun har sendt inn søknad til modum nervesanatorium. men j får sikkert ikke plass. og da har jeg ingen igjen til å hjelpe meg. og jeg klarer ikke ta kontakt, intiativ eller avgjørelser uansett... alt er bare et helvete!

vil bare forsvinne..... faen.

[Paranoia]

hei, og takk for svar.

jeg ville helst snakke med en mann, noe jeg har prøvd å få de på psyk.pol. å forstå i over et halvt år. de hører da ikke på meg, seffølgelig. ingen gjør det. ingen tror på meg når jeg sier no om hvor fælt jeg har det..

den andre psyk'en min har akkurat slutta og hun har sendt inn søknad til modum nervesanatorium. men j får sikkert ikke plass. og da har jeg ingen igjen til å hjelpe meg. og jeg klarer ikke ta kontakt, intiativ eller avgjørelser uansett... alt er bare et helvete!

vil bare forsvinne..... faen.

og jeg har ingen jobb eller skolegang for øyeblikket, og jeg orker ikke gjøre noe uansett. vil bare sove...

[Gjest En som har ingen beh å snakke med nå.]

Skjønner godt at du er frustrert over at psyk dama di sier at problemene dine er relatert til ungdomstiden.Selv hadde jeg to behandlere før, men begge to sa at jeg ikke hadde psykiske problemer i det hele tatt og avsluttet behandlingen min uten at jeg fikk noen slags form for oppfølging videre.Jeg skal gå og snakke med fastlegen min angående dette og spørre han om råd.Nok om det!

Uansett vil jeg bare si at du har min medfølelse.Jeg hadde en mann da jeg gikk på psyk.poliklinikk, og ville ha ei dame å snakke med for jeg hadde lettere for å betro meg til jenter,men det fikk jeg ikke i det hele tatt.Nå er behandlingen avsluttet.Vil også si at du er heldig som har noen å snakke med om dine problemer i det hele tatt.

Jeg håper til slutt at du finner en løsning på dette.Kanskje du kan ta det opp med overlegen på psyk.poliklinikken eller å si det til ho du snakker med og begrunn hvorfor

[lyssa]

Hei.

Vil bare at du skal vite at du ikke er alene. Jeg har det akkurat som deg. Har vært sykemeldt fra jobben i snart 4 uker og har stengt meg helt inne. Fikk et panikkanfall på jobb og siden har jeg ikke vært der. Tanken på å gå på jobb er helt utenkelig. Holder meg bare inne og orker ikke møte noen, bortsett fra kjæresten min som jeg delvis bor hos. Men tror han begynner å bli temmelig lei av meg nå. Du blir kanskje ikke oppmuntra av å lese dette, men vil bare du skal vite at du ikke er den eneste. Kanskje en liten trøst?

[ulva]

hei, og takk for svar.

jeg ville helst snakke med en mann, noe jeg har prøvd å få de på psyk.pol. å forstå i over et halvt år. de hører da ikke på meg, seffølgelig. ingen gjør det. ingen tror på meg når jeg sier no om hvor fælt jeg har det..

den andre psyk'en min har akkurat slutta og hun har sendt inn søknad til modum nervesanatorium. men j får sikkert ikke plass. og da har jeg ingen igjen til å hjelpe meg. og jeg klarer ikke ta kontakt, intiativ eller avgjørelser uansett... alt er bare et helvete!

vil bare forsvinne..... faen.

Nei, det er ikke akkurat lett å nå frem dersom de først har satt seg på bakbeina! Særlig dersom de synes du er en "vanskelig" pasient. Men på en eller annen måte må du jo få hjelp. Kan du snakke med fastlegen din om dette, og hvordan du har satt deg fast i systemet? Særlig bra om du kan ha med deg noen du kjenner, og som du stoler på, som kan forklare og støtte deg på en måte som man selv ofte ikke er istand til når man er så dårlig...

[Singularity]

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å jobbe videre trinn for trinn - før eller senere vil du lykkes! *klem*