Depressiv gutt på 17

[Miksle]

Hallo

Jeg er en gutt på 17 år som har veldig dårlig selvtillit.

Jeg føler at jeg alltid har uflaks og at jeg ikke duger til noe. Jeg er veldig dårlig til veldig mye. Særlig sport. Jeg har også hatt problemer med mobbing på ungdomsskolen og har fremdeles litt problemer med det. Jeg har nettopp fått høre at jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg må gå på medisin hele livet. Oppå dette har jeg i det siste hatt store ryggsmerter og vært syk. Jeg er i dårlig form og føler meg ustelt og uattraktiv. Jeg har lyst til å gå til psykolog men føler at jeg ikke kan få hjelp med dette fordi jeg har gått med så mye inne i meg så lenge. Jeg ligger noen ganger lenge i senga om natten og tenker på hva jeg skal gjøre og manner meg opp til å takle neste dag. Jeg er ganske sterk psykisk, det skal mye til for at NOEN skal klare å ta knekken på meg, men nå klarer jeg det selv. Det er så mye som skjer på en gang for meg og dette kjenner jeg renner over. Jeg tror ikke noen legger merke til at jeg er depressiv fordi jeg viser det bare når jeg er alene. Tenker veldig mye på alt mulig rart. Er det ikke noe jeg kan gjøre som kan få opp selvtilliten litt, ingen som har ett tips som gjør at jeg blir litt i humør igjen. Uten hjelp, så tror jeg ikke dette går så bra. Noen som føler det at de har det samme problemet som vil snakke ut om det? Håper på hurtig svar

[snirkel]

Hvis jeg skal gi deg et godt råd, så er det å gå til psykolog når du føler at problemene er blitt så store at de hemmer deg i hverdagen.

Du sier at du ikke tror det vil hjelpe deg, fordi det har samlet seg opp så mye. Slik har det vært for meg også. Jeg begynte å gå til psykolog for tre år siden, og jeg husker at timene hos psyk føltes ganske stressende og uten resultat, fordi jeg hoppet fra det ene temaet til det andre, og dessuten ikke turte komme inn på det som VIRKELIG plaget meg.

Men etterhvert ble jeg roligere. Jeg hadde noen som viet en hel time på BARE høre på meg, en dag i uken. Hun var der for meg, hun skulle hjelpe meg å rydde i tanke-kaoset. Det var godt og betryggende å vite bare det. Og etterhvert gjorde det meg ikke noe at jeg ikkke fikk snakket om ALT hver time. Jeg visste at noe kunne jeg finne løsninger på selv, eller ta opp neste uke, jeg hadde massevis av tid. Og vi fant LØSNINGER. Mulige måter å få det bedre på. Jeg er et helt annet menneske idag enn jeg var for tre år siden.

Så det ANBEFALER jeg deg å gjøre. Dersom du undertrykker problemene vil flere legge seg oppå.

Og så vil jeg bare si at jeg er sikker på at du er flink i NOE. Hvorfor skal vi for all del være så flinke i sport. Det har jeg aldri vært, og kommer aldri til å bli det, men vi har da vel andre kvaliteter.

Prøv å finne ut hva du er god til. Er du en god lytter? En god venn? Har dine egne problem gjort at du forstår andre bedre?

Alt teller, og det gjelder bare å legge merke til det som er bra!

Tenk deg godt om, og skriv ned til og begynne med to ting som du er god til, eller som er bra ved deg!

Vet ikke om dette var gode råd, du velger selv om du vil bruke dem eller forkaste dem..

Klem fra

[Miksle]

Hvis jeg skal gi deg et godt råd, så er det å gå til psykolog når du føler at problemene er blitt så store at de hemmer deg i hverdagen.

Du sier at du ikke tror det vil hjelpe deg, fordi det har samlet seg opp så mye. Slik har det vært for meg også. Jeg begynte å gå til psykolog for tre år siden, og jeg husker at timene hos psyk føltes ganske stressende og uten resultat, fordi jeg hoppet fra det ene temaet til det andre, og dessuten ikke turte komme inn på det som VIRKELIG plaget meg.

Men etterhvert ble jeg roligere. Jeg hadde noen som viet en hel time på BARE høre på meg, en dag i uken. Hun var der for meg, hun skulle hjelpe meg å rydde i tanke-kaoset. Det var godt og betryggende å vite bare det. Og etterhvert gjorde det meg ikke noe at jeg ikkke fikk snakket om ALT hver time. Jeg visste at noe kunne jeg finne løsninger på selv, eller ta opp neste uke, jeg hadde massevis av tid. Og vi fant LØSNINGER. Mulige måter å få det bedre på. Jeg er et helt annet menneske idag enn jeg var for tre år siden.

Så det ANBEFALER jeg deg å gjøre. Dersom du undertrykker problemene vil flere legge seg oppå.

Og så vil jeg bare si at jeg er sikker på at du er flink i NOE. Hvorfor skal vi for all del være så flinke i sport. Det har jeg aldri vært, og kommer aldri til å bli det, men vi har da vel andre kvaliteter.

Prøv å finne ut hva du er god til. Er du en god lytter? En god venn? Har dine egne problem gjort at du forstår andre bedre?

Alt teller, og det gjelder bare å legge merke til det som er bra!

Tenk deg godt om, og skriv ned til og begynne med to ting som du er god til, eller som er bra ved deg!

Vet ikke om dette var gode råd, du velger selv om du vil bruke dem eller forkaste dem..

Klem fra

Tusen takk for svaret!

Jeg skal se om det hjelper

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vil støtte deg i tanken på å søke profesjonell hjelp. Det gjelder tross alt resten av ditt liv.

Fastlegen er den riktige til å hjelpe deg i gang med behandling.