nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre

[Gjest oppgitthet]

Nå skal jeg være helt ærlig

Jeg er en jente på 22 som føler meg så inderlig ensom. v Jeg skjønner liksom ikke helt hva som er galt med meg.. Jeg er da en normalt hyggelig og åpen person. Likevel så er jeg helt alene i denne verden.

På videregående tenkte jeg hele tiden at snart blir det bedre..men det ble det ikke..Nå begynner jeg og bli lei av og håpe å tro..

Jeg må tydeligvis være sosialt inkompetent . Og Jeg vet at jeg ikke klarer å leve resten av livet mitt slik jeg gjør nå. Det orker jeg bare ikke.

Dette er ikke noe selvmordstrussel for å få oppmerksomhet i det hele tatt.. Jeg bare har gitt opp føler jeg.. Orker ikke engang å prøve lenger..

Jeg bare skjønner ikke hva som er så fryktelig galt med meg

jeg er normalt pen , hyggelig og åpen , likevel så sliter jeg med det jeg gjør..

Nesten ingen snakker om ensomhet.. husker da jeg leste i avisen om Arne som hadde Hotell cesar som sitt største høydepunkt på dagen.Han var en eldre mann som kjente seg så utrolig ensom . Og uansett hvor vondt det er å innrømme det kjente jeg meg utrolig igjen i hans situasjon. .

hva skal jeg gjøre?

Egentlig tenker jeg på selvmord..men så er jeg feig da..Jeg klarer ikke tanken på å ta masse piller eller skjære meg selv..det er bare for skummelt og ekkelt. Da ber jeg heller til Gud om at jeg ikke våkner i morgen.

jeg klarer til og med ikke det engang..både mislykket anorektiker og så mislykket at jeg ikke tør å ta selvmord engang

[Gjest frdrk07]

Du er ikke alene om det iallefall.

Har hatt det sånn store deler av livet(er jo bare 21 men), men nå har jeg funnet noen venner som er like rare og sære som meg .

Noe av problemet mitt var at jeg så for meg åssen vennene mine skulle være, og når jeg letet etter de, overså jeg andre som senere ble gode venner av meg.

Når du tenker at du er sosialt inkompetent, så er det mye mulig at du utstråler akkurat det, og da vil folk ofte holde seg unna.

Virker jo som du sliter med andre ting enn ensomhet også. Kan hende at du må finne ut av det før du kan komme deg videre .

Kan jo slenge inn en mail hvis du føler for det, så kan jeg fortelle deg hvor døv jeg er, så føler du deg nok litt bedre tenker jeg. :-) [email protected]

[Gjest Endelig fri til å velge]

Noe ud KAN gjøre, som faktisk er ganske effektivt, er å melde deg inn i en forening eller to. Noe du liker selvfølgelig. Mye lettere å bli bedre kjent når en har felles interesser.

Vil du gjøre noe for andre kan du bli pasientvenn. Røde Kors har kurs hvis du er interessert. Gir livet innhold.

Ellers har jeg erfart (noe som også blir nevnt i det andre innlegget) at en ofte tror en skal ha andre venner enn det en egentlig trenger.

Jeg lette på feil sted helt til jeg var 40. Nå har jeg fått mange nye venner på bare fem år, siden jeg har godtatt at mine 'sjele'venner er av en type som ikke er 'helt vanlige'. Før så syntes jeg det var litt 'flaut' å omgås folk sim ikke var 'alment akseptert'.

Det er dessverre en mal i samfunnet for hvilke mennesker det skal være ok og 'in' å omgås. Jeg var omgitt av folk som hadde denne oppfatningen, og det tok lang tid før jeg tore å gjøre opprør. Ikke rart jeg ikke fant VIRKELIGE venner før jeg var 40.

Kanskje dette har litt relevans for deg også? Søk mot andre som virker ensomme istedenfor mot 'de populære'.

Lykke til!