Lengter, lengter ikke...

[Gjest Alene]

Jeg trodde jeg uten problemer ville komme til å klare meg helt alene for resten av livet, akkurat slik jeg har gjort de siste årene. Jeg trodde helt ærlig at jeg aldri ville komme til å "trenge" noen.

Nå innser jeg at jeg har tatt alvorlig feil.

Jeg valgte å "frastå" fra å ha noe privat liv utenfor jobben, og har holdt ut svært lenge. Nå har jeg allikevel fått denne følelsen at jeg faktisk trenger noen å være glad i jeg også. Problemet er at jeg ikke tør å møte mennesker privat. Noen dager går alt veldig lett, mens andre dager lengter jeg så utrolig etter noen å være sammen med.

Hva er det som holder på å skje?? Innerst inne håper jeg det vil gå over, men hvordan kan jeg holde ut dette særlig lenge...

-Alene

[Rotta Nytt Liv]

Det er ganske forvirrende det du opplever nå. Har det litt på samme måte.

Vil kutte ALLE bekjentskaper og gamle venner.....vil leve alene for meg selv. Det er litt egoistisk å bare skulle tenke på meg selv.

Behandlere, hjemmetj. og psykehuset har fått helt hetta. Skal lille Rotta klare seg alene i dette livet?Har lyst å prøve. Går det til helvete så gjør det det, og da er det bare å begynne på nytt mener jeg....

Håper du finner ut av hva du vil og kommer i gang med det.

* Lykkeklemmer *

hilsen

[lina1365380363]

Hei!

Alle trenger vi vel noen å være glad i, ingenting er vel sunnere enn det.

Noen velger å leve alene og det respekterer alle.

Jobben tar en stor del av hverdagen til folk, og selvsagt er det viktig vi trives i den.

Men trivselen i hjemmet ETTER jobb er like viktig.

Å treffe en du blir glad i kan plutselig skje, hvem vet?

Det kan være helt tilfeldig, her i livet.

Så du får se hva som skjer etterhvert, så lenge du ikke har truffet noen mann, får du prøve å gjøre det beste for å trives i eget selskap.

Det går også utmerket godt an.

Hilsen fra.........