Nå har jeg fått en midlertidig diagnose!!

[Sharia]

Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse!!

Jeg har i hele livet mitt hatt svært vasnkelig for å knytte meg til mennesker, og skape varige relasjoner, psykologi(studenten) mener det kommer av min tragiske barndom, noe jeg ver enig i.

Jeg blir kjent med mennesker, og ovenfor de menneskene som jeg selv ønsker et varig stabilt forhold til, så begynner jeg å "teste" de, om de VIRKELIG er glad i meg, ved å få de tilå gjøre masse ting, tilå flytte sammen, forlove seg+++

Når de så blir skremt av min intensitet og stikker av gårde, så har jo jeg bekreftet det jeg visste, de brydde seg ikke!!

Han har også en interessant teori på hvorfor jeg NÅ, som nygift, har den mest depressive tiden jeg noengang har hatt!!

Nettopp fordi min mann aldri har blitt skremt!

Og at jeg knytter meg mer og mer til ham, og dte da "skremmer livskiten" ut av meg, for jeg har aldri gjort det før!! Ikke engang med mine foreldre har jeg knyttet meg!

Og siden det skremmer livskiten ut av meg, så kommer jeg da i en så ekstrem deoressiv fase jeg aldri har vært i før, der jeg bare tenker på å dø, for å slippe unna dette skumle.

En annen teori er at jeg nå, som jeg endelig har funnet noen å knytte meg til, er at jeg "slapper av" og "tør" å la hele depresjonen komme inn over meg, fordi jeg vet at han passer på.

Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse er altså det de tror jeg har.

Både psykiateren, psykologen og psykologistudenten nekter å tro at jeg har en form for bipolar lidelse (rapid/mixed cycling)

For med min forhistorie så er dte mest logisk å tro at min tragiske barndom har utløst denne personlighetsforstyrrelsen.

Så siden mener jeg "bare" har denne personlighetsforstyrrelsen så blir det NULL medisinering, NULL ECT og BARE samtaleterapi..

Det hjelper meg mye nå, virkningene av samtaleterapi virker jo ikke på lang tid!! ?

Det er jo NÅ jeg vil dø, det er NÅ jeg vil vekk fra meg selv, det er NÅ alt er vondt, det er NÅ jeg sligger ui senga døgnet rundt, det er NÅ jeg ikke dusjer på en uke fordi jeg ikke orker, det er NÅ jeg sitter å gråter...

Kjære psyikater Dahl, hvorfor kan de ikke prøve noe medisiner eller ECT mot min depresjon?

[ulva]

Velkommen til Borderlines vidunderlige verden! Flott at noen endelig har funnet en diagnose som du føler forklarer noe. Skjønner ikke hvorfor du ikke skal få medisiner dersom du føler at de faktisk hjelper deg. Har du prøvd medisiner før? Samtaleterapi virker så inderlig dårlig på døde pasienter...har jeg hørt...

[Sharia]

Velkommen til Borderlines vidunderlige verden! Flott at noen endelig har funnet en diagnose som du føler forklarer noe. Skjønner ikke hvorfor du ikke skal få medisiner dersom du føler at de faktisk hjelper deg. Har du prøvd medisiner før? Samtaleterapi virker så inderlig dårlig på døde pasienter...har jeg hørt...

Om jeg sier til min behandler at samtaleterapi funker bvedre på levende pasienter, så kommer jeg til å få som svar:

"Det er ditt valg, og ikke noe jeg kan influere, du må selv finne ut hva som veier tyngst, men vit at vi alltid vil være her for deg"

Eller noe slikt piss, Fraskrivelse av ansvar kaller jeg det!!

"Dr, jeg VET jeg kommer til å dø om jeg ikke får noe meds nå!"

"Beklager, men vi tviler sterkt på at medisiner vil hjelpe deg, vi har ingen liten mirakel pille forstår du, det du trenger er samtaleterapi, du vil ikke vurdere gruppeterapi en gang til?"

[ulva]

Om jeg sier til min behandler at samtaleterapi funker bvedre på levende pasienter, så kommer jeg til å få som svar:

"Det er ditt valg, og ikke noe jeg kan influere, du må selv finne ut hva som veier tyngst, men vit at vi alltid vil være her for deg"

Eller noe slikt piss, Fraskrivelse av ansvar kaller jeg det!!

"Dr, jeg VET jeg kommer til å dø om jeg ikke får noe meds nå!"

"Beklager, men vi tviler sterkt på at medisiner vil hjelpe deg, vi har ingen liten mirakel pille forstår du, det du trenger er samtaleterapi, du vil ikke vurdere gruppeterapi en gang til?"

Dette høres kjent ut! Hvorfor er det ingen som er tøffe nok til å si det vi faktisk trenger å høre: "Jeg har ikke tenkt til å la deg dø! Vi skal sloss alt det destruktive, og vi kommer til å vinne!"

Problemet med å påta seg et ansvar for en suicidal pasient, er at det er de som sitter igjen med skylden dersom det går galt. Så feiger de heller ut, uten å innse at det kanskje heller er denne tilnærmingen som ville være utslagsgivende både for overlevelse og bedring...

Håper du får prøve medisiner. Du må ikke gi deg, men forsøke igjen å forklare hvor viktig det er for deg å få litt hjelp inntil du kommer igang med en effektiv samtaleterapi.

[Gjest BipBop]

Om jeg sier til min behandler at samtaleterapi funker bvedre på levende pasienter, så kommer jeg til å få som svar:

"Det er ditt valg, og ikke noe jeg kan influere, du må selv finne ut hva som veier tyngst, men vit at vi alltid vil være her for deg"

Eller noe slikt piss, Fraskrivelse av ansvar kaller jeg det!!

"Dr, jeg VET jeg kommer til å dø om jeg ikke får noe meds nå!"

"Beklager, men vi tviler sterkt på at medisiner vil hjelpe deg, vi har ingen liten mirakel pille forstår du, det du trenger er samtaleterapi, du vil ikke vurdere gruppeterapi en gang til?"

Og da svarer DU: 'Nei takk, jeg vil prøve medisiner. Vil du gi meg det, eller må jeg gå til en annen behandler'.

Det er nedfelt i norsk lov at det skal være brukermedvirkning i helsetjenesten. Vi skal ha medbestemmelsesrett. Vi kan ikke tvangsmedisineres (uten helt spesielle tilfeller) og heller ikke nektes medisiner hvis vi ønsker å prøve det.

Ikke finn deg i det!

Synes det er ironisk, mange her som vil ha medisiner får ikke, men jeg ville ikke ha men ble truet til å putte det i meg - ellers ville jeg miste sykemeldingen. Arrogante bedrevitere er det mange av blant helsepersonell.

Lykke til!

[Gjest trrrish]

Jeg har lest at mange bipolare feildiagnostiseres med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Uansett, jeg hadde også en psykiater som ikke ville skrive ut medisin til meg. Bare samtaler. Samtaler hadde han kjempestor tro på. Men jeg fikk det verre og verre.. Ting ble uutholdelig. Jeg ble nesten kvalt av smerte, jeg hyperventilerte til jeg ble ør i hodet. Jeg satt i en stol om dagen og hylgråt. Enkelte dager tenkte jeg på at jeg burde se å ta livet av meg, enda jeg har brukt å være kjempeglad i livet før. Døgnrytmen min ble en saga blott. Skolegangen min ble en saga blott. Forholdet mitt til andre mennesker ble en saga blott.

Jeg gikk til fastlegen, og han skrev ut resept på antidepressiva til meg. Det hjalp meg MYE bedre enn samtalene. Det er ikke noe vanskelig å få fastlegen til å skrive ut antidepressiva om du sier du vil prøve det. Nå skal han søke attføring for meg, slik at livet kan gå videre. (Mens psykiateren kun terpet på hvilket vondt liv jeg har hatt.)

Samtaleterapi er jo uansett noe de vil bruke flere ÅR på, men du skal da vitterlig leve i mellomtiden også. Jeg synes det er latterlig at de ikke vil la deg prøve medisiner... Og jeg synes det er latterlig at de gir deg en personlighetsforstyrrelsediagnose, FØR de prøver å ordne opp i depresjonen også. Burde en ikke se om personlighetsforstyrrelsetrekkene minker når du får det bedre med deg selv???? Og ikke kan jeg se at det skal være noe galt i å eventuelt forsøke medisiner,samtidig som du går i samtaleterapi? Det trenger jo ikke være enten eller.

[Gjest Aina E]

Hvis de nekter for at du har en type bipolar diagnose og du selv mistenker at du har det, kan du foreslå at du f.eks. får prøve orfiril en liten stund...

Jeg fikk det og med beskjed om at hvis de ikke fungerer, har jeg ikke diagnosen.

Medisinen gjenopretter nemlig en del av den kjemiske ubalansen i hjernen og hvis du føler deg bra etter f.eks. 3 mnd. på disse medisinene er det store sjanser for at du har feil diagnose og at du heller er bipolar i stedet for borderline.