Og selvsagt endret det ingenting...

[ulva]

Ja, da har jeg altså vært i det som åpenbart blir det første av flere samarbeidsmøter mellom fastlegen min og psykiateren min. De var begge strålende fornøyd med møtet, tror jeg. Jeg derimot følte det som om jeg gikk til langvarig tortur, og fikk ganske rett. Det var virkelig fryktelig! Heldigvis tror jeg fastlegen min fikk en ganske god oversikt, og psykiateren min hadde vært flink og var godt forberedt - han hadde skrevet flere oppsummeringer til henne for å gjøre det enklere å få med det viktige.

Tenkte på forhånd at jeg kanskje ville føle meg tryggere på hva han egentlig tenker og tror etter dette møtet - fordi han måtte utrede det mest mulig for legen. Men neida! Han er ganske enkelt forvirret! Og det visste jeg. Så sier han akkurat det samme som han har sagt: At han ikke vet om det er psykotisk, dissosiativt eller depressivt. At han ikke vet om det skyldes personligheten eller depresjonen. At kontaktevnen er god, men tilliten og tilknytningen heller dårlig.

Han hadde svarene på de siste to testene, og jeg er visstnok en svært kald, kynisk person uten evne til å knytte meg til andre og med en grad av mistenksomhet og mangel på tillit som sprengte skalaen. Flott! Så fikk han i det minste rokket litt ved sine inngrodde ideer om hvor fantastisk jeg er - og nærmer seg heller sannheten. Men han ville ikke tro det - han sa faktisk det i timen forrige gang - at han ikke ville tro meg når han skjønte hvor lite jeg faktisk har evnen til å ta inn andre mennesker. At det faktisk ER en fasade.

Satt der og hørte på ham, og tenkte at han virkelig ikke har forstått mye. Som sagt, vet han bare at noe skurrer. Og plan videre? Nei, det har han ikke. Men han synes at det går bra uten medisiner - det er jo greit for ham å si! Det er ikke han som er i ferd med å bryte sammen! Han vil konferere med en farmakolog før han gjør noe mer, og det er greit. Men det høres ut som om planen er at jeg ikke skal begynne på noe nytt. Og jeg vil jo heller ikke det - det er bare det at jeg ikke klarer meg lenger! Har ikke tenkt til å be om noe mer, nå. Ikke medisiner, utredninger, diagnoser, tester. Skal til MR på mandag og EEG på tirsdag, og da er det kroken på døra. Vi sitter med en mengde informasjon som ingen av oss forstår, så jeg tror ikke vi kommer særlig lengre ved å finne mer data. Jeg kommer ingen vei så lenge alle tviholder på det de tror, og ikke vil innse hvordan situasjonen faktisk er. Jeg orker ikke kjempe mer for å bli hørt! Disse testene var interessante fordi de visualiserer det som plager meg på en måte jeg selv ikke er istand til ved hjelp av kropsspråk og uttrykk for følelser. Og jeg fikk faktisk en aldri så liten åpenbaring: Han presenterte de ideene mine som han mener er psykotiske som noe nesten eksotisk i sykdomsbildet mitt - ! Altså har han alldeles ikke forstått hvor viktige de er for meg, og hvordan jeg sliter med å holde meg på den rette siden av gjerdet...

Har selvinnsikt nok til å vite at noe er alvorlig galt med meg, og at depresjonen er i ferd med å få fullstendig overtaket. Dette går til helvete... En redd og frustrert:

[lina1365380363]

Psykotisk,dissosiativt,depresjon,splittet personlighet,schisofren,forvirringen er stor.

Kjære ulva, prøv å lete etter det enkle, det logiske, gå etter følelsene dine, spør deg selv, hva er det aller verste jeg sliter med?

Har forøvrig et lenger svar til deg på det forrige innlegget ditt, som du vet.

Masse hilsen fra........

[ulva]

Psykotisk,dissosiativt,depresjon,splittet personlighet,schisofren,forvirringen er stor.

Kjære ulva, prøv å lete etter det enkle, det logiske, gå etter følelsene dine, spør deg selv, hva er det aller verste jeg sliter med?

Har forøvrig et lenger svar til deg på det forrige innlegget ditt, som du vet.

Masse hilsen fra........

Det er vanskelig å finne noe som skiller seg ut. Testene viste at det er særlig mistenksomhet, fremmedfølelse og depresjon, men hva er det som i utgangspunktet forårsaker dette? Psykiateren min mener det er manglende tillit til andre mennesker, og det har han jo rett i. Hadde ingen lett barndom, men vokste opp med en alvorlig psykisk syk far og mor, uten å få noe hjelp. Det er klart dette forklarer mye - men det er umulig å få tak i hva som er det viktigste problemet. Forsøker å tenke meg gjennom en vanlig dag, og hva som gjør den umulig å holde ut:

1. Det fysiske! Alt sliter meg ut; jeg orker ikke en hektisk hverdag. Kroppen min fungerer ikke særlig bra, og jeg har problemer både med å få i meg mat og å få nok søvn. Og det gjør fryktelig vondt hele tiden; musklene verker. Jeg vil aller helst hvile. Da jeg var liten, ble jeg alltid tvunget til å jobbe hardere enn jeg orket av faren min. Inntil jeg var så sliten at jeg gråt. Men det hjalp ingenting. Han ville helst ha sønner, og straffet oss for det med å tvinge oss til å utføre tungt, fysisk arbeid som resulterte i at jeg har ødelagte knær og hofter (slitasjeskader).

2. Fremmedgjøring. Jeg føler meg ikke hjemme! Jeg har problemer med å gjenkjenne mennesker, med å gjenkjenne meg selv. Vil helst være for meg selv, i den verden som jeg kjenner fra før, og alt er velkjent. Men jeg må ut av "skallet" for å kunne kommunisere med andre og for å kunne orinetere meg. Flukten inn i meg selv - som psykiateren min har kalt det - var alltid nødvendig for å holde ut. Kunne ikke klare å takle alt det fryktelige som skjedde hjemme, så jeg sluttet å være tilstede. Ble borte i meg selv, og min egen verden. Det er også det dissosiative.

3. Innvasjon. Av minner, følelser og tanker fra jeg var liten. Det kommer tilbake som bruddstykker, eller som stemmer, menneskeansikter og fremmede tanker. De går rundt meg bestandig; ofte kan jeg høre dem, se dem eller på andre måter merke deres tilstedeværelse. De passer på at jeg ikke forteller psykiateren min for mye. De fører til at jeg har lange samtaler med meg selv - og at jeg bare "faller ut" av alt som skjer. Og må be folk gjenta seg, i den grad jeg merker at de er der i det hele tatt. Og de gir meg angst! Akutt angst fordi jeg føler meg truet, men er låst til å bli værende fordi jeg vet at de først og fremst bare er virkelige for meg. Jeg bruker enormt med tid og krefter på å sjekke hva som er virkelig, og hva som ikke er det. Og ikke minst å forholde meg til det jeg opplever.

4. Tankeforstyrrelser. Dette kommer bare frem når jeg er virkelig sliten - men plutselig er jeg ute av stand til å snakke ordentlig, til å tenke klart eller forstå hvor jeg er og hva som er hva rundt meg. Hele verden smuldrer opp i småbiter, i fragmenter, og jeg kan ikke forstå noe lenger. Det resulterer selvsat i full panikk - men hva hjelper det, jeg kan jo ikke flykte for jeg skjønner jo ikke noe av omgivelsene: Vet ikke hvor det skulle være, eller engang fra hva... I sommer begynte jeg som sagt også å virkelig "falle ut" på den måten at jeg ikke klarte å holde meg skikkelig bevisst. Verden forsvinner bare lengre og lengre ut, inntil jeg bare kan skimte noe langt borte, og det var i disse tilfellene at jeg plutselig kom til meg selv mens jeg spaserte rundt midt i rush-trafikken. Det er både skremmende og pinlig, og merker jeg at jeg er så sliten, blir jeg heller hjemme!

5. Mistenksomhet. Jeg stoler ikke på noen, og vil helst ikke ha mennesker nære innpå meg. Jeg har tilogmed mistet kontakten med mannen min, som alltid har vært min største støttespiller og den som forstår meg best. Jeg stoler slettes ikke på psykiateren min - både fordi jeg har problemer med å gjenkjenne ham og fordi jeg har opplevd så ofte at han gjør store feil i behandlingen. Det er begrenset hvor mange ganger man kan gjøre en feil, og kalle det terapeutisk!

6. Fasaden. Jeg er ikke i stand til å gi uttrykk for noe av det som faktisk skjer inne i meg: Verken hva jeg tenker eller føler. Og det koster å holde ut og være blid mens man samtidig smuldrer opp innvendig! Hjemme ble vi faktisk straffet for å ikke være blide - vi hadde i oppgave å smile hele tiden, så faren min skulle slippe sin dårlige samvittighet. Ikke kan jeg reagere på det jeg ser og hører heller - det er lenge siden jeg forstod at andre ikke opplever det samme.

Summen av dette er et mønster som gir depresjon. Forståelig nok. Livet koster for mye, og mye mer enn det smaker! Depresjon er jo et signal om at livssituasjonen ikke er utholdelig, og at man er utslitt. Jeg orker ikke mer nå. Tenkte på det under møtet, at det er ikke er rart jeg ikke blir bedre: Psykiateren min behandler jo helt feil symptomer! Depresjonen kommer ikke til å lette så lenge jeg har det slik som dette. Og også han blander: At jeg ikke tåler anti-psykotika, betyr ikke at medisinen ikke kunne ha en gunstig effekt. Sannheten er jo at vi ikke VET, for jeg har adri brukt noe så lenge. Har faktisk gitt opp, nå. Ikke får han til en terapi som virker, og ikke finner han en medisin som jeg tåler. Dermed gjenstår bare varig innleggelse for å fysisk skjerme meg mot det som sliter meg ut, eller å bare gjøre det slutt. Dèt valget er ikke så vanskelig.

[lina1365380363]

Det er vanskelig å finne noe som skiller seg ut. Testene viste at det er særlig mistenksomhet, fremmedfølelse og depresjon, men hva er det som i utgangspunktet forårsaker dette? Psykiateren min mener det er manglende tillit til andre mennesker, og det har han jo rett i. Hadde ingen lett barndom, men vokste opp med en alvorlig psykisk syk far og mor, uten å få noe hjelp. Det er klart dette forklarer mye - men det er umulig å få tak i hva som er det viktigste problemet. Forsøker å tenke meg gjennom en vanlig dag, og hva som gjør den umulig å holde ut:

1. Det fysiske! Alt sliter meg ut; jeg orker ikke en hektisk hverdag. Kroppen min fungerer ikke særlig bra, og jeg har problemer både med å få i meg mat og å få nok søvn. Og det gjør fryktelig vondt hele tiden; musklene verker. Jeg vil aller helst hvile. Da jeg var liten, ble jeg alltid tvunget til å jobbe hardere enn jeg orket av faren min. Inntil jeg var så sliten at jeg gråt. Men det hjalp ingenting. Han ville helst ha sønner, og straffet oss for det med å tvinge oss til å utføre tungt, fysisk arbeid som resulterte i at jeg har ødelagte knær og hofter (slitasjeskader).

2. Fremmedgjøring. Jeg føler meg ikke hjemme! Jeg har problemer med å gjenkjenne mennesker, med å gjenkjenne meg selv. Vil helst være for meg selv, i den verden som jeg kjenner fra før, og alt er velkjent. Men jeg må ut av "skallet" for å kunne kommunisere med andre og for å kunne orinetere meg. Flukten inn i meg selv - som psykiateren min har kalt det - var alltid nødvendig for å holde ut. Kunne ikke klare å takle alt det fryktelige som skjedde hjemme, så jeg sluttet å være tilstede. Ble borte i meg selv, og min egen verden. Det er også det dissosiative.

3. Innvasjon. Av minner, følelser og tanker fra jeg var liten. Det kommer tilbake som bruddstykker, eller som stemmer, menneskeansikter og fremmede tanker. De går rundt meg bestandig; ofte kan jeg høre dem, se dem eller på andre måter merke deres tilstedeværelse. De passer på at jeg ikke forteller psykiateren min for mye. De fører til at jeg har lange samtaler med meg selv - og at jeg bare "faller ut" av alt som skjer. Og må be folk gjenta seg, i den grad jeg merker at de er der i det hele tatt. Og de gir meg angst! Akutt angst fordi jeg føler meg truet, men er låst til å bli værende fordi jeg vet at de først og fremst bare er virkelige for meg. Jeg bruker enormt med tid og krefter på å sjekke hva som er virkelig, og hva som ikke er det. Og ikke minst å forholde meg til det jeg opplever.

4. Tankeforstyrrelser. Dette kommer bare frem når jeg er virkelig sliten - men plutselig er jeg ute av stand til å snakke ordentlig, til å tenke klart eller forstå hvor jeg er og hva som er hva rundt meg. Hele verden smuldrer opp i småbiter, i fragmenter, og jeg kan ikke forstå noe lenger. Det resulterer selvsat i full panikk - men hva hjelper det, jeg kan jo ikke flykte for jeg skjønner jo ikke noe av omgivelsene: Vet ikke hvor det skulle være, eller engang fra hva... I sommer begynte jeg som sagt også å virkelig "falle ut" på den måten at jeg ikke klarte å holde meg skikkelig bevisst. Verden forsvinner bare lengre og lengre ut, inntil jeg bare kan skimte noe langt borte, og det var i disse tilfellene at jeg plutselig kom til meg selv mens jeg spaserte rundt midt i rush-trafikken. Det er både skremmende og pinlig, og merker jeg at jeg er så sliten, blir jeg heller hjemme!

5. Mistenksomhet. Jeg stoler ikke på noen, og vil helst ikke ha mennesker nære innpå meg. Jeg har tilogmed mistet kontakten med mannen min, som alltid har vært min største støttespiller og den som forstår meg best. Jeg stoler slettes ikke på psykiateren min - både fordi jeg har problemer med å gjenkjenne ham og fordi jeg har opplevd så ofte at han gjør store feil i behandlingen. Det er begrenset hvor mange ganger man kan gjøre en feil, og kalle det terapeutisk!

6. Fasaden. Jeg er ikke i stand til å gi uttrykk for noe av det som faktisk skjer inne i meg: Verken hva jeg tenker eller føler. Og det koster å holde ut og være blid mens man samtidig smuldrer opp innvendig! Hjemme ble vi faktisk straffet for å ikke være blide - vi hadde i oppgave å smile hele tiden, så faren min skulle slippe sin dårlige samvittighet. Ikke kan jeg reagere på det jeg ser og hører heller - det er lenge siden jeg forstod at andre ikke opplever det samme.

Summen av dette er et mønster som gir depresjon. Forståelig nok. Livet koster for mye, og mye mer enn det smaker! Depresjon er jo et signal om at livssituasjonen ikke er utholdelig, og at man er utslitt. Jeg orker ikke mer nå. Tenkte på det under møtet, at det er ikke er rart jeg ikke blir bedre: Psykiateren min behandler jo helt feil symptomer! Depresjonen kommer ikke til å lette så lenge jeg har det slik som dette. Og også han blander: At jeg ikke tåler anti-psykotika, betyr ikke at medisinen ikke kunne ha en gunstig effekt. Sannheten er jo at vi ikke VET, for jeg har adri brukt noe så lenge. Har faktisk gitt opp, nå. Ikke får han til en terapi som virker, og ikke finner han en medisin som jeg tåler. Dermed gjenstår bare varig innleggelse for å fysisk skjerme meg mot det som sliter meg ut, eller å bare gjøre det slutt. Dèt valget er ikke så vanskelig.

Hei ulva!

Først og fremst, det var kjekt å høre fra deg.

Vil gjerne prøve å si noen ord, etter å ha lest svaret ditt.

Jeg tror først og fremst du er svært deprimert nå P.G.A.

alt det andre du sliter med. Altså en sekundær depresjon.

Du er utslitt av å holde fasaden, ulva.

Tenk etter, du sliter og sliter med å holde fasaden, med å prøve å være "normal".

Dette sliter deg sånn ut, at du må skjule for "hele verden" at du faktisk HAR mange vansker at du blir alvorlig deprimert tilslutt. Du føler deg annerledes, og det vil du ikke være.

Du ønsker å bli godtatt som "normal", jeg skriver normal i gåseøyne, for hva er egentlig normalt?

Du er tryggest i din egen verden, og det forstår jeg veldig godt.

For det er den verden du alltid har vært i, og det er den verden du føler deg "hjemme" i, det er i den verden du er trygg!

Så må du hele tiden ut av skallet,prøve å være den du tror folk ønsker du skal være, (blid og "normal"),så blir du

totalt utslitt av hele greia, av og bestandig forestille deg.

Mistenksomhet kan være fælt, kjenner til det.

Det tar tid å lære seg å stole på folk. Men hvordan kan du klare det, når du hele tiden må "virkelighetssjekke", og når du tror at andre egentlig bare vil deg vondt? eller tror du det?

OG, hvordan i all verden klare du å skjule dette, og holde dette under kontroll?

Det er bare helt ubegripelig for meg.

Tilslutt, du må AKSEPTERE at du er litt "annerledes",at du ser disse tingene, hører dem, er utslitt og faller bort, ja i det hele tatt, godta at du er SYK og trenger HJELP!

Det er MANGE med deg her. Det er mange flere som sliter med psykiske vansker, som også gjerne ser og hører ting,ja det er nok mange flere enn du kanskje tror.

Så må du ikke gi opp å prøve anti-psykotiske medisiner,det er ganske sikkert den type medisiner som vil hjelpe deg.

Hold ut de første fire ukene.

Kjære deg, du må ha både medisiner og hjelp nå for å komme deg.

Mange klemmer fra............

[ulva]

Hei ulva!

Først og fremst, det var kjekt å høre fra deg.

Vil gjerne prøve å si noen ord, etter å ha lest svaret ditt.

Jeg tror først og fremst du er svært deprimert nå P.G.A.

alt det andre du sliter med. Altså en sekundær depresjon.

Du er utslitt av å holde fasaden, ulva.

Tenk etter, du sliter og sliter med å holde fasaden, med å prøve å være "normal".

Dette sliter deg sånn ut, at du må skjule for "hele verden" at du faktisk HAR mange vansker at du blir alvorlig deprimert tilslutt. Du føler deg annerledes, og det vil du ikke være.

Du ønsker å bli godtatt som "normal", jeg skriver normal i gåseøyne, for hva er egentlig normalt?

Du er tryggest i din egen verden, og det forstår jeg veldig godt.

For det er den verden du alltid har vært i, og det er den verden du føler deg "hjemme" i, det er i den verden du er trygg!

Så må du hele tiden ut av skallet,prøve å være den du tror folk ønsker du skal være, (blid og "normal"),så blir du

totalt utslitt av hele greia, av og bestandig forestille deg.

Mistenksomhet kan være fælt, kjenner til det.

Det tar tid å lære seg å stole på folk. Men hvordan kan du klare det, når du hele tiden må "virkelighetssjekke", og når du tror at andre egentlig bare vil deg vondt? eller tror du det?

OG, hvordan i all verden klare du å skjule dette, og holde dette under kontroll?

Det er bare helt ubegripelig for meg.

Tilslutt, du må AKSEPTERE at du er litt "annerledes",at du ser disse tingene, hører dem, er utslitt og faller bort, ja i det hele tatt, godta at du er SYK og trenger HJELP!

Det er MANGE med deg her. Det er mange flere som sliter med psykiske vansker, som også gjerne ser og hører ting,ja det er nok mange flere enn du kanskje tror.

Så må du ikke gi opp å prøve anti-psykotiske medisiner,det er ganske sikkert den type medisiner som vil hjelpe deg.

Hold ut de første fire ukene.

Kjære deg, du må ha både medisiner og hjelp nå for å komme deg.

Mange klemmer fra............

Først av alt: Takk for svar! Takk for at du ikke gir deg, men orker å skrive noen ord. Det gir faktisk litt håp.

At det går an å holde en slik fasade, og lure alle? Jeg tror det jo nesten ikke selv, og blir jo stadig overrasket over hvor flink jeg er. Jeg ble sammen med mannen min i -95, og har bodd sammen med ham siden -96. Vi fikk barn sammen for to år siden, og har aldri vært mye fra hverandre. Og HAN sier at det er faktisk er mulig, og at selv ikke HAN klarer å se hvordan jeg har det eller forstå at noe er galt... Derimot VET han det p.g.a. alle samtalene, og de sammenbruddene jeg har hatt hjemme (ikke bare selvmordsforsøk, men også andre merkelige episoder). Så HAN påstår hardnakket at det faktisk er mulig, og at jeg lurer selv psykiateren min. Det er faktisk vanskelig for meg å forstå, også. Jeg TROR at jeg slipper frem noe av hvem jeg er og føler av og til, men får bare i respons at det ikke er tilfellet. Som om det var en frossen, ytre maske som ikke lenger er under min kontroll. Ja, du har rett! Det er merkelig! Fryktelig merkelig!

Skulle ønske de fant et anti-psykotika jeg kunne bruke, og som jeg tålte: Da ville jeg kanskje slippe å bruke så mye energi på dette, og dessuten ikke måtte gå rundt og være så redd! Jeg vet jo aldri når det glipper for meg...er alltid bekymret for at noen skal merke noe. Å slippe det, ville være en velsignelse! Det hadde vært et sted å begynne. Innser at jeg mangler motivasjon mye fordi jeg har problemer med å stole på og like andre mennesker, men det ER en betydelig motivasjon at jeg kanskje ville slippe å ha det så vondt og være så redd. Men, som sagt: Psykiateren min er i ferd med å gi opp. Han bytter mening annenhver uke. Jeg tror det henger sammen slik: Han VET at jeg trenger noe, men føler presset fra at jeg verken tåler det, eller ønsker å bruke det. Dessuten føler han seg ganske dum, som ikke er kompetent til å finne en effektiv behandling... Tenkte jeg skulle ta med det forrige innlegget til han, for han kommer helt garantert til å spørre meg om hva jeg synes om møtet.

Takk igjen! Vi får se hvordan det går.

[lina1365380363]

Først av alt: Takk for svar! Takk for at du ikke gir deg, men orker å skrive noen ord. Det gir faktisk litt håp.

At det går an å holde en slik fasade, og lure alle? Jeg tror det jo nesten ikke selv, og blir jo stadig overrasket over hvor flink jeg er. Jeg ble sammen med mannen min i -95, og har bodd sammen med ham siden -96. Vi fikk barn sammen for to år siden, og har aldri vært mye fra hverandre. Og HAN sier at det er faktisk er mulig, og at selv ikke HAN klarer å se hvordan jeg har det eller forstå at noe er galt... Derimot VET han det p.g.a. alle samtalene, og de sammenbruddene jeg har hatt hjemme (ikke bare selvmordsforsøk, men også andre merkelige episoder). Så HAN påstår hardnakket at det faktisk er mulig, og at jeg lurer selv psykiateren min. Det er faktisk vanskelig for meg å forstå, også. Jeg TROR at jeg slipper frem noe av hvem jeg er og føler av og til, men får bare i respons at det ikke er tilfellet. Som om det var en frossen, ytre maske som ikke lenger er under min kontroll. Ja, du har rett! Det er merkelig! Fryktelig merkelig!

Skulle ønske de fant et anti-psykotika jeg kunne bruke, og som jeg tålte: Da ville jeg kanskje slippe å bruke så mye energi på dette, og dessuten ikke måtte gå rundt og være så redd! Jeg vet jo aldri når det glipper for meg...er alltid bekymret for at noen skal merke noe. Å slippe det, ville være en velsignelse! Det hadde vært et sted å begynne. Innser at jeg mangler motivasjon mye fordi jeg har problemer med å stole på og like andre mennesker, men det ER en betydelig motivasjon at jeg kanskje ville slippe å ha det så vondt og være så redd. Men, som sagt: Psykiateren min er i ferd med å gi opp. Han bytter mening annenhver uke. Jeg tror det henger sammen slik: Han VET at jeg trenger noe, men føler presset fra at jeg verken tåler det, eller ønsker å bruke det. Dessuten føler han seg ganske dum, som ikke er kompetent til å finne en effektiv behandling... Tenkte jeg skulle ta med det forrige innlegget til han, for han kommer helt garantert til å spørre meg om hva jeg synes om møtet.

Takk igjen! Vi får se hvordan det går.

Kjære deg!

Ja, jeg tror deg.

Husker du "muren" jeg beskrev som et enormt forsvar du har bygget opp?

Det ligger der, derfor er du gjerne i stand til å skjule det, for du er VANT med det fra du var ganske liten.

Vær så snill, PRØV å gi slipp på den voldsomme fasaden du prøver å holde.

Som sagt, det sliter deg totalt i filler.

Jeg skulle også ønske du tålte anti-psykotiske medisiner.

Vil bare nevne at jeg selv ble steindårlig av dem, men jeg måtte gjennom det får å komme ut.

Var innlagt da, ellers ville det ikke gått.

Hukommelsen forsvant av dem, jeg skalv som et aspeløv, jeg var livredd og nektet å ta dem, men måtte. Det var rett, for jeg kom til meg selv igjen.

Jeg kom ut, og "hjem" igjen. takk og pris for det.

Det er lenge siden jeg sluttet med disse medisinene nå, som sagt, siden det er angst og depresjon jeg har.

Håper du/dere får en noenlunde god kveld.

Masse hilsen og klemmer fra......

[ulva]

Kjære deg!

Ja, jeg tror deg.

Husker du "muren" jeg beskrev som et enormt forsvar du har bygget opp?

Det ligger der, derfor er du gjerne i stand til å skjule det, for du er VANT med det fra du var ganske liten.

Vær så snill, PRØV å gi slipp på den voldsomme fasaden du prøver å holde.

Som sagt, det sliter deg totalt i filler.

Jeg skulle også ønske du tålte anti-psykotiske medisiner.

Vil bare nevne at jeg selv ble steindårlig av dem, men jeg måtte gjennom det får å komme ut.

Var innlagt da, ellers ville det ikke gått.

Hukommelsen forsvant av dem, jeg skalv som et aspeløv, jeg var livredd og nektet å ta dem, men måtte. Det var rett, for jeg kom til meg selv igjen.

Jeg kom ut, og "hjem" igjen. takk og pris for det.

Det er lenge siden jeg sluttet med disse medisinene nå, som sagt, siden det er angst og depresjon jeg har.

Håper du/dere får en noenlunde god kveld.

Masse hilsen og klemmer fra......

Gjør jo så godt jeg kan, men kommer jo ikke noen vei med det. Motivasjonen for å bryte ut er selvsagt ganske dårlig, siden jeg ikke stoler på andre og heller ikke har særlig evne til å bry meg. Men jeg har jo prøvd før: Da har psykiateren min sviktet meg totalt. Og det blir katastrofalt, når jeg er så sårbar på akkurat det punktet.

Jeg skjønner jo at jeg trenger medisiner. Ikke minst fordi jeg merker at dette er under utvikling - det blir stadig VERRE. Enten det blir anti-depressiva eller anti-psykotika. Ja, de fleste blir dårlige av dem, men ikke i den grad jeg ble det. Men vi er jo skjønt enige om at det ikke spiller noen rolle, så lenge jeg allikevel ikke klarer å gjøre noe - eller stå opp - uten medisiner. Litt bivirkninger kan jeg finne meg i, men jeg reagerer mer i retning av forgiftningssymptomer. Man skal ikke begynne å blø neseblod, f.eks., noe som tyder på at histamin-reseptorene er for påvirket og blodet for tynt - eller at leveren er alvorlig påvirket og ikke klarer oppgavene sine i forhold til blodet lenger. Uansett. Jeg har faktisk tenkt mye på Risperdal igjen, siden det er det eneste anti-psykotika jeg ikke ble fryktelig trett av. Kanskje klarer jeg meg gjennom angsten denne gangen... Sist fikk jeg dem sammen med valium. Men det blir opp til legen. Og han bare roter med alt! Han ville jo at jeg skulle begynne med medisiner fordi han mente at det psykotiske forstyrret og ødela terapien. Så hvordan han forestiller seg at dette skal foregå, vet jeg ikke riktig. Føler meg så fullstendig splittet! Vil - vil ikke - ! Det er som om de siste livskreftene i meg kjemper en forgjeves kamp mot overmakten av destruktivitet og depresjon, og forsøker å finne en vei. Men han hører jo bare på DEM, og ikke på MEG!

[lina1365380363]

Gjør jo så godt jeg kan, men kommer jo ikke noen vei med det. Motivasjonen for å bryte ut er selvsagt ganske dårlig, siden jeg ikke stoler på andre og heller ikke har særlig evne til å bry meg. Men jeg har jo prøvd før: Da har psykiateren min sviktet meg totalt. Og det blir katastrofalt, når jeg er så sårbar på akkurat det punktet.

Jeg skjønner jo at jeg trenger medisiner. Ikke minst fordi jeg merker at dette er under utvikling - det blir stadig VERRE. Enten det blir anti-depressiva eller anti-psykotika. Ja, de fleste blir dårlige av dem, men ikke i den grad jeg ble det. Men vi er jo skjønt enige om at det ikke spiller noen rolle, så lenge jeg allikevel ikke klarer å gjøre noe - eller stå opp - uten medisiner. Litt bivirkninger kan jeg finne meg i, men jeg reagerer mer i retning av forgiftningssymptomer. Man skal ikke begynne å blø neseblod, f.eks., noe som tyder på at histamin-reseptorene er for påvirket og blodet for tynt - eller at leveren er alvorlig påvirket og ikke klarer oppgavene sine i forhold til blodet lenger. Uansett. Jeg har faktisk tenkt mye på Risperdal igjen, siden det er det eneste anti-psykotika jeg ikke ble fryktelig trett av. Kanskje klarer jeg meg gjennom angsten denne gangen... Sist fikk jeg dem sammen med valium. Men det blir opp til legen. Og han bare roter med alt! Han ville jo at jeg skulle begynne med medisiner fordi han mente at det psykotiske forstyrret og ødela terapien. Så hvordan han forestiller seg at dette skal foregå, vet jeg ikke riktig. Føler meg så fullstendig splittet! Vil - vil ikke - ! Det er som om de siste livskreftene i meg kjemper en forgjeves kamp mot overmakten av destruktivitet og depresjon, og forsøker å finne en vei. Men han hører jo bare på DEM, og ikke på MEG!

-Han hører jo bare på dem, ikke meg.

Hvem "dem"? Stemmene?

1. Begynn med Risperdal.

-Psykiske forstyrrelser ødelegger terapien...

Det er jo akkurat psykiske forstyrrelser som legen skal behandle!

2. Hvis dette er en så alvorlig grad av forstyrrelser som du beskriver, må jeg atter en gang si at jeg har veldig vanskelig for å tro at du kan klare å skjule det. Du er utslitt, og verre er det å kunne makte å skjule dette.

Jeg mistror deg ikke, ulva.

3. Du har en sønn å ta deg av.

Hvordan kan du makte dette etterhvert med alle disse problemene?

Jeg har ikke nevnt ham før, for det viktigste her er at mammaen kan bli frisk nok til å ta seg av ham.

Selvfølgelig er det også like viktig at han får god omsorg.

Men regner med at du gir ham det? Så er pappaen hvertfall der.

4. Gjør noe!

Hvis Risperdal hjelper, så begynn hvertfall med den!

Det er en start.

5. Vil du at din sønn skal vokse opp med dette?

Vil du ikke prøve å hive skallet, og bli "mykere"?

Tenk framover, ulva!

Du må bli frisk for din egen skyld, for barnets skyld og for mannen din, men først og fremst for din EGEN skyld, for blir du friskere, blir du i stand til å gi så mye mer av deg selv også, og ikke minst, du vil få det mye bedre med DEG SELV!

Dette er godt ment fra meg.

Jeg ønsker det aller beste for deg, ulva!

Jeg håper du tenker litt over dette, og ikke blir sint.

Prøv å se det fra rett vinkel.

Håper du får en god søndag med sønnen din og mannen din, ulva.

Masse hilsen og klemmer fra.......

[ulva]

-Han hører jo bare på dem, ikke meg.

Hvem "dem"? Stemmene?

1. Begynn med Risperdal.

-Psykiske forstyrrelser ødelegger terapien...

Det er jo akkurat psykiske forstyrrelser som legen skal behandle!

2. Hvis dette er en så alvorlig grad av forstyrrelser som du beskriver, må jeg atter en gang si at jeg har veldig vanskelig for å tro at du kan klare å skjule det. Du er utslitt, og verre er det å kunne makte å skjule dette.

Jeg mistror deg ikke, ulva.

3. Du har en sønn å ta deg av.

Hvordan kan du makte dette etterhvert med alle disse problemene?

Jeg har ikke nevnt ham før, for det viktigste her er at mammaen kan bli frisk nok til å ta seg av ham.

Selvfølgelig er det også like viktig at han får god omsorg.

Men regner med at du gir ham det? Så er pappaen hvertfall der.

4. Gjør noe!

Hvis Risperdal hjelper, så begynn hvertfall med den!

Det er en start.

5. Vil du at din sønn skal vokse opp med dette?

Vil du ikke prøve å hive skallet, og bli "mykere"?

Tenk framover, ulva!

Du må bli frisk for din egen skyld, for barnets skyld og for mannen din, men først og fremst for din EGEN skyld, for blir du friskere, blir du i stand til å gi så mye mer av deg selv også, og ikke minst, du vil få det mye bedre med DEG SELV!

Dette er godt ment fra meg.

Jeg ønsker det aller beste for deg, ulva!

Jeg håper du tenker litt over dette, og ikke blir sint.

Prøv å se det fra rett vinkel.

Håper du får en god søndag med sønnen din og mannen din, ulva.

Masse hilsen og klemmer fra.......

Takk det samme! Søndagen har vært skikkelig daff, men ok.

Hvordan jeg kan skjule alt dette? Nei, du sier noe... Men det er utrolig hva man lærer hvis straffen for å ikke klare det er døden! Faren min kunne være ganske voldelig. Og nå sitter denne dype frykten her for at jeg skal tvangsinnlegges igjen... Uansett hva psykiateren min sier!

Skulle ønsker jeg kunne begynne med noe som hjalp. Det skulle jeg virkelig! I morgen er det MR, og på tirsdag EEG. Mest sannsynlig finner de ingenting, men jeg syns jeg må gi meg selv denne siste sjansen til å få en forklaring.