Nils Håvard Dahl / andre?????

[Gjest Tussi18]

Kan man bli deprimert av å drikke alkohol (selv om det ikke er så mye)? Hva er det som gjør det isåfall? Jeg drakk en flaske TeeZer igår, og hadde glemt å ta medisinen min før på dagen, men etter at jeg hadde drukket den ble jeg med et litt deprimert. Vet ikke om det var fordi jeg ikke hadde tatt medisin eller om det var pga. den drikken, men kan man ikke drikke alkohol (selv om det ikke er så mye) når man har lett for å bli deprimert?

I oktober en gang skal jeg kanskje begynne med psykolog, her jeg bor, men jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre.

Vil egentlig begynne, men vet ikke om det er noe vits. For ting går bedre, selv om jeg likevel ikke føler meg helt stabil nok. Sliter med tanker om døden og det å ta mitt eget liv ennå, selv om det (heldigvis) er blitt mye bedre, og mindre.

Føler liksom at jeg ikke har noe spesielt å snakke om, eller....jeg er så usikker. En dag kan jeg ha noe å jeg kunne tenke meg å snakke om, mens neste dag så føler jeg at jeg ikke trenger det. Er egentlig ganske usikker.

Men er det dumt å gå til psykolog selv om ting går bedre, eller dette "bortkastet"?

Noe annet jeg lurer på (vet ikke om dette er rette forum men), personer som har opplevd enform for overgrep som barn (eller i det hele tatt), er det vanlig at de blir usikre på gutter? Jeg har selv opplevd å måtte gjøre "ekle" ting da jeg var liten, og i senere tid har mange venninner av meg opplevd overgrep og sånn (noe som har gått inn på meg). Selv om det er lenge siden det skjedde med meg, så har jeg det sånn at hver gang noen gir uttrykk for at de liker meg/er interessert, så får jeg litt panikk. Prøver å unngå dem.

Mange synes sikkert jeg er barnslig, men jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg reagere sånn. Det er så smigrende og hyggelig at noen synes jeg er sjarmerende og sånn, men likevel så er jeg redd for at det skal bli noe. Jeg vil bare være venn liksom, føler meg ikke klar for noe mer. Vet ikke om dette er pga. umodenhet eller pga. ting jeg har opplevd, men jeg ville bare spørre noen: hva synes dere?? Er det sånn en kan reagere når man selv har opplevd, og når man har venner som har opplevd overgrep?

Håper noen gidder å svare. Føler meg nemlig litt ensom med dette, for jeg tørr ikke spørre andre egentlig.....

[Gjest Z@pvir]

At du er i en bra periode er ingen grunn til å droppe psykologen. Det kan heller gjøre at du er 'klarere' i tankene slik at du lettere er tilgjengelig for terapi.

De andre tankene du sliter med er nettopp slike ting du kan diskutere med en psykolog.

Husker selv at jeg kunne ha litt av samme reaksjonen overfor det annet kjønn når jeg var ung. Men jeg har aldri vært utsatt for overgrep. Hade noik heller med min personlighet å gjøre.

Kan jo selvfølgelig være noe annet for deg. Men snakk med psykologen om det, så blir det kanskje klarere etterhvert!

[Gjest Tussi18]

At du er i en bra periode er ingen grunn til å droppe psykologen. Det kan heller gjøre at du er 'klarere' i tankene slik at du lettere er tilgjengelig for terapi.

De andre tankene du sliter med er nettopp slike ting du kan diskutere med en psykolog.

Husker selv at jeg kunne ha litt av samme reaksjonen overfor det annet kjønn når jeg var ung. Men jeg har aldri vært utsatt for overgrep. Hade noik heller med min personlighet å gjøre.

Kan jo selvfølgelig være noe annet for deg. Men snakk med psykologen om det, så blir det kanskje klarere etterhvert!

Takk for svar Z@pvir.

Tror du har rett i det du sier, for når jeg tenker meg om så merker jeg at jeg har lettere for å snakke om tanker og følelser nå (tror jeg iallefall). Så jeg tror jeg vil komme til å takke ja til tilbudet fra psykologen. Og i mellomtiden får jeg fortsette med behandleren min.

Jeg er redd jeg reagere slik fordi jeg kanskje ikke er hetrofil. Ikke at jeg har noe imot de som er homifile og lesbiske, men jeg vil liksom ikke være det selv. Er så usikker på hvem jeg er, har ikke funnet meg selv liksom. Men jeg tror jeg er hetro da, for å si det sånn. Men om jeg skulle finne ut at jeg ikke er det, så tror jeg ikke jeg vil komme til å takle det. Jeg vil ikke takle det, jeg vil ikke akseptere det.

Men når oppdager man dette, og hvordan??? Finnes det noe tegn eller svar på det egentlig?? (vet ikke om det er rett å skrive dette her men.....)

[Gjest Z@pvir]

Takk for svar Z@pvir.

Tror du har rett i det du sier, for når jeg tenker meg om så merker jeg at jeg har lettere for å snakke om tanker og følelser nå (tror jeg iallefall). Så jeg tror jeg vil komme til å takke ja til tilbudet fra psykologen. Og i mellomtiden får jeg fortsette med behandleren min.

Jeg er redd jeg reagere slik fordi jeg kanskje ikke er hetrofil. Ikke at jeg har noe imot de som er homifile og lesbiske, men jeg vil liksom ikke være det selv. Er så usikker på hvem jeg er, har ikke funnet meg selv liksom. Men jeg tror jeg er hetro da, for å si det sånn. Men om jeg skulle finne ut at jeg ikke er det, så tror jeg ikke jeg vil komme til å takle det. Jeg vil ikke takle det, jeg vil ikke akseptere det.

Men når oppdager man dette, og hvordan??? Finnes det noe tegn eller svar på det egentlig?? (vet ikke om det er rett å skrive dette her men.....)

Det er noen som er bifile også, tiltrekkes både av menn og kvinner.

Ellers har jeg lest at det er ganske vanlig og ha tanker om sex med eget kjønn når en er ung særlig. Det behøver ikke å bety at du er lesbisk.

OM du skulle finne ut at du er det (det må vel bare gå tida si) så er det heldigvis godtatt i mye større grad enn tidligere. Men fortsatt er det vel lettere å være homofil i de større byene.

Jeg har bestandig forsvart homifili hjemme, slik at guttene mine ikke skal være redde for å komme hjem å fortelle det hvis de skulle oppdage slike tendenser. Ikke at jeg tror det men, det er bestandig godt å vite at de nærmeste ikke vil komme til å fordømme deg.

Psykologen skal kunne hjelpe deg med disse tankene også. Slikt har de hørt før. Ofte vil jeg tro.

[Gjest Tussi18]

Det er noen som er bifile også, tiltrekkes både av menn og kvinner.

Ellers har jeg lest at det er ganske vanlig og ha tanker om sex med eget kjønn når en er ung særlig. Det behøver ikke å bety at du er lesbisk.

OM du skulle finne ut at du er det (det må vel bare gå tida si) så er det heldigvis godtatt i mye større grad enn tidligere. Men fortsatt er det vel lettere å være homofil i de større byene.

Jeg har bestandig forsvart homifili hjemme, slik at guttene mine ikke skal være redde for å komme hjem å fortelle det hvis de skulle oppdage slike tendenser. Ikke at jeg tror det men, det er bestandig godt å vite at de nærmeste ikke vil komme til å fordømme deg.

Psykologen skal kunne hjelpe deg med disse tankene også. Slikt har de hørt før. Ofte vil jeg tro.

Vil bare si takk for at du gadd å svare meg. Setter jeg stor pris på

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Alkohol er et utmerket middel til å gjøre en deprimert. De som ikke vet hva angst og depresjon er, kan forsøke ei skikkelig bak-fyll.

2. Tatt i betraktning dine tidligere innlegg, må du ikke være i det minste tvil om at du bær ta i mot behandling hos psykolog. Behandlingen bør vare flere år selv om du underveis vil få episoder der du føler deg bedre.

3. Seksuelle overgrep fører regelmessig til at en kvier seg for nær kontakt både fysisk og psykisk.

4. Ønske om et nært forhold bør komme som en følge av en sterk tiltrekning. Når du ikke er særlig interessert i de som beiler for deg, kan det skyldes noe så naturlig som at du ikke er spesielt interessert i å ha et forhold til dem. Følg det du kjenner, og la deg ikke presse inn i noe du ikke ønsker. Et forhold må bygge på et klart ja fra begge sin side - et såkalt ja-ja forhold. Ja-tja forhold har jeg ingen tro på.