Hva skal til for å få psykolog?

[Gjest Edel]

Jeg har en søster på 30 år som har psykiske problemer. Diagnosen er sosial angst. Dvs. hun har alltid vært redd for hva andre syns om henne, dårlig selvfølelse osv. Hun er også veldig deprimert. I tillegg så syns jeg og mannen min ihvertfall at hun har et veldig svingende humør. Dersom hun ikke får viljen sin så oppfører hun seg som en skikkelig rampete tenåring mot foreldrene mine. De har vel dårlig samvittighet fordi de ikke har lykkes bedre som foreldre - og føyer henne stort sett i ett og alt.

Hun har ingen venner som kommer og besøker henne. Hun kunne ha hatt, men tror aldri at de egentlig vil ha noe med henne å gjøre - og til slutt gir de opp å ta kontakt med henne. De får jo ingen respons igjen.

Søstera mi har aldri opplevd overgrep fysisk eller seksuelt eller noe sånt. Vi ble aldri direkte oppmuntret når vi var små - heller kritisert - men det var vel en normal oppdragelse på 70 tallet.

Hun mener at hun har veldig mange negative erfaringer i livet som har skylden for at hun er slik som hun er. Dersom hun tar frem et eksempel på dette - så kan jeg ofte ikke forstå hvorfor hun tolker det slik som hun gjør (mange av situasjonene ble jeg selv behandlet akkurat likt - men kan ikke engang huske det - og har altså ikke negative erfaringer med det).

Hun var veldig avhenig av meg da vi var små - jeg ordnet så og si alltid opp. Hun ble desperat om jeg prøvde å "løsrive" meg litt (vi er tvillinger - men neppe eneggede). Da vi gikk i samme klasse var det få som forstod hvor store problemer hun hadde. Hun sa sjelden noe, var "usynlig". Veldig var for kritikk.

Jeg lurer av og til på om det kan ha noe med at hun kun var 1200 gram ved fødselen (for tidlig født). Hun har svekket syn og sjegler mye. Hun har imidlertid IQ over gjennomsnittet - og klarte seg over middels på skolen.

Det er liksom det sosiale som streiker. Hun vet ikke hvordan hun skal oppføre seg blandt folk. Det er som om hun er 12 år i hodet sitt av og til.

Tidligere ville hun ikke ha behandling. Fikk psykolog som tenåring men satt bare og gråt. Ville ikke ta problemene inn over seg - eller klarte ikke å snakke om dem. Hun syns også at det er veldig flaut alt. For ca 5 år siden ville hun endelig ta imot hjelp. Stod lenge på venteliste for psykolog. Etter over et år ringte faren min til legen og spurte hvorfor hun aldri fikk time. Men da var hun forsvunnet fra listene.

Etter dette så har hun snakket med mange forskjellige - men kun psykriatiske sykepleiere. I alt har hun snakket med 11 forskjellige i løpet av sitt liv. Men ingen klarer å hjelpe henne.

Problemet er vel at hun ikke forstår at det er HUN som må ta ansvar for sitt eget liv og at hun må omprogramere hjernen sin. Dette tror jeg ikke at hun klarer uten skikkelig hjelp. Helst en psykiater eller en dyktig psykolog. Det nytter ikke bare å si til henne at hun skal gå ut og treffe folk!! Jeg har skrevet brev til legen hennes og innstendig bedt om at hun må få en psykolog, men dette er visst veldig vanskelig. Legen var helt enig i at hun trengte bedre behandling. Nå har legen flyttet og søstera mi har fått ny lege (igjen).

Selv har jeg hjulpet henne med å få sosialstøtte (hun bor hjemme hos foreldrene våres i kjellerleilighet). Hun jobbet litt tidligere i butikk og som avisbud, men taklet ikke butikkjobben pga. problemene sine. Avisjobben sluttet hun også i. Hun har fått sykepenger og går nå på rehabilitering.

Hun tør aldri å gjøre noe selv når det gjelder å få hjelp. Derfor så prøver jeg nå å finne en privat psykolog til henne. Men det må være en forferdelig dyktig en for hun sier selv at dette er det siste hun vil prøve. Dette er jo dyrt også, men det vil hun prioritere hvis det bare kan hjelpe.

Har noen noen gode råd til meg? Selv har jeg egentlig nok problemer (to små barn og sitter i rullestol for tiden). Føler at søsteren min beskylder MEG for mye av problemene i tilleg til foreldrene våres. Jeg er liksom ikke den søstera hun vil ha. Hun tok min selvstendighetsprosess i livet som et svik mot henne selv. Mens jeg bare prøvde å få henne til å forstå at vi faktisk VAR to forskjellige personer og at hun måtte få seg sitt eget liv.

Er det noe jeg kan gjøre mer for å hjelp til henne? Vil det være nok å snakke med en psykolog - eller er det noe mer hun trenger?

Hun har hatt selvmordstanker og vært langt nede i perioder.

[Gjest Aina E]

"I tillegg så syns jeg og mannen min ihvertfall at hun har et veldig svingende humør. Dersom hun ikke får viljen sin så oppfører hun seg som en skikkelig rampete tenåring mot foreldrene mine. De har vel dårlig samvittighet fordi de ikke har lykkes bedre som foreldre - og føyer henne stort sett i ett og alt."

Er du sikker på at de føyer henne i alt? Har du sett for deg muligheten for at de ser at hun har problemer og vil hjelpe henne - dog på kanskje en noe feil måte...?

"Hun har ingen venner som kommer og besøker henne. Hun kunne ha hatt, men tror aldri at de egentlig vil ha noe med henne å gjøre - og til slutt gir de opp å ta kontakt med henne. De får jo ingen respons igjen."

Har noen av disse vennene peiling på at hun sliter med psyken? Vet de hva det vil si? Hvis de hadde visst hvordan det var å slite med sosial angst, og virkelig var venner, hadde de ikke krevd at hun skulle "gjøre gjengjeld", men heller vært der for henne.

"Søstera mi har aldri opplevd overgrep fysisk eller seksuelt eller noe sånt."

Hvordan vet du det? Hun er tross alt 30 år. Det kan hende hun ikke forteller deg alt, dessuten kan det hende hun har opplevd noe som hun ser som et overgrep, men ikke du. Folk har forskjellig oppfatning av ting.

"Vi ble aldri direkte oppmuntret når vi var små - heller kritisert - men det var vel en normal oppdragelse på 70 tallet."

Jeg er på samme alder selv og ble også kritisert - jeg blir det ennå. Det sliter jeg med den dag i dag og selv om den type oppdragelse var mer vanlig da, er det ikke dermed sagt at det er godt for barn å ha det sånn. Å vokse opp med negativ kritikk for alt en gjør har gjort meg selv til et ekkelt menneske innimellom. Jeg har gått til psykolog i 8 år og har heldigvis gradvis greid å venne meg av med å være en slik person selv.

"Hun mener at hun har veldig mange negative erfaringer i livet som har skylden for at hun er slik som hun er. Dersom hun tar frem et eksempel på dette - så kan jeg ofte ikke forstå hvorfor hun tolker det slik som hun gjør (mange av situasjonene ble jeg selv behandlet akkurat likt - men kan ikke engang huske det - og har altså ikke negative erfaringer med det)."

Nettopp. Det er det jeg mener med at folk har forskjellig oppfatning av ting som skjer. For henne har dette vært vanskelige ting og for deg ikke. Heldigvis for deg. Du skal la henne føle det hun gjør og ikke komme med at "du har vært igjennom det samme, men sliter ikke psykisk fordet..."

"Hun var veldig avhenig av meg da vi var små - jeg ordnet så og si alltid opp. Hun ble desperat om jeg prøvde å "løsrive" meg litt (vi er tvillinger - men neppe eneggede)."

Allerede her bemerker du selv forskjellen på dere. Hun som mer forsiktig og du som en mer pågående og sterk person. Kanskje hun bl.a. føler at hun ikke kan måle seg med deg og har lav selvtillit pga det? Det kan jo du hjelpe henne med ved å si at du forstår at hun har hatt det vanskelig og ikke omvendt...

"Da vi gikk i samme klasse var det få som forstod hvor store problemer hun hadde. Hun sa sjelden noe, var "usynlig". Veldig var for kritikk."

Ikke så rart kanskje, hvis oppveksten ellers også var preget av kritikk? Man blir ikke akkurat stolt og stor av å bli rakket ned på.

"Jeg lurer av og til på om det kan ha noe med at hun kun var 1200 gram ved fødselen (for tidlig født). Hun har svekket syn og sjegler mye. Hun har imidlertid IQ over gjennomsnittet - og klarte seg over middels på skolen."

Det har null og niks med fødselsvekten å gjøre med mindre hun var for tidlig født og kuvøsebarn osv... IQ kan man godt ha selv om man sliter med angst, depresjoner og (for andre) ulogiske tanker.

"Det er liksom det sosiale som streiker. Hun vet ikke hvordan hun skal oppføre seg blandt folk. Det er som om hun er 12 år i hodet sitt av og til."

Det er ikke noe annet en angsten som tar kontroll over sinnet hennes. Jeg tipper hun har en borderline-diagnose og trenger samtaleterapi for å komme seg gjennom dette. At hun er 12 år i hodet kan hun ikke kontrollere og du bør backe henne opp og si at du er der for henne når hun oppfører seg slik. Det er mulig hun er redd selv og ikke vet hvordan hun skal takle situasjonen.

"Tidligere ville hun ikke ha behandling. Fikk psykolog som tenåring men satt bare og gråt. Ville ikke ta problemene inn over seg - eller klarte ikke å snakke om dem. Hun syns også at det er veldig flaut alt. For ca 5 år siden ville hun endelig ta imot hjelp. Stod lenge på venteliste for psykolog. Etter over et år ringte faren min til legen og spurte hvorfor hun aldri fikk time. Men da var hun forsvunnet fra listene.

Etter dette så har hun snakket med mange forskjellige - men kun psykriatiske sykepleiere. I alt har hun snakket med 11 forskjellige i løpet av sitt liv. Men ingen klarer å hjelpe henne."

Joda, det finnes folk som kan hjelpe henne, hun må bare finne den riktige og være villig hele tiden. Ikke gi opp, for dette er ting som kan ta år å få orden på.

"Problemet er vel at hun ikke forstår at det er HUN som må ta ansvar for sitt eget liv og at hun må omprogramere hjernen sin. Dette tror jeg ikke at hun klarer uten skikkelig hjelp. Helst en psykiater eller en dyktig psykolog. Det nytter ikke bare å si til henne at hun skal gå ut og treffe folk!! Jeg har skrevet brev til legen hennes og innstendig bedt om at hun må få en psykolog, men dette er visst veldig vanskelig. Legen var helt enig i at hun trengte bedre behandling. Nå har legen flyttet og søstera mi har fått ny lege (igjen)."

Du har rett i at det er hun som må "omprogrammeres". Hvor i landet bor dere? Det kan hende jeg kan anbefale en god psykolog for henne...

"Selv har jeg hjulpet henne med å få sosialstøtte (hun bor hjemme hos foreldrene våres i kjellerleilighet). Hun jobbet litt tidligere i butikk og som avisbud, men taklet ikke butikkjobben pga. problemene sine. Avisjobben sluttet hun også i. Hun har fått sykepenger og går nå på rehabilitering."

Det er snilt av deg å hjelpe henne, men det kan også få henne til å føle seg enda mer mindreverdig. Fordi hun ikke klarer dette selv... Jobbe synes jeg hun burde drøye litt med, da det kan bli for mye for henne. Hun burde nok heller få seg en ok hobby og komme seg litt ut i sosiale sammenhenger hun selv ønsker og ikke som plikt (arbeid).

"Hun tør aldri å gjøre noe selv når det gjelder å få hjelp. Derfor så prøver jeg nå å finne en privat psykolog til henne. Men det må være en forferdelig dyktig en for hun sier selv at dette er det siste hun vil prøve. Dette er jo dyrt også, men det vil hun prioritere hvis det bare kan hjelpe."

Så lenge hun sier at hun er villig til å prøve, syns jeg ikke det er noe galt i at du finner en psykolog. Hun må imidlertid selv snakke med psykologen og det skjønner hun sikkert.

"Har noen noen gode råd til meg? Selv har jeg egentlig nok problemer (to små barn og sitter i rullestol for tiden)."

Du bør først og fremst tenke på deg selv og dine barn, for hvis du skal være verdens reddende engel, kommer du til å kollapse selv til slutt. Den dagen du står der og ikke har noen å hjelpe, hva gjør du da? Ta deg fri hvis du føler du trenger det og hjelp andre når du har overskudd.

"Føler at søsteren min beskylder MEG for mye av problemene i tilleg til foreldrene våres. Jeg er liksom ikke den søstera hun vil ha. Hun tok min selvstendighetsprosess i livet som et svik mot henne selv."

Det er som jeg nevnte tidligere mulig at hun ikke taklet at du var den sterkeste. Underbevisst kan dette ha svekket selvtilliten hennes, men det er ikke din feil. Hun vil nok i ettertid bli sterk selv og være glad for at du har hjulpet henne. Ikke se ned på henne fordi hun ser slik på deg i dag. Hun mener det nok ikke bevisst.

"Mens jeg bare prøvde å få henne til å forstå at vi faktisk VAR to forskjellige personer og at hun måtte få seg sitt eget liv."

Kanskje du gjorde det på en dum måte, men det kan du ikke gjøre noe med nå. Dette må hun ta tak i hos en psykolog og komme seg igjennom på egen hånd.

"Er det noe jeg kan gjøre mer for å hjelp til henne? Vil det være nok å snakke med en psykolog - eller er det noe mer hun trenger?"

Hvis du får time hos en psykolog relativt fort, kan du jo se hvordan det utarter seg. Husk at dersom behandlingen fungerer, er det mulig hun vil slutte (fordi det ubevisst tar hardt på henne å rippe opp i ting), hun kan også reagere med store depresjoner, sinne osv. Da føler du kanskje at dette er liten vits, men det er da det er så innmari viktig å fortsette. Det er også vanlig at man lurer på hvorfor man går i terapi og ofte tenker på å la være, men gjør det til en vanesak (akkurat som man står opp og kler på seg), så vil man kunne se tilbake etter en viss tid og sannsynligvis se forbedring av tilstanden.

"Hun har hatt selvmordstanker og vært langt nede i perioder."

Det er også vanlig, men veldig viktig å ta alvorlig. Dersom hun akutt skulle få selvmordstanker kunne medisiner være et alternativ i en overgangsperiode. Men litt av problemet med antidepressiva, er at de "dysser problemene litt ned i bomull". Når man da går i terapi hvor det er meningen at man skal reagere, kan det bli vanskeligere å få frem følelsene og det som er viktig for en å få fram og det kan ta lenger tid. Det kan også være litt fare for at man føler seg så "bra" at man i øyeblikket tror man ikke trenger terapi, så slutter man...Og når man da slutter på pillene er problemet like fullt der og man har ikke fått kommet seg igjennom det med de naturlige reaksjonene som burde ha vært.

I tillegg vil jeg si at det er superviktig at dere ikke ber henne "slutte å tulle", eller "skjerpe seg". Det klarer hun ikke og vil sannsynlig gjøre alt enda verre. Bare vær der for henne når hun trenger det, uten å "sy puter under armene hennes".

Mvh.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med en slik symptomatologi tror jeg det trengs både psykoterapi og medisiner.

Fastlegen hennes kan henvise henne til en pskolog. Samtidig kan han gi henne Seroxat for hennes sosiale angst og depressive sinnsstemning.

Seroxat bør gis som 10 mg i 10 dager, deretter 20 mg.

Medisinen vil "mørne" angsten hennes frem til hun får psykologhjelp. Medisinen vil kanskje gjøre såpass bedre i angsten at hun tør å begynne i psykoterapi med de utfordringer som følger med dette.

Uansett vil suksess være helt avhengig av at hun selv har en sterk motivasjon og vilje til hardt arbeide for endring.

[Gjest Edel]

"I tillegg så syns jeg og mannen min ihvertfall at hun har et veldig svingende humør. Dersom hun ikke får viljen sin så oppfører hun seg som en skikkelig rampete tenåring mot foreldrene mine. De har vel dårlig samvittighet fordi de ikke har lykkes bedre som foreldre - og føyer henne stort sett i ett og alt."

Er du sikker på at de føyer henne i alt? Har du sett for deg muligheten for at de ser at hun har problemer og vil hjelpe henne - dog på kanskje en noe feil måte...?

"Hun har ingen venner som kommer og besøker henne. Hun kunne ha hatt, men tror aldri at de egentlig vil ha noe med henne å gjøre - og til slutt gir de opp å ta kontakt med henne. De får jo ingen respons igjen."

Har noen av disse vennene peiling på at hun sliter med psyken? Vet de hva det vil si? Hvis de hadde visst hvordan det var å slite med sosial angst, og virkelig var venner, hadde de ikke krevd at hun skulle "gjøre gjengjeld", men heller vært der for henne.

"Søstera mi har aldri opplevd overgrep fysisk eller seksuelt eller noe sånt."

Hvordan vet du det? Hun er tross alt 30 år. Det kan hende hun ikke forteller deg alt, dessuten kan det hende hun har opplevd noe som hun ser som et overgrep, men ikke du. Folk har forskjellig oppfatning av ting.

"Vi ble aldri direkte oppmuntret når vi var små - heller kritisert - men det var vel en normal oppdragelse på 70 tallet."

Jeg er på samme alder selv og ble også kritisert - jeg blir det ennå. Det sliter jeg med den dag i dag og selv om den type oppdragelse var mer vanlig da, er det ikke dermed sagt at det er godt for barn å ha det sånn. Å vokse opp med negativ kritikk for alt en gjør har gjort meg selv til et ekkelt menneske innimellom. Jeg har gått til psykolog i 8 år og har heldigvis gradvis greid å venne meg av med å være en slik person selv.

"Hun mener at hun har veldig mange negative erfaringer i livet som har skylden for at hun er slik som hun er. Dersom hun tar frem et eksempel på dette - så kan jeg ofte ikke forstå hvorfor hun tolker det slik som hun gjør (mange av situasjonene ble jeg selv behandlet akkurat likt - men kan ikke engang huske det - og har altså ikke negative erfaringer med det)."

Nettopp. Det er det jeg mener med at folk har forskjellig oppfatning av ting som skjer. For henne har dette vært vanskelige ting og for deg ikke. Heldigvis for deg. Du skal la henne føle det hun gjør og ikke komme med at "du har vært igjennom det samme, men sliter ikke psykisk fordet..."

"Hun var veldig avhenig av meg da vi var små - jeg ordnet så og si alltid opp. Hun ble desperat om jeg prøvde å "løsrive" meg litt (vi er tvillinger - men neppe eneggede)."

Allerede her bemerker du selv forskjellen på dere. Hun som mer forsiktig og du som en mer pågående og sterk person. Kanskje hun bl.a. føler at hun ikke kan måle seg med deg og har lav selvtillit pga det? Det kan jo du hjelpe henne med ved å si at du forstår at hun har hatt det vanskelig og ikke omvendt...

"Da vi gikk i samme klasse var det få som forstod hvor store problemer hun hadde. Hun sa sjelden noe, var "usynlig". Veldig var for kritikk."

Ikke så rart kanskje, hvis oppveksten ellers også var preget av kritikk? Man blir ikke akkurat stolt og stor av å bli rakket ned på.

"Jeg lurer av og til på om det kan ha noe med at hun kun var 1200 gram ved fødselen (for tidlig født). Hun har svekket syn og sjegler mye. Hun har imidlertid IQ over gjennomsnittet - og klarte seg over middels på skolen."

Det har null og niks med fødselsvekten å gjøre med mindre hun var for tidlig født og kuvøsebarn osv... IQ kan man godt ha selv om man sliter med angst, depresjoner og (for andre) ulogiske tanker.

"Det er liksom det sosiale som streiker. Hun vet ikke hvordan hun skal oppføre seg blandt folk. Det er som om hun er 12 år i hodet sitt av og til."

Det er ikke noe annet en angsten som tar kontroll over sinnet hennes. Jeg tipper hun har en borderline-diagnose og trenger samtaleterapi for å komme seg gjennom dette. At hun er 12 år i hodet kan hun ikke kontrollere og du bør backe henne opp og si at du er der for henne når hun oppfører seg slik. Det er mulig hun er redd selv og ikke vet hvordan hun skal takle situasjonen.

"Tidligere ville hun ikke ha behandling. Fikk psykolog som tenåring men satt bare og gråt. Ville ikke ta problemene inn over seg - eller klarte ikke å snakke om dem. Hun syns også at det er veldig flaut alt. For ca 5 år siden ville hun endelig ta imot hjelp. Stod lenge på venteliste for psykolog. Etter over et år ringte faren min til legen og spurte hvorfor hun aldri fikk time. Men da var hun forsvunnet fra listene.

Etter dette så har hun snakket med mange forskjellige - men kun psykriatiske sykepleiere. I alt har hun snakket med 11 forskjellige i løpet av sitt liv. Men ingen klarer å hjelpe henne."

Joda, det finnes folk som kan hjelpe henne, hun må bare finne den riktige og være villig hele tiden. Ikke gi opp, for dette er ting som kan ta år å få orden på.

"Problemet er vel at hun ikke forstår at det er HUN som må ta ansvar for sitt eget liv og at hun må omprogramere hjernen sin. Dette tror jeg ikke at hun klarer uten skikkelig hjelp. Helst en psykiater eller en dyktig psykolog. Det nytter ikke bare å si til henne at hun skal gå ut og treffe folk!! Jeg har skrevet brev til legen hennes og innstendig bedt om at hun må få en psykolog, men dette er visst veldig vanskelig. Legen var helt enig i at hun trengte bedre behandling. Nå har legen flyttet og søstera mi har fått ny lege (igjen)."

Du har rett i at det er hun som må "omprogrammeres". Hvor i landet bor dere? Det kan hende jeg kan anbefale en god psykolog for henne...

"Selv har jeg hjulpet henne med å få sosialstøtte (hun bor hjemme hos foreldrene våres i kjellerleilighet). Hun jobbet litt tidligere i butikk og som avisbud, men taklet ikke butikkjobben pga. problemene sine. Avisjobben sluttet hun også i. Hun har fått sykepenger og går nå på rehabilitering."

Det er snilt av deg å hjelpe henne, men det kan også få henne til å føle seg enda mer mindreverdig. Fordi hun ikke klarer dette selv... Jobbe synes jeg hun burde drøye litt med, da det kan bli for mye for henne. Hun burde nok heller få seg en ok hobby og komme seg litt ut i sosiale sammenhenger hun selv ønsker og ikke som plikt (arbeid).

"Hun tør aldri å gjøre noe selv når det gjelder å få hjelp. Derfor så prøver jeg nå å finne en privat psykolog til henne. Men det må være en forferdelig dyktig en for hun sier selv at dette er det siste hun vil prøve. Dette er jo dyrt også, men det vil hun prioritere hvis det bare kan hjelpe."

Så lenge hun sier at hun er villig til å prøve, syns jeg ikke det er noe galt i at du finner en psykolog. Hun må imidlertid selv snakke med psykologen og det skjønner hun sikkert.

"Har noen noen gode råd til meg? Selv har jeg egentlig nok problemer (to små barn og sitter i rullestol for tiden)."

Du bør først og fremst tenke på deg selv og dine barn, for hvis du skal være verdens reddende engel, kommer du til å kollapse selv til slutt. Den dagen du står der og ikke har noen å hjelpe, hva gjør du da? Ta deg fri hvis du føler du trenger det og hjelp andre når du har overskudd.

"Føler at søsteren min beskylder MEG for mye av problemene i tilleg til foreldrene våres. Jeg er liksom ikke den søstera hun vil ha. Hun tok min selvstendighetsprosess i livet som et svik mot henne selv."

Det er som jeg nevnte tidligere mulig at hun ikke taklet at du var den sterkeste. Underbevisst kan dette ha svekket selvtilliten hennes, men det er ikke din feil. Hun vil nok i ettertid bli sterk selv og være glad for at du har hjulpet henne. Ikke se ned på henne fordi hun ser slik på deg i dag. Hun mener det nok ikke bevisst.

"Mens jeg bare prøvde å få henne til å forstå at vi faktisk VAR to forskjellige personer og at hun måtte få seg sitt eget liv."

Kanskje du gjorde det på en dum måte, men det kan du ikke gjøre noe med nå. Dette må hun ta tak i hos en psykolog og komme seg igjennom på egen hånd.

"Er det noe jeg kan gjøre mer for å hjelp til henne? Vil det være nok å snakke med en psykolog - eller er det noe mer hun trenger?"

Hvis du får time hos en psykolog relativt fort, kan du jo se hvordan det utarter seg. Husk at dersom behandlingen fungerer, er det mulig hun vil slutte (fordi det ubevisst tar hardt på henne å rippe opp i ting), hun kan også reagere med store depresjoner, sinne osv. Da føler du kanskje at dette er liten vits, men det er da det er så innmari viktig å fortsette. Det er også vanlig at man lurer på hvorfor man går i terapi og ofte tenker på å la være, men gjør det til en vanesak (akkurat som man står opp og kler på seg), så vil man kunne se tilbake etter en viss tid og sannsynligvis se forbedring av tilstanden.

"Hun har hatt selvmordstanker og vært langt nede i perioder."

Det er også vanlig, men veldig viktig å ta alvorlig. Dersom hun akutt skulle få selvmordstanker kunne medisiner være et alternativ i en overgangsperiode. Men litt av problemet med antidepressiva, er at de "dysser problemene litt ned i bomull". Når man da går i terapi hvor det er meningen at man skal reagere, kan det bli vanskeligere å få frem følelsene og det som er viktig for en å få fram og det kan ta lenger tid. Det kan også være litt fare for at man føler seg så "bra" at man i øyeblikket tror man ikke trenger terapi, så slutter man...Og når man da slutter på pillene er problemet like fullt der og man har ikke fått kommet seg igjennom det med de naturlige reaksjonene som burde ha vært.

I tillegg vil jeg si at det er superviktig at dere ikke ber henne "slutte å tulle", eller "skjerpe seg". Det klarer hun ikke og vil sannsynlig gjøre alt enda verre. Bare vær der for henne når hun trenger det, uten å "sy puter under armene hennes".

Mvh.

Tusen takk for langt og bra svar.

Jeg er selvfølgelig klar over det meste som du har kommentert. Har beskrevet det slik for å få frem situasjonen.

Hun HAR prøvd antideppressiva, men det virket slik som du beskrev, hun følte seg bedre - og sluttet - og ble kjempedeprimert igjen. Dessuten la hun på seg av dem... Hun går ikke på noen nå (hun har prøvd 2 forskjellige).

Jeg VET at hun ikke har opplevd seksuelle overgrep. Men psykiske overgrep føler hun nok at hun har opplevd. Men som sagt så har hun sin egen opplevelse av mange situasjoner som andre (friske) ville ha taklet som henne. Det er jo akkurat det som er problemet hennes. Men jeg mente jo med det jeg skrev at det ikke var NØDVENDIG for henne å reagere slik hun gjorde.

Hun LÅ faktisk i kuvøse i mange uker - vet ikke om dette kan ha hatt noe å si. Vi ble født ca 2 måneder for tidlig.

Når det gjelder å bry meg - jeg har prøvd mange ganger å slutte å "blande" meg, men så lenge foreldrene mine gjør så lite og søsteren min ikke tør å gjøre noe - så klarer jeg ikke alltid sitte å se på.

Og problemet er jo at hun ikke FÅR psykolog. Bare nye (nyutdannede) psykriatiske sykepleiere. Legen HAR henvist henne, men det er så få.

Vi bor i Sør-Rogaland, så vet du om noen kjempedyktige psykologer så er jeg deg evig takknemmlig.

Jeg lurer også av og til på om hun virkelig ER motivert nok...