Å gi opp...

[Minmy]

Leste et innlegg her fra Emiliy hvor hun skrev at hun nesten hadde gitt opp. Det minnet meg ganske mye om meg selv. Jeg har bulimi og har hatt det i snart fem år, har fått hjelp og blitt litt bedre i perioder, men nå er alt som før igjen. Jeg vet at jeg trenger hjelp, men det krever så utrolig mye energi og jeg orker ikke tanken på det. Akkurat nå bare jobber og lever jeg, det er alt jeg orker. Å gå i terapi krever mye og jeg er så lei av å fortelle historien min til stadig nye mennesker, hvorfor kommer det bare ikke en psykolog til meg, tar tak i meg og får meg frisk?! Dette blir mye klaging, men nå virker alt håpløst. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men jeg orker rett og slett ikke. Noen ganger blir jeg bare så motløs, jeg vet jeg trenger hjelp, alle som kjenner historien min vet det, men hvorfor gjør ingen noe? Jeg vet at jeg må ta ansvar for mitt eget liv, men jeg mangler kreftene. Hvor går jeg herfra? Noen som har noen tips? Hvis jeg skal begynne i terapi igjen må jeg kutte ned på jobben, jeg takler bare så veldig dårlig å fronte meg selv i døra på den måten, før pleide jeg å sove resten av ettermiddagen de dagene jeg hadde vært hos psykologen. Samtidig føler jeg meg så utrolig slapp hvis jeg kutter ned på jobben, alle andre takler da det? Akkurat nå føler jeg at jeg har gitt opp kampen, jeg tenker ikke lengre på å bli frisk, har på en måte bare akseptert at dette er en side ved meg, jeg prøver bare å takle dagene best mulig og ikke tenke fremover.

[Emiliy]

Heisann

Skjønner så utrolig godt hvordan du har det. På veldig mange områder tror jeg vi opplever livet likt.

Det er så vondt å se alt man går glipp av. Man ønsker bare at noen skal komme å redde deg. Og man skjønner ikke hvordan man skal orke å kjempe mot sfen lengre....

Vet ikke helt hva jeg skal si for å trøste deg akkkurat nå, fordi langt på vei så er jeg nok i samme situasjon som deg. Men en ting jeg lærte, da jeg første gang prøvde å bli kvitt min sf, var at du må gi deg selv lov til å ha det vondt og vanskelig. Det høres kanskje litt dumt ut: men hvis du et øyeblikk prøver å slappe helt av og la alle de vonde tankene strømme på uten å stoppe dem, vil du antakelig kjenne hvor sliten du er. Og du har lov til å være sliten! Etter flere års kamp, er det bare naturlig. Ta hensyn til deg selv og ikke klandre deg hvis du må slutte i jobben. Det er bare menneskelig, selv om jeg veldig godt forstår at du føler nederlag ved det.

Håper du tar opp kampen igjen, selv om jeg veldig godt forstår hvis ikke du orker. Er ikke sikker på om jeg orker selv engang...

Håper ikke du synes dette innlegget ble for teit.

Ihvertfall ønsker jeg deg alt godt videre. Håper du skriver hvordan det går med deg...

Lykke til!

Mange klemmer fra

[Minmy]

Heisann

Skjønner så utrolig godt hvordan du har det. På veldig mange områder tror jeg vi opplever livet likt.

Det er så vondt å se alt man går glipp av. Man ønsker bare at noen skal komme å redde deg. Og man skjønner ikke hvordan man skal orke å kjempe mot sfen lengre....

Vet ikke helt hva jeg skal si for å trøste deg akkkurat nå, fordi langt på vei så er jeg nok i samme situasjon som deg. Men en ting jeg lærte, da jeg første gang prøvde å bli kvitt min sf, var at du må gi deg selv lov til å ha det vondt og vanskelig. Det høres kanskje litt dumt ut: men hvis du et øyeblikk prøver å slappe helt av og la alle de vonde tankene strømme på uten å stoppe dem, vil du antakelig kjenne hvor sliten du er. Og du har lov til å være sliten! Etter flere års kamp, er det bare naturlig. Ta hensyn til deg selv og ikke klandre deg hvis du må slutte i jobben. Det er bare menneskelig, selv om jeg veldig godt forstår at du føler nederlag ved det.

Håper du tar opp kampen igjen, selv om jeg veldig godt forstår hvis ikke du orker. Er ikke sikker på om jeg orker selv engang...

Håper ikke du synes dette innlegget ble for teit.

Ihvertfall ønsker jeg deg alt godt videre. Håper du skriver hvordan det går med deg...

Lykke til!

Mange klemmer fra

Tusen, tusen takk for svar, det hjelper så utrolig å høre at andre er i samme situasjon. Jeg har bestemt meg for å snakke med legen min om dette i første omgang, det er jo mulig at han har noen gode råd. Og jeg tror ikke egentlig at jeg vil gi opp, vi ser jo alle frem til den dagen vi er BÅDE tynne og friske, gjør vi ikke? Det er bare det at i perioder er jeg så sliten at veien frem virker uoverkommelig.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Minmy! Livet kan oppleves som svært tøft i perioder, kanskje spesielt for alle de som sliter med en sf, andre psykiske lidelser, en uhelbredelig sykdom, kroniske smerter, tap av nære osv. Det viser seg likevel at samtaleterapi nytter i forhold til å få hjelp for sin sf. I perioder er det mange som har nytte av medisinering da de sliter med dårlig søvn, nedstemthet, trishet, ensomhet, trekker seg tilbake fra venner og familie etc. Det kan da være svært viktig å ha en behandler som kan hjelpe med å støtte, motivere, slik at du får hjelp til å ha mot nok til å jobbe deg ut av din sf. Selv om det selvsagt krever mye energi fra deg vil jeg råde deg på det sterkeste igjen å ta kontakt med behandlingsapparatet for videre hjelp, lykke til !

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege