Hvordan si det til mamma og pappa...?

[Gjest peeL]

Det er det store spørsmålet mitt. Jeg kan informere om at jeg er ei jente på 19 år, som bor hjemme ennå. Jag har hatt et VELDIg anstrengt forhold til mat i nesten 5 år (innebærer oppkast) nå, jeg er depprimert (og driver en del med selvskading) og det hender jeg får annfall av panikk.

Mamma og pappa vet ikkeno, de...Og jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Det blir litt vanskelig å skulle forklare at jeg har holdt dette skjult i 4-5 år,liksom. Jeg er også litt skeptisk til om de vil tro meg... Herlighet, det vil de sikkert, men hvordan reaksjon vil møte meg?....

Jeg vet selvfølgelig at ingen kan svare på hvordan mine kommer til å reagere, men det hedde vært greit med noen erfaringer å lese... Og kanskje noen vet om en lur måte å legge fram det hele på?

mvh

[Gjest calestia]

få tak i et hefte, og legg det synlig..

skriv et brev, fortell hvorfor det er vanskelig å fortelle om det.

hvis du på forhånd skaffer endel info om spiseforstyrrelser og depresjoner, kan du be de om å lese det, si det gjelder deg, at du vil de skal forstå.

hefter kan du kjøpe fra bla : www.psykopp.no

håper dette ordner seg,

du skal få en klem: *klemmer*

mvh

[Gjest peeL]

få tak i et hefte, og legg det synlig..

skriv et brev, fortell hvorfor det er vanskelig å fortelle om det.

hvis du på forhånd skaffer endel info om spiseforstyrrelser og depresjoner, kan du be de om å lese det, si det gjelder deg, at du vil de skal forstå.

hefter kan du kjøpe fra bla : www.psykopp.no

håper dette ordner seg,

du skal få en klem: *klemmer*

mvh

hm... Det hørtes ikke ut som en dum måte å gjøre det på... Tenker det er mest trolig at jeg prøver på den med brosjyren og si at det gjelder meg, jeg.

Må bare samle motet først:)

Og takk for den klemmen, Calestia, den varmet:)

[goliane]

Da min datter fortalte meg om sine problemer og årsaken til dem, ble jeg sjokkert, følte avmakt og raseri.

Sjokkert over at jeg ikke tidligere hadde oppdaget hva som plaget jenta mi, avmakt fordi jeg følte meg rådløs, og raseri mot han som en gang misbrukte henne.

Men jeg trodde på henne.

Alt jeg ville, var å beskytte henne og hjelpe henne.

Jeg var glad hun betrodde seg til meg. Det betydde at hun stolte på mamma'n sin.

Vi har hatt mange nedturer og tilbakeslag siden den gangen. Men vi, foreldrene hennes, har fått anledning til å stille opp for henne.

Kan ikke fortelle deg hvordan du skal informere foreldrene dine. Calestia sitt forslag var kanskje ikke så dumt?

Men informer dem! Tror du trenger deres hjelp og støtte.