Hva når behandling ikke hjelper?

[Gjest slitern]

Har gått i terapi i mange år nå. Det har kanskje hjulpet litt, men tungsinnet er fortsatt der. Det virker som om det er en del av min personlighet at jeg liksom stadig har tunge tanker. Føler meg mislykket og ikke bra nok. Sammenligner meg med folk som har det bedre enn meg og blir bare ennå tristere. Jeg føler at jeg må være en munter person for at folk skal like meg, men at jeg er mer seriøs og alvorlig av meg. Dette gjør at jeg trekker meg unna det sosiale, for jeg vil ikke legge en demper på stemningen. Dette er med på å opprettholde min isolasjon og forsterke problemene. Har mange ganger ønsket at jeg var en annen og har prøvd på det også, men har funnet ut at det ikke er bra. Jeg syntes det er vanskelig å være sosial når jeg stadig sliter med tunge tanker. Før var jeg mer spontan og munter. Det var før jeg fikk "sammenbruddet". Motgangen har gjort meg bitter og tung. Jeg får vel bare kjempe meg videre gjennom livet.

[Gjest Theos]

Har du prøvd å bytte terapiform?

[uffamei]

Har du prøvd å bytte terapiform?

Kjære slitern;har du fortalt terapeuten din dette??

Er selv en av mange som går i langtidsterapi,og kjenner virkelig problemene på kroppen.

Kjenner meg veldig godt igjen i

det du skriver;kunne faktisk hvert meg!

Men jeg jobber og strever som best jeg kan,tror jeg har vært innom det meste.Men det desidert vanskeligste å snakke om,er FØLELSENE som følger med altsammen,for det er faktisk DET det handler om,sier psyk.en min.Så ler vi litt,så griner jeg lite/mye,alt ettersom.Men han er nærværende,og jeg er trygg og stoler på ham;det tror jeg er svært viktig.

Lykke til videre.

Hilsen en som strever

[Gjest slitern]

Kjære slitern;har du fortalt terapeuten din dette??

Er selv en av mange som går i langtidsterapi,og kjenner virkelig problemene på kroppen.

Kjenner meg veldig godt igjen i

det du skriver;kunne faktisk hvert meg!

Men jeg jobber og strever som best jeg kan,tror jeg har vært innom det meste.Men det desidert vanskeligste å snakke om,er FØLELSENE som følger med altsammen,for det er faktisk DET det handler om,sier psyk.en min.Så ler vi litt,så griner jeg lite/mye,alt ettersom.Men han er nærværende,og jeg er trygg og stoler på ham;det tror jeg er svært viktig.

Lykke til videre.

Hilsen en som strever

Jeg har sagt det til psykologen min og da sier hun at jeg kan slutte (hun blir fornærmet). Jeg tør ikke slutte ennå, for jeg er ennå ikke fornøyd med livet mitt. Hvilke andre terapiformer anbefaler du? Jeg har prøvd gruppeterapi og jeg har vært en dag på psykodrama, noe jeg syntes var forferdelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist. Det er kanskje fordi jeg er så følsom og blir fort lei meg for små ting.

[Gjest Z@pvir]

Jeg har også i mange år prøvd å være en munter person, mens jeg (tror jeg) har en medfødt melankoli i meg.

Men så har jeg funnet ut at i noen tilfeller kan denne 'dybden' i meg gjøre at jeg får meget god og nær kontakt med mine medmennesker, noen av dem. Dette gikk jeg glipp av når jeg prøvde å undertrykke denne egenskapen, siden de som da 'matchet meg' ikke oppdaget det siden jeg sendte ut feil signaler.

Har slått meg til ro med at jeg ikke er den som blir invitert på en fest for å heve stemningen for å si det slik Men det kan jeg leve godt med. Har funnet ut at jeg kan leve livet på andre arenaer istedet. Og det igjen har (tror jeg) gjort at jeg slapper mer av i festsammenheng, så nå føler jeg meg mer vel der også.

Den behandlingen som har hjulpet meg mest tror jeg er mine egne tanker og assosiasjoner rundt mitt eget reaksjonsmønster. Og det å blir eldre rett og slett - få mer erfaring.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har sagt det til psykologen min og da sier hun at jeg kan slutte (hun blir fornærmet). Jeg tør ikke slutte ennå, for jeg er ennå ikke fornøyd med livet mitt. Hvilke andre terapiformer anbefaler du? Jeg har prøvd gruppeterapi og jeg har vært en dag på psykodrama, noe jeg syntes var forferdelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist. Det er kanskje fordi jeg er så følsom og blir fort lei meg for små ting.

Du bør kanskje tenke på om du kanskje kunne ha nytte av å prøve en annen terapeut rett og slett.

[uffamei]

Du bør kanskje tenke på om du kanskje kunne ha nytte av å prøve en annen terapeut rett og slett.

Hei igjen slitern---du har fått gode råd her.Kanskje en ide å snakke med fastelegen din

hvordan du opplever timene;og at du syns du ikke får nok ut av dem.Hadde selv en opplevelse

med min terapeut hvor jeg "gikk

i stå".Tok det opp med fastlegen,og vi to +terapeuten hadde et møte for å rydde unna

noen misforståelser.Det funket for meg.

I tillegg bruker jeg ad,som kanskje også kunne være et alternativ for deg...

I allefall,ønsker deg alt godt og fortsatt lykke til.Ikke gi

opp,husk at TING TAR TID.

Hilsen fra

[Gjest Z@pvir]

Hei igjen slitern---du har fått gode råd her.Kanskje en ide å snakke med fastelegen din

hvordan du opplever timene;og at du syns du ikke får nok ut av dem.Hadde selv en opplevelse

med min terapeut hvor jeg "gikk

i stå".Tok det opp med fastlegen,og vi to +terapeuten hadde et møte for å rydde unna

noen misforståelser.Det funket for meg.

I tillegg bruker jeg ad,som kanskje også kunne være et alternativ for deg...

I allefall,ønsker deg alt godt og fortsatt lykke til.Ikke gi

opp,husk at TING TAR TID.

Hilsen fra

Jøss, du er heldig! Prøvde å få med psyker'n min på en slik trekant med fastlegen, men han så ingen vits i det. Mistet litt av respekten for han etter det må jeg innrømme. Så lite nysjerrig etter nye måter å løse problemene på. Æsj!

[Gjest Theos]

Alle som har svart deg på ditt innlegg har kommet med mange gode innsiktsfulle råd. Så jeg vet ikke om jeg har noe å tilføye. Men på bakgrunn av det du beskriver vil jeg bare føye til et par ting.

1) Jeg tror ikke du kommer videre med den terapeuten du har nå. Hun blir fornærmet og du forblir fastlåst i en terapisituasjon du innerst inne ikke er konfortabel med. Så bytte av terapeut kan være en mulighet.

2) Bytt terapiform. Jeg har gått mange år i konstruktiv psykoterapi hos verdens beste psykolog. Men på et tidspunkt følte jeg at jeg stanget hodet mot veggen uten å komme videre. Trengte liksom andre innfallsvinkler. Kongitiv terapi og psykomotorisk fysioterapi er noen. Gruppeterapi kjenner du allerede. Det finnes sikkert flere terapier.

3) Sånn for å stjele budskapet jeg fikk av en annen bruker her inne: Ikke gi opp! (les "hva er gulroten i terapi")

Ikke gi opp slitern! Du har styrken inni deg. Du beskriver ting som er gjenkjennende for meg. Da vet jeg at du har styrke. Helt sikkert!

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du beskriver to ting:

Tungsinn, som kan være sykelig.

Seriøs og alvorlig, som er et normalt personlighetstrekk.

Likevel fester jeg meg ved at du beskriver deg som tydelig anderledes enn du var tidligere.

Har du forsøkt medisiner som tillegg til psykoterapi for din depresjon?

[uffamei]

Jøss, du er heldig! Prøvde å få med psyker'n min på en slik trekant med fastlegen, men han så ingen vits i det. Mistet litt av respekten for han etter det må jeg innrømme. Så lite nysjerrig etter nye måter å løse problemene på. Æsj!

Hei [email protected] vet jeg er heldig;tror nesten jeg tørr si UALMINNELIG heldig!!!Vil ikke bytte ham bort for noe ,selvom jeg ikke kan utstå ham av og til.Vi strever oss igjennom det som måtte være vanskelig,og er enige om at vi må ha respekt for hverandre;men vi er ikke helt likeverdige:HAN er behandler og JEG er pasient,syns vi stort sett klarer bra den balansegangen.

Stå på,prøv igjen.Lykke til.

hilsen

[Gjest slitern]

Du beskriver to ting:

Tungsinn, som kan være sykelig.

Seriøs og alvorlig, som er et normalt personlighetstrekk.

Likevel fester jeg meg ved at du beskriver deg som tydelig anderledes enn du var tidligere.

Har du forsøkt medisiner som tillegg til psykoterapi for din depresjon?

Jeg har prøvd Zyprexa som gjorde meg bare søvnig og trøtt. Legen min mener at jeg bør bruke Zyprexa ved siden av evnt. antidepressiva, fordi jeg blir lettere disponert for psykose ved bruk av antidepressiva. Men jeg nekter å bruke Zyprexa - har dårlige erfaringer med den. Føler meg ikke som meg selv når jeg bruker den. Den slår meg helt ut - ligger bare i sengen, blir trøtt. Jeg bruker ingen medisiner. Jeg har et mål om å trene 3 ganger i uka og har meldt meg inn i SATS. Foreløpig har jeg et opphold pga. forkjølelse, men så snart jeg er frisk igjen skal jeg begynne igjen fordi det gir meg stor glede å trene og det hjelper på humøret. Det som kanskje plager meg mest er at jeg føler at jeg ikke strekker til sosialt (føler at jeg ikke er munter nok og bra nok til å være sammen med). Derfor er jeg mye alene. Greier liksom ikke komme ut av ensomheten. Da jeg var barn var jeg alltid en munter og morsom person. Jeg kan fortsatt være munter og morsom, men jeg har tydeligvis ikke taklet all motgangen jeg har møtt i livet mitt. Jeg er en person som helst vil leve et perfekt liv med god jobb, bra kjæreste og gode venner. Dersom jeg ikke har dette føler jeg meg mislykket. Jeg har avvist mange menn på grunn av småting (ikke høye nok, kjedelige, for gamle, lite hår osv.) Jeg har nå innsett at jeg kanskje er for kresen. Det er akkurat som om jeg allerede har bestemt meg for hvordan jeg ønsker å ha det og når det ikke blir slik jeg ønsker, blir jeg bitter. Jeg har blitt irritert på menn som ikke er slik jeg ønsker at de skal være. Men jeg syntes jeg har blitt mer tolerant nå og prøver ikke fordømme folk. Jeg vil jo ikke være ensom, helst vil jeg være sammen med folk, men jeg syntes det er vanskelig å finne noen som jeg føler fellesskap med. Tidligere holdt jeg på en venninne bare fordi jeg ikke turde å være alene. Dette var ikke bra for meg. Jeg følte meg som en skygge når jeg var sammen med henne og vennene hennes, som femte hjul på vogna. Jeg er en dyp person som liker dype relasjoner, noe som jeg har skjønt kan virke skremmende på noen mennesker, særlig menn. Jeg har prøvd å være mer overfladisk uten hell, da ble jeg bare mer ulykkelig. Jeg har vokst opp i en vellykket familie hvor problemer har vært et fremmedord. Jeg har ikke tordt å fortelle foreldrene mine hvordan jeg egentlig hadde det fordi jeg følte at jeg ikke ville bli elsket. Jeg har aldri følt at jeg kunne si hvordan jeg egentlig hadde det til mine foreldre fordi de ofte ikke forsto, samt at min far syntes jeg har vært veldig streng. Det eneste som betydde for han var gode karakterer slik jeg opplevde det. Alt dette tok knekken på meg for flere år siden og jeg fikk en alvorlig psykisk diagnose som jeg ennå har problemer med å akseptere. Mine foreldre aksepterer den ikke. Jeg har alltid trodd at jeg har hatt en god barndom, men jeg ser at det har vært mye grunnleggende som har manglet. Jeg har vel ikke følt meg elsket som den jeg er, bare ut fra hva jeg presterer, noe som førte til et opprør i tidlig voksenalder hvor jeg ikke ønsket å være så flink lenger, med det resultat at utdannelsen ble tyngre. Jeg har aldri følt meg fri til å gjøre det jeg vil. Mine foreldre har aldri spurt meg om hva jeg ønsker å bli. Jeg har hele tiden blitt fortalt hva jeg bør gjøre. Etter at jeg begynte i terapi kunne jeg i stressede situasjon høre mine foreldre som stemmer inni hodet. Noen ganger slem og andre ganger snill. Til slutt fikk jeg en schizofrenidiagnose uten å ha vært innlagt eller psykotisk. Jeg har alltid vært i virkeligheten. Men jeg ble stadig mer innadvendt og tungsindig. Nå er jeg på god vei ut. Jeg er i full jobb selv om jeg ikke får brukt min 4-årige universitetsutdannelse. Det som mangler i livet mitt er venner og en kjæreste. Noe som ser ut til å være mitt største problem. Det var på mange måter letter å finne seg venner når man var yngre enn når man er voksen. Og her stopper det, lengre har jeg ikke kommet. Takk for at du tok deg tid til å svare NHD.