Overgrep

[Gjest ei som lurer]

Jeg har gått i samtalebehandling hos psykolog i tilsammen 5 år.

I to perioder har jeg også vært til behandling i et halvt år av gangen, for akkutte depresjoner.

Jeg har hatt en vond oppvekst, men har klart å leve et normalt liv som voksen. Jeg tror også at jeg har har klart å gi barna mine igjen mer enn jeg fikk som barn.

I terapien nå burde jeg egentlig ha avsluttet, tenker jeg, men jeg tørr ikke.

Jeg føler at "båten ikke bærer" og at det er noe mer som ligger i underbevisstheten som jeg ikke vet hva er.

Jeg er ferdig med min tid som ung voksen i terapien.

Barndommen min har jeg ikke fortalt ordentlig til noen.

Sist jeg var hos psykologen sa hun at nå får vi se nærmere på lille jeg. Jeg skal ha med bilde av familien min.

Jeg har lurt og tenkt på om jeg har vært utsatt for overgrep, men ingen slike bilder har dukket opp i mine tanker.

Jeg er bare så uenderlig trist.(Ikke deprimert)

Jeg føler meg sviktet av mine foreldre.

Jeg vet også at overgrep kan være skikkelig fortrengt hos offeret. Fysisk har jeg ikke hatt noen spor etter overgrep.

Dere som har vært utsatt for overgrep får vel traumatiske bilder i hodet? Er det ikke slik og fysisk har dere spor etter det som har skjedd???