Midlertidig "bevisstløshet"?

[amtyst]

Mannen min har hatt merkelige "anfall" den senere tiden. Han blir plutselig "borte" på en slik måte at jeg ikke får respons når jeg snakker til han. Han bare stirrer på den ene hånden sin som han holder i en fastlåst positur (hånden blir hvitaktig akkurat som han strammer musklene). Etter noen få sekunder kan han begynne å reagere med å svare "det er ingenting", "hva", mens han fremdeles stirrer på hånden sin noen sekunder til før han kommer helt til seg selv igjen. Da bare ser han på meg med et fårete smil, og fortsetter livet som om jeg har inbilt meg alt sammen. Han sier selv at det oppstår når han føler prestasjonsangst i forhold til noe han skal gjøre. De gangene jeg har opplevd dette har vi imidlertid snakket om helt dagligdagse ting som det i utgangspunktet ikke skulle ligge noe prestasjonskrav i. Han kjenner ikke igjen situasjonen slik jeg beskriver den, noe som gjør meg enda sikrere på at han ikke registrerer meg når det står på. Anfallet varer fra 15-30 sekunder (maks 1 min, men det føles som en evighet for meg!). I går kjørte han borti og litt oppå en av disse murblokkene som skiller motgående kjørefelt på flerefeltsveier. Vi kom trygt ned på veien igjen, men da jeg sa at vi skulle kjøre tilside skjønta han ikke hvorfor, for han kunne ikke huske at noe var hendt. Mens han stirret på hånden sin fikk jeg manøvrert bilen til side og fikk han til å stoppe. Jeg var først redd for at anfallet gjorde at han kjørte av veien, men jeg begynner å helle mot min manns forklaring. Nemlig at han sovnet (han var veldig sliten) og kjørte av veien for så å få et av disse "angstanfallene" fordi han var i en situasjon han ikke hadde full kontroll over. Disse anfallene begynte i sommer og har forekommet ca. et par ganger i måneden som jeg har vært vitne til. Hvorvidt det har skjedd når jeg ikke har vært tilstede vet jeg ikke, og mannen min kan for øyeblikket ikke huske noen av dem, unntatt den i går!

Han vil ikke gå til legen før han har funnet mere ut av dette, fordi han ikke vet hva han skal si. For han er det jo som dele hele ikke skjer! Jeg har sagt at han ikke får kjøre bil før dette er sjekket ut, selv om det var først i går det gikk galt. De andre gangene har han fulgt kurvene på veien som om han har fulgt med trafikken til tross for at han ellers virker borte.

Kan dette være angstanfall? For meg dukker ordet "epilepsi" opp, men han tror selv at det er psykisk. Kan angst trigge epileptisk anfall?

Er det noen som har opplevd noe liknende?

Håper på raskt svar!

[Gjest Tulips]

Jeg også tenkte epilepsi slik som deg.

I alle fall bør han ha så mye ansvar at han skjønner at han ikke kan ferdes i trafikken før han har tatt en legesjekk. Han kan jo være så uheldig å skade andre.

Om det er angst slik som han selv tror, så må han i alle fall ha hjelp til å bli kvitt det. Det forsvinner ikke av seg selv, hvis han da ikke foretar forandringer slik at han ikke 'føler press'.

Føler med deg, mannfolk er ikke de letteste å få til legen! De skal bestandig vente og se. Men du får gjøre et forsøk. Men husk: det er ikke ditt ansvar hvis han fortsetter kjøringen og det går galt. Du har sagt hva du mener.

[ulva]

Tja - det kan være epilepsi, psykisk betinget eller pseudo-epileptiske anfall. Er det psykisk betinget, er det mest sannsynlig en form for dissosiasjon - men det er mest vanlig etter sterke traumer. Da kan man bli fullstendig "borte" fra noen minutter til flere timer. Men da foreligger som regel noe svært alvorlig som har skjedd tidligere. Det kan dessuten begynne helt spontant.

Synes helt klart han skal ta seg en tur til legen - epilepsi kan utelukkes ganske enkelt med EEG. Dersom det ikke skyldes epilepsi, og det høres ikke umiddelbart slik ut, så kan det altså være et dissosiativt symptom. Det bør isåfall behandles med terapi - medisiner har vanligvis liten til ingen effekt på denne typen lidelse. Kognitiv terapi og bearbeidelse av reaksjonene og følelsene som fører til "anfallene" er vanligvis beste behandling.