orker snart ikke mer

[vannmann-jente]

jeg veit snart ikke hva jeg skal gjøre. sliter så forferdelig mye med sosial angst og depresjoner.. dette har jeg gått med inni meg selv så altfor lenge, men jeg tør ikke åpne meg for noen, ikke for noen lege, ikke gjennom anonyme tlf, ikke gjennom brev eller noe.. jeg veit jeg må ha hjelp.for jeg klarer ikke dette alene, men jeg ser absolutt ikke noe håp så lenge jeg ikke tør å åpne meg for noen. jeg veit jeg må, men jeg klarer det ikke. jeg tenker på det hver dag at jeg må gjøre det, men det blir kun med tanken. den eneste hjelpen ble å ruse meg på hasj,piller og amfetamin, men har nå skjønnt at jeg må slutte med det og har vært rusfri i 4 dager nå. men etter jeg slutta å ruse meg har angsten og depresjonen bare blitt verre. jeg har en konstant klump i magen som gjør så vondt så vondt. jeg har i lengre tid kuttet meg opp på armene, føler at det hjelper på smerten. før jeg begynte å ruse meg på stoff, drakk jeg altfor mye alkohol, jeg"drakk meg til mot". de to siste kveldene nå har jeg måttet ta et par pils for å roe meg ned. jeg er redd jeg kommer til å begynnne å drikke altfor mye igjen.

jeg jobber hver dag, men etter jobben setter jeg meg i sofan, og der kan jeg sitte i flere timer og bare ha det vondt, og kun glane i veggen. på jobben føler jeg at jeg kun går rundt med en maske, egentlig føler jeg med altfor "sliten" til å jobbe.

jeg vil bare ha hjelp, men når jeg ikke tør hva skal jeg da gjøre? hadde jeg bare tørt å ta det første skrittet hadde det nok gått bra, men uansett hvor mye dere råder meg til det så klarer jeg det ikke. jeg har så lyst til at noen skal skjønne hvordan jeg har det, men det gjør de jo ikke så lenge jeg ikke sier det til noen. har tatt overdose med piller før, men sa fra og ble henta av ambulansen. jeg ble tilbudt psykriatisk hjelp dagen etter på, men valgte å bare dra hjem, noe jeg angrer på nå.. jeg var bare så flau og redd der og da, følte meg så alene.

jeg høres sikkert vanskelig ut, men dette er et stort problem for meg, og jeg blir snart sprø. finnes det ingen håp for meg ??

[taraz]

Kjære jenta!!!

jeg vet så utrolig godt hvordan det er, det å lese innlegget ditt var som å lese fortida mi.

alt jeg hadde av penger og tid gikk med til å ruse meg for å slippe angsten og depresjonene. Jeg turte ikke snakke med noen om det, det var folk rundt meg som så at jeg ikke hadde det helt greit, emn jeg nektet de å hjelpe meg, jeg var helt fastlåst i en situasjon jeg ville bort fra.

uansett... jeg vet det høres tåpelig ut, men ta kontakt med noen, hvis du ikke vil snakke med lege eller noe sånt så kan du gå på f.eks. kirkekontor og snakke med prest eller diakon. Du trenger jo ikke snakke, skirve ut det du har skrevet her og la vedkommende lese det... det høres forjævlig ut ikke sant?

det er forjævlig... der og da, men det blir bedre etterhvert.

jeg har vært rusfri i tre år nå, jeg har ikke skadet meg selv på fire mnd. jeg har fortsatt angst og er depressiv, men det går bedre enn det har gjort på mange år, bare fordi jeg gjorde noe jeg ikke turte.

Lykke til kjære du og ta vare på deg selv og livet... det er en gave... kanskje ikke det du ønsket deg, men det var det du fikk:)

Kos og klem