Angst

11. oktober 2002

5 uker etter fødsel av mitt annet barn i 1987 ble jeg satt på Orfiril (900mg daglig)etter 2 kraftige epilepsianfall. I 10 år fremover gikk jeg rundt som en følelsesmessig zoombie pga medisineringen. Da jeg etter 10 år ikke lenger ville eller trengte å bruke disse medisinene lenger startet et 16 mndèrs helvete. Plutselig var det så menge følelser som begynte å rase rundt i kroppen, dette gjorde at jeg utviklet angst. Ble desverre ikke tatt på alvor den gang av behandlende nevrolog eller allmenlege noe som ikke hjalp nevneverdig på situasjonen.Oppsøkte mot slutten ny lege som satte meg på Seroxat i sluttspurten på nedtrappingen. Dette hjalp selvfølgelig godt og livet falt etterhvert tilbake til noenlunde normale forhold. Etterhvert har jeg skjønt at denne tiden nok har merket meg mer enn jeg trodde. Har nok i alle disse årene etterpå søkt det trygge. I sommer sluttet jeg av egen fri vilje etter 19 år i samme bedrift for å søke nye utfordringer og så dukket alle disse gamle spøkelsene opp igjen, ikke like voldsomt men dog og jeg ser at jeg nok er lite flink til å takle for mange følelser (sinne/sorg) på en gang. Da kjenner jeg angsten å spenningene sniker seg på.Har også hatt angst for å oppsøke trange rom med mange mennesker (fly/tog)alene etter denne tiden. Har startet en prosess i denne sammenheng og har begynt å gjøre mange av de tingene jeg var redd for alene, noe som faktisk håndteres bra.

Vil bemerke til slutt at jeg ikke hadde hatt noen psykiske problemer før jeg ble satt på Orfiril i 1987,er også veldig bestemt på og ikke gi opp selv om det er en tøff prosess å gjennomgå. Er jobbsøkende for tiden og har vært på flere intervjuer noe som også har gått bra .

Mitt spørsmål er rett og slett om den prosessen jeg har vært i de siste 3 ukene er normale reaksjoner . Som sagt så var jeg "frarøvet" evnen til å føle sinne eller sorg i 10 år, så jeg føler meg ganske overmannet innimellom.