Har ikke lengre hodet over vannet

[Gjest lille meg@]

Hey.

Noen ganger føler men seg så fortapt, så ensom og alene. Slik som nå. Mannen min og jeg har kranglet, barnet på bare noen måneder sover, og jeg sitter igjen og føler meg som en dritt.

Han mener at jeg er anti husmor, ja at jeg bare er opptatt av andre ting.

Føler at han ikke forstår at jeg ikke er meg selv, men at noe har tatt bolig i min kropp, ja og stjeler mine tanker og min selvtillitt.

Jeg er redd for at jeg skla gå under, men jeg er på vei dit, ned til havets undergrunn, sånn føler jeg det.

Jeg klarer så vidt å ta vare på meg selv og mini, da jeg er usigelig trett hele tiden.

Nei hva skla jeg gjøre, vil ikke miste dem.

[Gjest Z@pvir]

Faen, for en type! Var det for å få en husmor at han giftet seg med deg da?

Jeg har alltid vært antihusmor, og det har jeg vært stolt av. Synes det er ting som er viktigere å være flink til enn å tørke støv og vaske gulv. Noe så intetsigende som slike arbeidsoppgaver. Fordummende føler jeg at det er.

Da er det bedre å være en god samtalepartner og sexpartner (der skorter det ofte for de fleste av oss av og til da) mener nå jeg. En kan ikke få både i pose og sekk.

[Gjest lille meg@]

Faen, for en type! Var det for å få en husmor at han giftet seg med deg da?

Jeg har alltid vært antihusmor, og det har jeg vært stolt av. Synes det er ting som er viktigere å være flink til enn å tørke støv og vaske gulv. Noe så intetsigende som slike arbeidsoppgaver. Fordummende føler jeg at det er.

Da er det bedre å være en god samtalepartner og sexpartner (der skorter det ofte for de fleste av oss av og til da) mener nå jeg. En kan ikke få både i pose og sekk.

Kjære Z@pvir.

Takk for svaret ditt. Nei det var nok ikke det han ventet av meg når han giftet seg, men jeg har en følelse av at han egentlig ikke vil mer. Han sier at han elsker meg, men til tross for det, jeg er ikke helt trygg på han lengre. Han kommer hjem fra jobb, spiser, maten er alltid på bordet eller nesten ferdig, så setter han seg ved pc eller tv. Så går han i dusjen. Han klager på meg, men når jeg spurte om han kunne hjelpe meg med oppvasken så var det ........ vanskelig for han. Han glemmer visst at jeg går hjemme med en unge som ikke er like frisk hele tiden, jeg gjør så godt jeg kan og han glemmer at høsten er den verste tiden for meg. Og spes. nå som det blåser så ille ute.

Nei dette vet jeg ikke om er verdt å holde ut med lengre.

Da får jeg heller la han ha sønnen sin så får jeg dra min vei.

[Gjest Z@pvir]

Kjære Z@pvir.

Takk for svaret ditt. Nei det var nok ikke det han ventet av meg når han giftet seg, men jeg har en følelse av at han egentlig ikke vil mer. Han sier at han elsker meg, men til tross for det, jeg er ikke helt trygg på han lengre. Han kommer hjem fra jobb, spiser, maten er alltid på bordet eller nesten ferdig, så setter han seg ved pc eller tv. Så går han i dusjen. Han klager på meg, men når jeg spurte om han kunne hjelpe meg med oppvasken så var det ........ vanskelig for han. Han glemmer visst at jeg går hjemme med en unge som ikke er like frisk hele tiden, jeg gjør så godt jeg kan og han glemmer at høsten er den verste tiden for meg. Og spes. nå som det blåser så ille ute.

Nei dette vet jeg ikke om er verdt å holde ut med lengre.

Da får jeg heller la han ha sønnen sin så får jeg dra min vei.

I alle fall kan du ikke slite med dette alene. Du er jo en viktig person for barnet ditt, så er ikke noen god ide bare å overlate det til han.

Siden barnet er så lite, har du vel fortsatt kontakt med helsestasjonen. Be om en samtale med helsesøster og fortell hvordan dere har det. Hun kan hjelpe deg videre. Til enten lege (det kan være noe i kroppen din som ikke fungerer), familieterapi eller psykolog.

Ellers så er det vanlig å være ssliten npår en har småbarn. Særlig hvis de ikke er helt friske. En sur gubbe som ikke er forståelsesfull er det verste som finnes i en slik situasjon. Kan ta knekken på den sterkeste.

Lykke til! Men du må såke hjelp.

[ulva]

Kjære Z@pvir.

Takk for svaret ditt. Nei det var nok ikke det han ventet av meg når han giftet seg, men jeg har en følelse av at han egentlig ikke vil mer. Han sier at han elsker meg, men til tross for det, jeg er ikke helt trygg på han lengre. Han kommer hjem fra jobb, spiser, maten er alltid på bordet eller nesten ferdig, så setter han seg ved pc eller tv. Så går han i dusjen. Han klager på meg, men når jeg spurte om han kunne hjelpe meg med oppvasken så var det ........ vanskelig for han. Han glemmer visst at jeg går hjemme med en unge som ikke er like frisk hele tiden, jeg gjør så godt jeg kan og han glemmer at høsten er den verste tiden for meg. Og spes. nå som det blåser så ille ute.

Nei dette vet jeg ikke om er verdt å holde ut med lengre.

Da får jeg heller la han ha sønnen sin så får jeg dra min vei.

Kjære deg - du må ikke gi opp! Du er jo inne i den kanskje mest krevende tiden i en kvinnes liv; med et lite vesen som krever alt og mer enn man orker å gi, og som man ikke kan svikte! Selvsagt er du fryktelig sliten, og ikke orker husarbeid! Er det noen trøst, så har alle mødre jeg kjenner hatt det - og har det - på samme måten. En fødsel er også en stor belastning, og de første ukene og månedene bruker kroppen mye energi på å hente seg inn. For ikke å snakke om psyken - så sårbar og naken har iallefall aldri JEG følt meg! Alt dette er det mange menn som ikke helt forstår; de skjønner ikke hvor krevende barseltiden er. Det høres ut som om det delvis er det som er problemet med mannen din: Så er dere alldeles ikke noen lykkelig, liten enhet hvor alt er fryd og lykke og barnet bare ler. Tvert imot - alle er slitne, ungen gråter, og ingen kan gi opp selv om det er det man virkelig vil. Tror kanskje han er skuffet over at han ble lurt av denne illusjonen om hvor vakkert det er å få barn? I tillegg er det også en stor påkjenning for en mann, om ikke fysisk: Han er også i en helt ny livssituasjon, og føler seg sikkert tilsidesatt av barnet. Mange menn har problemer med å finne sin nye plass i familien mens barnet er lite. All fokus er jo på moren. Kanskje trenger han mer tid med barnet? Sier ikke at det nødvendigvis gjelder deg, men mange mødre er livredde for å svikte, for å ikke strekke til og gjøre alt riktig for barnet, og holder et nesten kvelende omsorgstak på barnet. La faren få gjøre sin del av jobben - knytte seg til barnet på samme måte som moren kan, ved å stå opp om natten, skifte bleier, mate... all drittjobben. Og uten kritikk - kanskje han kan ha barnet, slik at du kan få komme deg ut og gjøre noe annet?

Jeg fokuserer på to ting: Farens nye livssituasjon og hvordan han takler den. Det gjør han jo åpenbart ikke, og dere må få skværet opp og snakket ut om hvordan dere begge har det og føler det. Jeg tror slettes ikke han er lei noen av dere, men at han ikke vet hva han skal gjøre. Frustrasjonen medfører depresjon, og så begynner man brått å "bjeffe" og være sur selv om man egentlig er redd og fortvilet... Dette er selvsagt bare en ide - men den er basert på praktisk livs-erfaring :-) Det andre er deg og din oppofrelse for barnet. Du sier barnet er sykt - da er det enda mer krevende. Hva gjør du for deg selv i denne tiden? Hva gjør dere sammen, for å finne igjen hverandre? Jeg måtte finne meg i å la mannen min ta stor del av ansvaret fordi jeg er så syk, og i tillegg prioriterte vi ganske annerledes enn andre fordi vi lever i en ekstrem situasjon. Hverdagen er så tung, at ingen av oss orket særlig mer belastning. Så vi lånte bort barnet til foreldrene hans fra han var knøttliten, nesten hver helg, for å få en kveld sammen og dessuten en hel natts søvn... De fleste var sjokkerte over at vi ville levere bort et spedbarn, men vi stod på vårt, og fikk bevart både hverandre og det meste av helsa gjennom en slitsom tid. Og bonusen var at barnet utviklet et særdeles varmt og nært forhold til besteforeldrene sine. Poenget er: Du må våge å gi slipp på barnet, for deres begges skyld! Barnet har det ikke bra om du ikke har det bra.

Håper det kom noe fornuftig ut av dette - synes i ettertid at vi fikk det til ganske bra, med tanke på hvor dårlig jeg var hele barselstiden. Det var et godt tips at dere kan snakke med helsesøster, for hun kan kanskje samtidig forklare litt om hvor vanskelig det er både å være nybakt mor og å være nybakt far... Legen er selvsagt en mulighet, om det ikke skulle føre frem. Håper det ordner seg for dere - og du: Husk at han er det mest dyrebare du har, den lille skrikerungen! Du er ikke alene om å ha lyst til å kaste ungen i veggen, eller helst ut av vinduet. Men likevel er han ikke bare et mirakel, men DITT lille mirakel, og verd all den kjrælighet og omsorg du klarer å gi ham. Men det vet du jo - bare gå og ta en liten kikke på ham :-)

[Gjest lille meg @]

Kjære deg - du må ikke gi opp! Du er jo inne i den kanskje mest krevende tiden i en kvinnes liv; med et lite vesen som krever alt og mer enn man orker å gi, og som man ikke kan svikte! Selvsagt er du fryktelig sliten, og ikke orker husarbeid! Er det noen trøst, så har alle mødre jeg kjenner hatt det - og har det - på samme måten. En fødsel er også en stor belastning, og de første ukene og månedene bruker kroppen mye energi på å hente seg inn. For ikke å snakke om psyken - så sårbar og naken har iallefall aldri JEG følt meg! Alt dette er det mange menn som ikke helt forstår; de skjønner ikke hvor krevende barseltiden er. Det høres ut som om det delvis er det som er problemet med mannen din: Så er dere alldeles ikke noen lykkelig, liten enhet hvor alt er fryd og lykke og barnet bare ler. Tvert imot - alle er slitne, ungen gråter, og ingen kan gi opp selv om det er det man virkelig vil. Tror kanskje han er skuffet over at han ble lurt av denne illusjonen om hvor vakkert det er å få barn? I tillegg er det også en stor påkjenning for en mann, om ikke fysisk: Han er også i en helt ny livssituasjon, og føler seg sikkert tilsidesatt av barnet. Mange menn har problemer med å finne sin nye plass i familien mens barnet er lite. All fokus er jo på moren. Kanskje trenger han mer tid med barnet? Sier ikke at det nødvendigvis gjelder deg, men mange mødre er livredde for å svikte, for å ikke strekke til og gjøre alt riktig for barnet, og holder et nesten kvelende omsorgstak på barnet. La faren få gjøre sin del av jobben - knytte seg til barnet på samme måte som moren kan, ved å stå opp om natten, skifte bleier, mate... all drittjobben. Og uten kritikk - kanskje han kan ha barnet, slik at du kan få komme deg ut og gjøre noe annet?

Jeg fokuserer på to ting: Farens nye livssituasjon og hvordan han takler den. Det gjør han jo åpenbart ikke, og dere må få skværet opp og snakket ut om hvordan dere begge har det og føler det. Jeg tror slettes ikke han er lei noen av dere, men at han ikke vet hva han skal gjøre. Frustrasjonen medfører depresjon, og så begynner man brått å "bjeffe" og være sur selv om man egentlig er redd og fortvilet... Dette er selvsagt bare en ide - men den er basert på praktisk livs-erfaring :-) Det andre er deg og din oppofrelse for barnet. Du sier barnet er sykt - da er det enda mer krevende. Hva gjør du for deg selv i denne tiden? Hva gjør dere sammen, for å finne igjen hverandre? Jeg måtte finne meg i å la mannen min ta stor del av ansvaret fordi jeg er så syk, og i tillegg prioriterte vi ganske annerledes enn andre fordi vi lever i en ekstrem situasjon. Hverdagen er så tung, at ingen av oss orket særlig mer belastning. Så vi lånte bort barnet til foreldrene hans fra han var knøttliten, nesten hver helg, for å få en kveld sammen og dessuten en hel natts søvn... De fleste var sjokkerte over at vi ville levere bort et spedbarn, men vi stod på vårt, og fikk bevart både hverandre og det meste av helsa gjennom en slitsom tid. Og bonusen var at barnet utviklet et særdeles varmt og nært forhold til besteforeldrene sine. Poenget er: Du må våge å gi slipp på barnet, for deres begges skyld! Barnet har det ikke bra om du ikke har det bra.

Håper det kom noe fornuftig ut av dette - synes i ettertid at vi fikk det til ganske bra, med tanke på hvor dårlig jeg var hele barselstiden. Det var et godt tips at dere kan snakke med helsesøster, for hun kan kanskje samtidig forklare litt om hvor vanskelig det er både å være nybakt mor og å være nybakt far... Legen er selvsagt en mulighet, om det ikke skulle føre frem. Håper det ordner seg for dere - og du: Husk at han er det mest dyrebare du har, den lille skrikerungen! Du er ikke alene om å ha lyst til å kaste ungen i veggen, eller helst ut av vinduet. Men likevel er han ikke bare et mirakel, men DITT lille mirakel, og verd all den kjrælighet og omsorg du klarer å gi ham. Men det vet du jo - bare gå og ta en liten kikke på ham :-)

vet du, jeg takker deg for ditt svar. vi har vært ute et par ganger, men det er liksom ikke noe som stemmer.Og jeg vet at sønnen vår betyr alt for mannen min, men før var det andreledes. Da måtte jeg nesten slåss med han om bleieskift, nå må jeg tvinge han til det.

Alle beundrer han for hans være måte ovenfor lille mann, og det gjør jeg også. men noe er skjedd.

Når han har han og mini blir sutrete eller gråter, mener han at han er puppetørst, selv om han ikke er det.

Så jeg vet ikke jeg, men kanskje det å dra min vei er løsningen, da må han ta hele og fulle ansvra.

[ulva]

vet du, jeg takker deg for ditt svar. vi har vært ute et par ganger, men det er liksom ikke noe som stemmer.Og jeg vet at sønnen vår betyr alt for mannen min, men før var det andreledes. Da måtte jeg nesten slåss med han om bleieskift, nå må jeg tvinge han til det.

Alle beundrer han for hans være måte ovenfor lille mann, og det gjør jeg også. men noe er skjedd.

Når han har han og mini blir sutrete eller gråter, mener han at han er puppetørst, selv om han ikke er det.

Så jeg vet ikke jeg, men kanskje det å dra min vei er løsningen, da må han ta hele og fulle ansvra.

Synes ikke du skal dra - de trenger deg, begge to! Du må finne ut hva som har skjedd, hva han tenker på. Og det er ikke alltid like enkelt med menn... Kanskje er han også sliten - kanskje har det skjedd noe utenfor hjemmet som du ikke kjenner til. Uansett må du finne ut av hva det er! Ikke gi deg! Vet det er fryktelig tøft til tider, og det siste man ønsker er å kjempe med mannen sin også. Det første dere må bli enige om, er at noe er galt. Så må du på en eller annen måte få ham til å snakke med deg. Et triks som alltid pleier å gjøre susen, er å fokusere på DINE feil - hva du gjør som du mener han kanskje ikke liker, som irriterer ham... Da er det straks lettere for motparten å begynne å snakke, ettersom de ikke opplever samtalen som et angrep på dem. Ikke gå ut med anklager om hvor galt alt er, men begynn med å vise at du bryr deg om at han også sliter. Så snart samtalen er i gang, og du har vist deg sårbar først, er det også lettere for ham å være åpen og innrømme sine egne feil. Er iallefall min erfaring - det pleier å føre til en fruktbar dialog. Noen må gi først - og det er dessverre alltid den samme av ektefellene. Dessverre ofte kona... som om vi ikke sliter nok som det er :-) Og ja: Det er fryktelig urettferdig, men se det som triks for å få ham på gli. Å få ham til samtaler med helsesøster e.l. er jo det ideelle, men jeg vet jo hvor vanskelig det er å få menn til å bli med på sånt. Men ikke gi opp riktig enda! Ikke så lenge du faktisk ikke VET hva han sliter med, eller opplever. Forsøk å huske at man er surest og sintest når man har det vondest - det er lærdom du kommer til å trenge når barnet blir eldre, også. Men når det er sagt: Du skal selvsagt ikke unnskylde ham i det uendelige. Du må også få frem hva det er du er misfornøyd med, og hvordan dere kan samarbeide bedre. Men parforhold er aldri enkle, så det kommer nok helt sikkert til å ta tid. Lykke til - husk at den lille trenger dere begge!