litt bedre :) (langt, som vanlig)

[neuni]

har vært igjennom ei tøff uke, etter at økonomiske realiteter fikk rullegardinet over framtida til å fyke opp. men i dag kjennes det ut som om det kanskje begynner å letne litt. eg må tvinge meg sjølv til å la rullegardinet være oppe, eg kan ikkje trekke det ned og glømme slik eg pleier. eg MÅ forholde meg, og det er tungt, vondt, og utrolig slitsomt. den positive sida ved det, er at det føles som om den konstante bekymringa får forbrenninga til å øke, det er da alltids noko.

det er så mange ting eg vil, så mykje eg gjerne skulle gjort, så mange drømmer å kikke på... i all den tida eg har hatt rullegardinet nede, har eg ikkje kunna sjå på framtida. så eg har ikkje kunna drømme, eg har ikkje kunna forestille meg framtida. kanskje kan eg det snart, det ville være fint (takk, seline! *s*).

eg vil 1000 ting, men tida renner avgårde som om den skulle hatt betalt for det, og eg orker ikkje så mykje om gangen, heller. men det gjer godt å ha ideer. eg prøver å ikkje ta for store avgjerelser enno (takk, bella! *s*). det er enkelte ting eg har lyst til å endre på, eit samarbeid eg er usikker på om eg orker meir av, andre ting eg er usikker på om eg kanskje skulle ha starta, men eg venter visst igjen - sjølv om eg iblant ønsker eg berre tok ein intuitiv avgjerelse.

psykologen min oppmuntrer meg til stadighet til å finne mellomløsninger på ting, eg har det med å sjå alt så svart/kvitt. enten må det være slik, eller sånn. enten klarer eg det, eller så blir det ingenting. enten vil eg, eller så vil eg ikkje. det er rart at det skal være så vanskelig, men etter år med å tvinge meg sjølv igjennom ting, er det kanskje sånn man blir. og når eg no omsider har begynt å slippe til den andre sida, så blir det enten-eller. men målet mitt har heile tida vært å forene dei to sidene - fornuften, den som tvinger meg til så mykje, og følelsene, dei som aldri har fått være frie. følelseslivet nyter sin nyvunne frihet, og det er ikkje lett å innskrenke det igjen. og fornuften er ikkje lett å slippe til igjen heller, den har det med å være så streng, så eg må ha strategiene klare for å kontrollere den så den ikkje gir meg juling. så det er vel kanskje det det dreier seg om for tida - når rullegardinet no står åpent. at fornuften skal slippes til igjen, men uten å få den heile og fulle kontrollen. uten at den tar rotta på følelsene.

eg håper eg får til noko vanvittig bra etter alt detta, for steike, det er - og har vært - ein hard prosess. og så håper eg at vitamin b12-sprøytene eg får hos legen no vil gi meg kanonmasse energi. og så håper eg at det som -er- bra vil fortsette med å være bra. og eg håper dei neste ukenes samarbeid med andre folk vil forløpe temmelig problemfritt. men akkurat -det- er muligens for mykje å håpe på...*grue seg*.......*stålsette seg* - det SKAL IKKJE få ødelegge for meg, eg skal gjere min jobb så bra som eg kan, og holder ikkje det for andre folk, så er det ikkje noko eg kan gjere med det. (eg jobber sammen med nokon som er litt...eh...uberegnelige.) men eg får virkelig vondt i magen ved tanken. men vel - eg som er så flink med rullegardiner, eg kan jo trekke ned eit over -det-, da *gliz*

jah..kva var poenget? eh..jo, det går litt bedre. og sånn.

[andungen]

sender deg en stor trøsteklem jeg neuni

*klemmer*

[thinkerbell]

Gud så godt å lese dette. Stolt av deg neuni.... fryktelig stolt av deg.

det var liksom bare det jeg ville si..

Mange klemmer og en varm koppe kaffe fra bella

[beib]

sender deg en stor trøsteklem jeg neuni

*klemmer*

sender deg en klem jeg ,om jeg får lov...og ønsker deg lykke til fremover...

klem fra beib