Ekspertsvar Selvskading som kommunikasjon?

[besatt]

Bare lurte på en ting... Er det flere enn meg som innimellom bruker kuttinga kun for å vise at de har det vondt? Får nesten dårlig samvittighet av å vite at jeg selvskader for å få oppmerksomhet, det er jo så mye negativ fokusering på akkurat det...

Jeg har funnet ut at skadinga dekker ulike behov hos meg, og at det å bli sett er ett av de. Kanskje et av de største jeg har, faktisk. Så da kutter jeg meg på en måte både for "oppmerksomheten", og fordi det er så inni h..... vondt å ha det intense behovet. Litt sammensatt og komplisert, kanskje, men...

Er det teit av meg, dette? Er for all del ikke bare derfor jeg skader meg, livet er ofte altfor vanskelig å takle uten det.

[suselusa]

Hei!

Jeg tror ikke du er alene om å tenke sånn. Jeg skjærer meg veldig sjelden nå, viser heller at jeg har det vondt ved "hjelp" av sf. Men før, da jeg var innlagt f.eks., og før innleggelsen, skjærte jeg meg mange ganger på synlige steder, f.eks. i ansiktet, for at legen/psykologen virkelig skulle forstå at jeg _hadde_ det VONDT. Som du sier hadde det selvfølgelig en annen funksjon også, for smerten fikk tankene over på andre ting. Men hvis man har litt vanskelig for å sette ord på det vanskelige man føler inni seg, så er det lett å ty til selvskading for å "snakke" til terapeuten og omverdenen. Det er iallefall min erfaring...

Klem,

[Gjest trrrish]

jeg kuttet meg ikke for å vise at jeg hadde det vondt ovenfor andre. men kanskje for å vise det for meg selv. for det svingte så forferdelig, så jeg fattet ikke at jeg kunne ha det vondt og være sååååå deppa ene dagen........ og andre dagen ha det kjempeflott. så jeg fikk helt identitetskrise og begynte å kutte for å ha bevis for meg selv på at noe virkelig var galt osv eller for å sjekke at jeg virkelig var deppa.

men nå går jeg på antidepressiva og har det bare bra og kutter meg aldri lenger. :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Behovet for å bli sett og få oppmerksomhet er helt normalt.

Hos noen blir det imidlertid så overveldende at det blir sykelig. Om dette er jevnt kjønnsfordelt, vet jeg ikke.

Det er imidlertid ulike måter å få oppmerksomhet på. Noen er postive, noen negative og andre helt destruktive.

Kan du finne mer konstruktive handlinger som også vil skaffe deg oppmerksomhet?

[besatt]

Behovet for å bli sett og få oppmerksomhet er helt normalt.

Hos noen blir det imidlertid så overveldende at det blir sykelig. Om dette er jevnt kjønnsfordelt, vet jeg ikke.

Det er imidlertid ulike måter å få oppmerksomhet på. Noen er postive, noen negative og andre helt destruktive.

Kan du finne mer konstruktive handlinger som også vil skaffe deg oppmerksomhet?

Jeg har faktisk klart på flere områder å begrense skadinga og å benytte andre mestringsstrategier, men sliter fremdeles mye med det i perioder.

Jeg føler på en måte at den eneste måten jeg kan hevde meg på, er ved å være psykisk syk. Det har mer eller mindre blitt mitt "image".

Jeg vet at det er feil, og at jeg burde vise andre sider ved meg for å bli godtatt, sett o.l., men jeg føler at jeg ikke har noe annet å vise frem.

Ved å ha psykiske problemer, og å vise det, så vil jeg ihvertfall bli lagt merke til. Og enkelte ganger vil det jo også føre med seg andres sympati og deres ønske om å hjelpe og å vise at de bryr seg.

Så hva skal jeg gjøre for å bli noe annet en bare "hun med alle problemene"?

[Gjest Tussi18]

Hei!

Jeg tror ikke du er alene om å tenke sånn. Jeg skjærer meg veldig sjelden nå, viser heller at jeg har det vondt ved "hjelp" av sf. Men før, da jeg var innlagt f.eks., og før innleggelsen, skjærte jeg meg mange ganger på synlige steder, f.eks. i ansiktet, for at legen/psykologen virkelig skulle forstå at jeg _hadde_ det VONDT. Som du sier hadde det selvfølgelig en annen funksjon også, for smerten fikk tankene over på andre ting. Men hvis man har litt vanskelig for å sette ord på det vanskelige man føler inni seg, så er det lett å ty til selvskading for å "snakke" til terapeuten og omverdenen. Det er iallefall min erfaring...

Klem,

Vet du, sånn føler jeg det også. Har egentlig dårlig samvittighet og er forvirra, for det er ikke alltid jeg gjør det for å få oppmerksomhet. Eller, jeg vet ikke. Tror ikke d iallefall.

Huff, nei....jeg håper inderlig du, jeg og alle andre som har det på samme måten klarer å finne en vei ut av dette her.

Ønsker deg lykke til videre, håper du får d bedre snart

Føler virkelig med deg (da jeg selv vet hvordan det er)