Selvmord.

[Kunnskapsøker]

Hei!

Jeg lurer på om det er noen her som har opplevd at en nær venn eller slektning har tatt sitt eget liv, eller som selv har vært nær ved å gjøre det? Har nettopp vart på et kurs som tok for seg problematikken rundt selvmord, men det hadde vært utfyllende å få litt tanker og følelser fra noen som har opplevd situasjonen tett på seg. Er også interresert i lenker til aktuelle sider. Håper noen kan dele litt med meg, men har full forståelse for hvis det blir for vanskelig!

Vil gjerne lære mer.

[Gjest Tussi18]

Jeg har opplevd det å miste noen i selvmord. Første gang var da jeg var 7 år. Da døde onkelen min. Vi trodde det var en ulykke, og jeg har alltid trodd det. Men nå for ca. en måned tiden fikk jeg vite at det mest sannsynlig var selvmord, da han sleit veldig mye (psykisk). Han hadde visst prøvd på det før, og hadde trua kona si (dvs. tanta mi) med både det ene og det andre.

Grunnen til at jeg ikke fikk vite det før nå nylig er fordi vi i familien ikke har snakka om det. Men for litt siden var vi inn i en lignende situasjon (det kunne blitt det, for å si det sånn), og det var da jeg fikk vite det.

Selv om det er lenge siden så fikk jeg egentlig litt sjokk da jeg fikk bekreftet det (var jo nesten det jeg fikk da, en bekreftelse på det jeg hadde trodd litt på selv liksom). Men jeg prøver å tenke som så "selvmord eller ulykke, han kommer ikke tilbake likevel".

I januar 2000 døde en nabo. Hun tok også sitt eget liv, på en ganske så brutal måte også.

Egentlig hadde verken jeg eller familien min kontakt med henne og familien (fordi det var mye rot og sånn), men likevel gikk det veldig inn på meg da jeg fikk vite at hun hadde tatt sitt eget liv. For jeg var mye hos henne og familien før, og det var fryktelig trist at det skjedde.....og ikke minst på den måten.

Jeg har ikke kommet helt over dette ennå, men jeg begynner å "komme over det".

Har et søskenbarn og en søster (og i tillegg meg selv) som sliter med selvmordstanker og selvskading. Vi har alle prøvd flere ganger å gjøre det slutt.

Jeg har faktisk klart å ikke selvskade meg på over 2 måneder, men for en uke side gjorde jeg det igjen. Og idag. Men ikke så mye som jeg pleide, og det er aldri blitt noe alvorlig sånn sett. (Har aldri måttet sy eller noe).

Jeg tenker mye på at det med at vi 2 søskenene og søskenbarnet mitt som driver med dette, at det kanskje kan være fordi vi har opplevd at folk i familien og i nabolaget (omgangskretsen) har gjort det samme. At det på en måte er smittsomt. Det kan virke sånn.

Men det som er bra (for oss alle) er at vi får hjelp. Vi får behandling. Men vi har ikke blitt helt stabile ennå. Men bedre tror jeg nok det har blitt, i forhold til før.

Ehm.....jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal skrive jeg. Kom litt utav det.... :-(

Men du fikk jo svar på det du ville ha svar på (iallefall litt, tror jeg da).

[Gjest motisaz]

jeg har et selvmordsforsøk bak meg, men vet ikke helt hva du vil vite... så spør meg, og jeg skal svare deg, hvis jeg kan

[Helmi]

Jeg har dessverre opplevd å miste min mann i selvmord. Hele saken, følelsene, alt er så _stort_ at jeg nok ikke klarer å forklare noe på noen linjer her. Men jeg har jo noen linker, da ;o).

http://www.levenorge.no/

http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/

http://home.swipnet.se/spes/

http://www.nhi.no/amv/document/docu4835.htm

http://www.krisepsyk.no/

[ulva]

Har selv tre selvmordsforsøk bak meg, og er kronisk suicidal. Har vært det i fire-fem år nå, og det slipper ikke taket. Jeg tenker stadig at det er slik det hele kommer til å ende - med selvmord og tragedie for familien min. Vet ikke helt hva du egentlig vil vite - det er jo ikke så enkelt å skrive noe kort om et så vanskelig tema! Mye sterke følelser, og dessuten er det et tabu. Man har ikke lov til å ønske å dø - selv psykiatrien, som skulle forstå det, forsøker stadig å bortforklare det istedenfor.

Det eneste jeg angrer i ettertid, er at jeg ikke gjorde det mer grundig. Har ennå til gode å våkne opp en dag og føle meg takknemlig fordi de reddet meg i siste liten.

To ting kan du jo merke deg: For det første, er det ingen som egentlig ønsker å dø. Et selvmord er resultatet av at livet er for vondt og vanskelig til å holde ut. Selvmord blir en flukt fra en selv, fra en vond verden. Om verden ikke hadde vært slik, ville man jo ikke ønske å dø... Innlysende kanskje, men det glemmes stadig. Selvmord blir den ultimate smertestillende. Det andre er noe jeg brått ble oppmerksom på: De fleste suicidale beskriver at de er fryktelig slitne, og ønsker å sove, hvile, svinne bort. Tror psykiatrien ofte glemmer dette, og fokuserer for mye på at det skyldes innadrettet aggresjon. Vil jo bare ha litt fred fra alt! Og hvor kan jeg få det?

[Gjest Theos]

Jeg var i begravelse til en venn som tok livet av seg tidligere i år. Var akkurat utskrevet fra psykehuset, men opplevde en (kanskje) skremmende ro og fred under sermonien. En forståelse for hans handling. Den tristheten jeg følte var pga hans nærmeste og deres smerte.

Som sagt, var akkurat utskrevet etter et voldsomt uaksomt selvmordsforsøk. Det er blitt noen.

Jeg ønsker ikke å dø, men i tunge stunder driver min indre smerte meg til endel destruktive handlinger, hvor selvmordsforsøk er det totale forsøket på å kvitte seg med livets uutholdlighet.

Du kan se på det som mennesker som i virkeligheten er kroniske smertepasienter. Jeg har opplevd et menneske ta sitt liv der jeg var innlagt, på det jeg definerer må være en desperat måte. Vedkommende gikk på sjøen.

[Tinne]

Broren min tok livet sitt for et år siden.Hvis du spør litt mer konkret, så svarer jeg gjerne.

"Ingen kjenner dagen før solen har gått ned..."

[Kunnskapsøker]

Hei!

Har egentlig ikke så mye konkret å spørre om enda,men jeg er med i Røde Kors og hadde lyst å snakke litt om selvmord til de andre medlemmen, ettersom jeg synes det er viktig at vi er kjent med hvor omfattende dette egentlig er. Merker at når jeg leser det dere skriver er det akkurat som jeg mister litt pusten...for det er så vanskelig å fatte at noen kan ha det så vond at de velger en slik utvei!! Har bare lyst å ta bort alt det vonde, slik at livsgnisten blir tent igjen!! Det blir liksom så altoppslukende for meg at noen må ha det så vondt!

Du ulva sier at det ikke er lov til å ønske å dø, at det er et tabu og at selv psykiatrien glemmer dette. Hørte nettopp en som jobbet innefor psykiatrien stå ovenfor denne vanskeligheten. For det grunnleggende menneskesynet hennes sa henne at hvis hun kunne det så måtte hun hindre noen i å ta sitt eget liv, men samtidig hadde hun problemer med at hun skulle bestemme at en annen skulle ha det så vondt fordi hun ønsket det. Men lenger nede skriver du også at ingen egentlig ønsker å dø, det blir en løsning på alt det vonde. Men hvordan opplever du det...som bra at noen prøver å stoppe deg uansett hvor vondt du har det? Blir det ikke farlig hvis man blir for liberale og på en måte "godtar" at noen tar sitt eget liv fordi de har det for vond og vanskelig, er det ikke medmenneskers plikt å prøve å hjelpe? Vet ikke helt om jeg har forstått deg riktig, men du ønsker jo egentlig å leve, men det går liksom ikke når det ikke blir noen løsning på det som er vondt? Merker på meg selv at jeg føler meg litt på gyngende grunn her og er veldig redd for å skrive noe feil og spørre og grave for mye. Men hvis jeg kan komme med noen spørsmål til dere etterhvert kanskje så hadde det vært fint! Igjen tusen takk for alle svarene jeg fikk!!

[ulva]

Hei!

Har egentlig ikke så mye konkret å spørre om enda,men jeg er med i Røde Kors og hadde lyst å snakke litt om selvmord til de andre medlemmen, ettersom jeg synes det er viktig at vi er kjent med hvor omfattende dette egentlig er. Merker at når jeg leser det dere skriver er det akkurat som jeg mister litt pusten...for det er så vanskelig å fatte at noen kan ha det så vond at de velger en slik utvei!! Har bare lyst å ta bort alt det vonde, slik at livsgnisten blir tent igjen!! Det blir liksom så altoppslukende for meg at noen må ha det så vondt!

Du ulva sier at det ikke er lov til å ønske å dø, at det er et tabu og at selv psykiatrien glemmer dette. Hørte nettopp en som jobbet innefor psykiatrien stå ovenfor denne vanskeligheten. For det grunnleggende menneskesynet hennes sa henne at hvis hun kunne det så måtte hun hindre noen i å ta sitt eget liv, men samtidig hadde hun problemer med at hun skulle bestemme at en annen skulle ha det så vondt fordi hun ønsket det. Men lenger nede skriver du også at ingen egentlig ønsker å dø, det blir en løsning på alt det vonde. Men hvordan opplever du det...som bra at noen prøver å stoppe deg uansett hvor vondt du har det? Blir det ikke farlig hvis man blir for liberale og på en måte "godtar" at noen tar sitt eget liv fordi de har det for vond og vanskelig, er det ikke medmenneskers plikt å prøve å hjelpe? Vet ikke helt om jeg har forstått deg riktig, men du ønsker jo egentlig å leve, men det går liksom ikke når det ikke blir noen løsning på det som er vondt? Merker på meg selv at jeg føler meg litt på gyngende grunn her og er veldig redd for å skrive noe feil og spørre og grave for mye. Men hvis jeg kan komme med noen spørsmål til dere etterhvert kanskje så hadde det vært fint! Igjen tusen takk for alle svarene jeg fikk!!

Det er litt av poenget - at det er fryktelig komplekst. Nei, ingen ønsker egentlig å dø, dersom de slipper lidelsen. Men vi slipper jo faktisk ikke lidelsen! Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke bare gå i medisinskapet og hente meg noen smertestillende; jeg må gå med den tærende, gnagende smerten hver dag, hver eneste time, hele livet.

Kanskje er det heller slik: Alle som ønsker å begå selvmord burde unne seg alle sjanser til å bli bedre først. De skylder faktisk livet å forsøke med alle midler å bli bedre - men for mange er det jo slik at selv flere år med medisiner og terapi ikke hjelper. Dersom det faktisk ikke finnes utsikter til et bedre liv - er det da riktig å nekte noen å dø? Det er altså helt klart en medmenneskelig plikt å hindre noen i å dø p.g.a. en sykdom, og bråe selvmordsimpulser, som f.eks. ved psykoser. Problemet blir straks verre dersom det er nøye planlagt, grundig gjennomtenkt og et resultat av mange års tapt kamp mot en mental lidelse som forringer livskvaliteten.

Jeg har ofte stilt meg spørsmålet om hvorvidt jeg gjør disse selvmordsforsøkene av fri vilje - hva er meg og hva er sykdommen? Jeg tror ikke det finnes noe klart svar på det. Av den grunn forstår jeg psykiateren min som heller tvangsinnlegger meg enn å sitte igjen med tvilen om dette var det jeg egentlig ville. Som sagt er det jo ikke det - dersom vi har noe valg!

Synes det var godt sagt å sammenlikne oss med kroniske smertepasienter. Forskjellen er at vi faktisk ikke får noe morfin. Har opplevd å ha så intense psykiske smerter at jeg bare lå krampeaktig sammenkrøpet og skrek i flere timer... Det er mer intenst enn de fleste kan forstå. Det er kvelende. Det dreper oss.

Jeg forstår at mennesker kan bli skremt og usikre i møte med suicidale mennesker - men det er lett å glemme for oss som lever oppi alt dette, at det finnes andre som holder døden på avstand i en livsnødvendig illusjon.

[anonym1784]

Det er litt av poenget - at det er fryktelig komplekst. Nei, ingen ønsker egentlig å dø, dersom de slipper lidelsen. Men vi slipper jo faktisk ikke lidelsen! Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke bare gå i medisinskapet og hente meg noen smertestillende; jeg må gå med den tærende, gnagende smerten hver dag, hver eneste time, hele livet.

Kanskje er det heller slik: Alle som ønsker å begå selvmord burde unne seg alle sjanser til å bli bedre først. De skylder faktisk livet å forsøke med alle midler å bli bedre - men for mange er det jo slik at selv flere år med medisiner og terapi ikke hjelper. Dersom det faktisk ikke finnes utsikter til et bedre liv - er det da riktig å nekte noen å dø? Det er altså helt klart en medmenneskelig plikt å hindre noen i å dø p.g.a. en sykdom, og bråe selvmordsimpulser, som f.eks. ved psykoser. Problemet blir straks verre dersom det er nøye planlagt, grundig gjennomtenkt og et resultat av mange års tapt kamp mot en mental lidelse som forringer livskvaliteten.

Jeg har ofte stilt meg spørsmålet om hvorvidt jeg gjør disse selvmordsforsøkene av fri vilje - hva er meg og hva er sykdommen? Jeg tror ikke det finnes noe klart svar på det. Av den grunn forstår jeg psykiateren min som heller tvangsinnlegger meg enn å sitte igjen med tvilen om dette var det jeg egentlig ville. Som sagt er det jo ikke det - dersom vi har noe valg!

Synes det var godt sagt å sammenlikne oss med kroniske smertepasienter. Forskjellen er at vi faktisk ikke får noe morfin. Har opplevd å ha så intense psykiske smerter at jeg bare lå krampeaktig sammenkrøpet og skrek i flere timer... Det er mer intenst enn de fleste kan forstå. Det er kvelende. Det dreper oss.

Jeg forstår at mennesker kan bli skremt og usikre i møte med suicidale mennesker - men det er lett å glemme for oss som lever oppi alt dette, at det finnes andre som holder døden på avstand i en livsnødvendig illusjon.

Du er klok du:-)

Tror alle kan kjenne seg igjen i det svaret ditt. Jeg gjorde det i alle fall!