Hva tenker du om utbrenthet?

[Gjest malun]

Hvis en bekjent/slektning/kollega av deg forteller at h*n er sykmeldt for tiden fordi h*n er sliten og utbrent, hvordan reagerer du da?

Stiller du videre spørsmål, tenker du at det må ligge noe annet bak, synes du at vedkommende er ei pingle, eller kjenner du deg igjen?

[Gjest Alphan]

Jeg synes det er helt rimelig. "Utbrenthet" (er?) folkesykdom nr.1.

Synes mange av de jeg kjenner har tøffe dager med unger hit og dit, møter, osv.

[Cmoo]

At det kan ramme alle, og så håper jeg vedkommende tar det med ro og blir bedre snart.

Skjedde en venninne som hadde det forferdelig i noen måneder.

[lalali]

Jeg tenker at personen kanskje burde gjort noe med sin egen situasjon før det gikk så langt. Og så ender slike påminnelser om hverdagsstress ofte i funderinger om mitt eget liv bare er et mas og hva jeg eventuelt kan gjøre med det. Føler at samfunnet, slik det er nå, har kommer skjevt ut i så henseende.

Bortsett fra dette hadde jeg nok tatt ekstra godt vare på min venn/venninne i tiden framover. Prøvd å finne på ting som kunne gi de overskudd, gitt litt ekstra oppmerksomhet, hjulpet til med eventuelle barn/husarbeid og lignende.

[Solsikke]

Jeg kjenner meg svært godt igjen. Har¨nemlig vært der selv.

God morgen forestem.

[Lottemor1365380387]

Hei Malun.

Hvis noen hadde fortalt meg at h*n var utbrent så hadde jeg tankt at ,gud da vet jeg hvordan du har det.

Når man er utbrent har man blitt totalt tappet for energi og trenger hvile.

M.V.H

[fresja]

Jeg ville kanskje vist til disse kloke ord:

... Den erfarne psykiataren Hans Olav Tungesvik vil heller bruka ordet uttappa,

for det får oss til å tenkja på noko som må fyllast opp att. ...

[Babette]

For å være utbrent må man ha brent. Så jeg tror i en del tilfeller at folk er utslitt, ikke utbrent. Begrepet begynner med andre ord å bli litt utvannet.

Jeg har flere kolleger som har hatt denne diagnosen. En av dem var ikke i stand til å gjøre noe som helst i sykemeldingsperioden og hadde en rekke fysiske symptomer, den andre fikk unna både rundvask, julebakst og mye annet. Så det er stor forskjell.

Hvis noen jeg kjent godt hadde sagt de var utbrent, ville jeg av interesse spurt litt mer.

Som leder er jeg svært opptatt av å oppdage tegn til begynnende utbrenthet hos de ansatte før det går for langt.

Selv er jeg veldig engasjert, men har aldri vært utbrent. Jeg er av de heldige som tåler mye.

[Gjest Z@pvir]

Det vurderer jeg i hvert enkelt tilfelle. Kjenner jeg mennesket godt spør jeg mer. Mange er interessert i å snakke om det. Merker jeg motstand klapper jeg igjen med en gang.

Egentlig hører en ofte på måten det blir sagt på om det er en avvisning eller invitasjon.

Mange over-nysjerrige personer har dessverre ikke disse sperrene, og spør og graver for (tror jeg) å ha noe å slarve om. Slike personer fortjener å bli møtt med et 'Det vil jeg ikke snakke om'. Og så er det noen som er så dumma at de til om med spør om hvorfor du ikke vil snakke om det - og da får en si 'Det har ikke du noe med'.

[Ha-vanskelig]

For å være utbrent må man ha brent. Så jeg tror i en del tilfeller at folk er utslitt, ikke utbrent. Begrepet begynner med andre ord å bli litt utvannet.

Jeg har flere kolleger som har hatt denne diagnosen. En av dem var ikke i stand til å gjøre noe som helst i sykemeldingsperioden og hadde en rekke fysiske symptomer, den andre fikk unna både rundvask, julebakst og mye annet. Så det er stor forskjell.

Hvis noen jeg kjent godt hadde sagt de var utbrent, ville jeg av interesse spurt litt mer.

Som leder er jeg svært opptatt av å oppdage tegn til begynnende utbrenthet hos de ansatte før det går for langt.

Selv er jeg veldig engasjert, men har aldri vært utbrent. Jeg er av de heldige som tåler mye.

Hei Babette,

Interessant innlegg!

Jeg håper at du med din siste setning ikke impliserer at de som brenner og brenner ut, ikke tåler så mye.

Jeg tror det er galt å bruke "tåle" som et et mål eller en kvalifikasjon for diagnosen "utbrennt". Hvis du alikevel velger å gjøre det, foreslår jeg heller at du i din egenskap av leder og kanskje med personellansvar, ser den som brenner ut som en som tåler for mye.

Mitt forslag er at du som leder bør være forsiktig med å sammenligne og måle.

Men det er bare ett forslag!

Med vennelig hilsen,

[Gjest Z@pvir]

Jeg tenker at personen kanskje burde gjort noe med sin egen situasjon før det gikk så langt. Og så ender slike påminnelser om hverdagsstress ofte i funderinger om mitt eget liv bare er et mas og hva jeg eventuelt kan gjøre med det. Føler at samfunnet, slik det er nå, har kommer skjevt ut i så henseende.

Bortsett fra dette hadde jeg nok tatt ekstra godt vare på min venn/venninne i tiden framover. Prøvd å finne på ting som kunne gi de overskudd, gitt litt ekstra oppmerksomhet, hjulpet til med eventuelle barn/husarbeid og lignende.

Det er ikke bestandig det er mulig for personen å 'gjøre noe med egen situasjon' før det går for langt.

Enkelte opplever at problemene blir kastet på en helt overraskende og en rekker da ikke å ta sine forholdsregler. Det kan være ting som langtidssyke barn, ektefelle, foreldre og andre ting som gjør at du bare må stå på enten du orker eller ikke. Da er det fort gjort å bli utbrent selv om en prøver å skjerme seg. Ofte er det også slik at 'en ulykke kommer ikke alene'. Mange har erfart sannheten i det uttrykket. Du tror ikke du orker mer, og så blir enda et menneske rundt deg alvorlig syk eller dør. Ikke lett å beskytte seg da?

[Gjest Z@pvir]

For å være utbrent må man ha brent. Så jeg tror i en del tilfeller at folk er utslitt, ikke utbrent. Begrepet begynner med andre ord å bli litt utvannet.

Jeg har flere kolleger som har hatt denne diagnosen. En av dem var ikke i stand til å gjøre noe som helst i sykemeldingsperioden og hadde en rekke fysiske symptomer, den andre fikk unna både rundvask, julebakst og mye annet. Så det er stor forskjell.

Hvis noen jeg kjent godt hadde sagt de var utbrent, ville jeg av interesse spurt litt mer.

Som leder er jeg svært opptatt av å oppdage tegn til begynnende utbrenthet hos de ansatte før det går for langt.

Selv er jeg veldig engasjert, men har aldri vært utbrent. Jeg er av de heldige som tåler mye.

Eller så er du av de heldige som har vært spart for de største påkjenningene, eller spart for en serie av mindre påkjenninger samtidig.

Å jobbe døgnet rundt hvis du er interessert i og trives med jobben din er IKKE en påkjenning. Det er hvis det er problemer på jobben og du ikke trives du får problemer. Hvis dette kommer i tillegg til påkjenninger i hverdagen ellers så kan det bli for mye.

Kanskje du har vært veldig heldig.

[Wulfi]

Hmmm.... For er "Utbrent" ikke en diagnose, men en livsstil.Jeg ville aldri tenkt PINGLE eller noe sånn om en person hadde sagt det til meg :-)

[favn]

At vedkommende har 'skjøre nerver' og at h*n prøver å jåle seg til. Det er nemlig ganske hipt å være 'utbrent' nåtildags...

[Retz]

For å være utbrent må man ha brent. Så jeg tror i en del tilfeller at folk er utslitt, ikke utbrent. Begrepet begynner med andre ord å bli litt utvannet.

Jeg har flere kolleger som har hatt denne diagnosen. En av dem var ikke i stand til å gjøre noe som helst i sykemeldingsperioden og hadde en rekke fysiske symptomer, den andre fikk unna både rundvask, julebakst og mye annet. Så det er stor forskjell.

Hvis noen jeg kjent godt hadde sagt de var utbrent, ville jeg av interesse spurt litt mer.

Som leder er jeg svært opptatt av å oppdage tegn til begynnende utbrenthet hos de ansatte før det går for langt.

Selv er jeg veldig engasjert, men har aldri vært utbrent. Jeg er av de heldige som tåler mye.

"For å være utbrent må man ha brent."

Nettopp!

Begrepet utbrenthet er, etter min mening, i ferd med å bli så misbrukt at jeg blir skeptisk bare jeg hører ordet.

Kjenner flere som har blitt sjukemeldt pga såkalt utbrenthet, og med ett hederlig unntak er det reinspikka latsabber det dreier seg om. Folk som ikke har et snev av empati i forhold til pasientene, - jeg jobber i en psykiatrisk avdeling - folk som leiter opp ting å sutre over, folk som ikke gidder å gløtte opp fra ukebladet når en pasient ber om hjelp, folk som tror de er på jobb for å se tv...herregud, lista er lang. Disse folka blir ikke "utbrent" fordi de har vist engasjement, dyktighet, kreativitet og pågangsmot i jobben, de sliter seg ut pga sine egne negative tanker og en generell misnøye med livet. DET er noe helt annet enn utbrenthet.

[Ha-vanskelig]

At vedkommende har 'skjøre nerver' og at h*n prøver å jåle seg til. Det er nemlig ganske hipt å være 'utbrent' nåtildags...

favn,

Interessant logikk som alikevel ikke slå helt igjennom hos meg.

Hva med følgende: Tror du, hvis mange er slik du sier, at det faktisk, til en viss grad, kan representere virkeligheten? At mennesker faktisk har de symptomene du beskriver?

Mvh

[Ha-vanskelig]

Eller så er du av de heldige som har vært spart for de største påkjenningene, eller spart for en serie av mindre påkjenninger samtidig.

Å jobbe døgnet rundt hvis du er interessert i og trives med jobben din er IKKE en påkjenning. Det er hvis det er problemer på jobben og du ikke trives du får problemer. Hvis dette kommer i tillegg til påkjenninger i hverdagen ellers så kan det bli for mye.

Kanskje du har vært veldig heldig.

Hei,

Jeg tror utbrenthet forkommer like ofte hos personer som trives med jobben, som hos personer som ikke trives med jobben. Jeg tror, men det er bare en personlig betraktning, at faren kanskje er størst hvis man trives i jobben...hvis man brenner for den med andre ord.

Mvh

[Lottemor1365380387]

At vedkommende har 'skjøre nerver' og at h*n prøver å jåle seg til. Det er nemlig ganske hipt å være 'utbrent' nåtildags...

Til Favn.

Synes dine tanker om utbrenthet er lite medmennskelige og at duu burde lese litt mer om det før du gjør deg opp en slik mening.

Håper du selv ikke møter døren en dag,,kjipt hvis folk skal se slik på deg da!

Hilsen

[Gjest Novembermom]

Hadde tenkt at jeg vet så altfor godt hvordan det er å være utbrent og sliten.

Man blir totalt tømt for alt av hva man har.

Men å få sympati og avlasting fra omverdenene er noe helt annet.

Er hjemme med to barn og jeg har vært sånn i over 1 år.

Men å få hjelp fra andre er som å leite etter en nål i en høystakk.

[Gjest Z@pvir]

Hei,

Jeg tror utbrenthet forkommer like ofte hos personer som trives med jobben, som hos personer som ikke trives med jobben. Jeg tror, men det er bare en personlig betraktning, at faren kanskje er størst hvis man trives i jobben...hvis man brenner for den med andre ord.

Mvh

Ja, jeg kan tildels være enig i det. Men mitt poeng er at da er du i en 'god' situasjon hvor du kan rekke og se faresignalen og dermed nettopp kunne gjøre noe med det for ikke å bli utbrent.

Det rekker du ikke hvis du dumper oppi situasjoner/kriser hvor du ikke har kontroll over hva som skjer.

Jobber du for mye fordi du liker jobben din, er det DU som har regien. Du kan faktisk begynne å jobbe mindre. Har du alvorlig syke barn feks over flere år har du ikke noe VALG, da må du stå på selv om du ikke orker.

En jobb kan du sykmelde deg fra, det kan du ikke fra sykdom og død.