katastrofetanker

[Gjest cicci]

Jeg har det med å lage små problemer om til store. Fra å ha litt lite med penger en m.n.d, klarer tankene mine å få det til at jeg må selge både hus og hjem og leve et liv i rennesteinene på gata. Det er jo helt urealistsik, men jeg klarer ikke å stoppe katastrofetankene når de først begynner å kverne i hodet mitt. Dette gjør meg urolig og skaper angst.

Hva er det som gjør at jeg klarer å lage store problemer av ting andre ser på som bagateller?

mvh

[Gjest Z@pvir]

Det har vel kanskje med personligheten å gjøre. Er slik selv. Jeg har mye lettere for å tenke meg alt som KAN gå galt enn å vinkle det positivt og tenke at alt kan bli mye bedre - dessverre.

En må vel jobbe mye med det for å få snutt tankene rett og slett.

Jeg er fæl til å utbrodere alt som kan skje med ugnene jeg da. Narkotika, arbeidsledighet, at de arver mine psykiske problemer, at de ikke finner noen å være glad i osv osv i det uendelige.

Skulle istedet ønske at jeg kunne glede meg over at de er flotte ungdommer som er flinke på skolen og sannsynligvis får seg en bra utdannelse og bra jobber og et godt liv.

Det er jo sykt å 'lage' seg mulige katastrofer som du og jeg (og mange andre gjør). Derfor er det nok lurt å søke hjelp!

[Gjest trrrish]

jeg har det kanskje litt lignende, om jeg ser en føflekk eller noe så blir jeg kjemperedd og begynner å grine, er sikker på jeg kommer til å dø av føflekkkreft osv. men jeg har begynt å roe meg selv ned ved å si "dette tyder ikke på at du har kreft, det er bare angst, det er bare angst, det er den som gjør deg så redd, det er mest sansynlig IKKE farlig" osv. det hjelper litt det. kanskje du kan prøve.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har det på samme måten selv og kanskje er det mer vanlig enn en tror. At folk går rundt med katastrofetanker inni hodet synes jo ikke utenpå. Men plagsomt er det og vi kaster bort veldig mye verdifull tid på denne måten. En leveregelsom til en viss grad har hjulpet meg er: husk at de aller fleste problemer vi bekymrer oss for blir det ingen ting av. Og det stemmer faktsik, bare tenk etter bakover i tid.

[Gjest Theos]

Kjenner meg igjen! Det går heldigvis bare i perioder, men de er til gjengjeld helt forjæ...

Jeg har nøstet opp i det og kommet frem til at det har med min uberegnelige barndom å gjøre. Etter sol kommer regn - etter ro og stillhet kom bråk og spetakkel.

Jeg opplever særlig katastrofetanker når jeg har det bra!(?) Hvis derimot ett eller annet forferdelig skjer omkring meg, blir jeg dønn rolig. Da er jeg liksom helt på "hjemmebane".

Korny, men sånn er det.