Å bli likt av andre

[Gjest sizzi]

Jeg er hele tiden så forferdelig opptatt av hva andre synes om meg. Redd for ikke å bli likt for deretter å bli avvist.

Dette fører naturlig nok til at jeg har få venner, selv om jeg skulle ønske det ikke var slik er det ikke uten videre enkelt å forandre seg. Kan dette ha med sosial angst å gjøre?

Hva kan jeg gjøre? Jeg prøver å tenke at det er vel like viktig hva jeg selv tenker om andre, som hva de tenker om meg. Men dette funker bare når jeg er for meg selv.

Er det noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver, eller er jeg helt skrudd på min egen måte?

[Ruskelusk]

Høres ut som du er litt usikker på deg selv,det gir som regel utslag i det at man henger seg veldig opp i hva andre synes.

[Gjest Juana]

Hei sizzi !

Hvorfor ikke lære deg litt mere om mennesker. Det gjorde jeg !

Du kan jo om du vil starte med en bok som heter " Hvordan vinne venner" av Dale Carnegie.Han har en fin og enkel måte å skrive på.

Du har i alle fall venner her.

Kos til deg !

[Gjest huva]

Hei Sizzi!

Ja, kjenner meg igjen, eller..._ville_ ha kjent meg igjen for et års tid siden. Hadde tanker som virka fornuftige og logiske nok når jeg der og da satt aleine, men blant folk bare låste alt seg.

Tenkte som så at alle er forskjellige. Jeg er ikke perfekt. Men det gjør ikke så mye, for det er heller ingen andre. Alle har hver sine meninger og måter å opptre på, og noen liker det ene, og noen det andre. Mine meninger og min væremåte er ikke dummere enn andres. Jeg har lov til å være meg. Alle kan ikke være enige med meg, men noen er det nok, og om folk er uenige i noe av det jeg sier, eller misliker noe av det jeg gjør, så trenger ikke det bety at de misliker hele meg..osv.

Men tankene nådde liksom ikke inn da.., Men langsomt, merkelig.., så klarte jeg å bli tryggere. og jeg takker venner, lærere, og andre hjelpere. Jeg er ennå på vei. Har kanskje kommet over de verste motbakkene på ei stund, og det kjennes herlig.

Ikke veit jeg hvor gammel du er.. Jeg skulle bli over 20 før jeg turte å vise verden en del av meg, og ikke bare vise meg som den jeg trudde de ønska å se.

Det jeg prøver å si.., ting kan kjenens håpløst, men gi ikke opp. Fortsett å tenke. Prøv å tenke dine positive tanker også _i_ situasjoner som er vanskelige.. Kanskje etterhvert, vil de bli mer en del av deg og påvirke tryggheten din..

Lykke til!!