Ekspertsvar Barn -eller ikke?

[Gjest mia-veronica]

Kjæresten min sier han ikke kan tenke seg livet uten barn. Han snakker ikke om annet. Vil vi skal "forsøke". Men jeg er svært usikker. Det er ikke det at jeg ikke liker unger, herregud! Men jeg føler meg ikke "skikket", fordi jeg i perioder er så dårlig. Syns ikke jeg klarer mer enn å ta vare på meg selv. Men han er så optimistisk, tror visst det kommer "helbredelse i posten" i morra!

Jeg er veldig glad i typen min. Men dette syns jeg er følelsesmessig utpressing altså! Jeg kunne tenke meg barn, hvis jeg ikke var psyk. Men det er jeg altså....... ( Så, jeg har vel egentlig bestemt meg. Måtte bare få satt ord på det......

[Gjest nebby]

Hei.

For det første syntes jeg at det er bra at du tenker igjennom dette med barn. Jeg forstår godt at det er litt skremmende dette med barn og psykiatri.

La meg fortelle om meg selv:

Jeg har en manisk depressiv lidelse eller det man nå kaller en bi-polar lidelse. Grunnen for det er nok at jeg ble utastt for overgrep + det at en av mine foreldre har det.

Jeg vet hvordan det er å vokse opp med en syk voksen. Men jeg opplevde selv at øsnket om barn kom etterhvert som vi var gift og tiden falt bare på plass. For i utgangs punktet ville ikke jeg ha barn, mne det kom etterhvert.

Vi opplevde at mange dømte oss nedenom og hjem når vi fortalte at vi skulle ha barn, men jeg opplevde en spesiell endring i kroppen, ja jeg har aldri hatt det så bra som jeg hadde under svangerskapet.

Det er klart at man tenker jo sitt når man går gravid og i tiden etterpå, men man kan klare det med et godt støtteapparat rundt seg.

Selv om jeg ikke har det så oki nå om dagen og min lille er blitt 8 mndr så er det verdt det, men det krever syntes jeg at det et stabile forhold, for det er nok mye verre å bli alene mor med psykiske lidelser hvis man har hatt et forhold bakl seg enn hvis man er alnen fra starten. Men det vet jeg ikke sikkert.

hvis du vil kan du jo sende meg en mail så kan vi tastes nærmere der.

[email protected]

[Gjest Rufsetufse]

Hei.

For det første syntes jeg at det er bra at du tenker igjennom dette med barn. Jeg forstår godt at det er litt skremmende dette med barn og psykiatri.

La meg fortelle om meg selv:

Jeg har en manisk depressiv lidelse eller det man nå kaller en bi-polar lidelse. Grunnen for det er nok at jeg ble utastt for overgrep + det at en av mine foreldre har det.

Jeg vet hvordan det er å vokse opp med en syk voksen. Men jeg opplevde selv at øsnket om barn kom etterhvert som vi var gift og tiden falt bare på plass. For i utgangs punktet ville ikke jeg ha barn, mne det kom etterhvert.

Vi opplevde at mange dømte oss nedenom og hjem når vi fortalte at vi skulle ha barn, men jeg opplevde en spesiell endring i kroppen, ja jeg har aldri hatt det så bra som jeg hadde under svangerskapet.

Det er klart at man tenker jo sitt når man går gravid og i tiden etterpå, men man kan klare det med et godt støtteapparat rundt seg.

Selv om jeg ikke har det så oki nå om dagen og min lille er blitt 8 mndr så er det verdt det, men det krever syntes jeg at det et stabile forhold, for det er nok mye verre å bli alene mor med psykiske lidelser hvis man har hatt et forhold bakl seg enn hvis man er alnen fra starten. Men det vet jeg ikke sikkert.

hvis du vil kan du jo sende meg en mail så kan vi tastes nærmere der.

[email protected]

Mitt største ønske i livet er å få ett barn, men det vil aldri skje for jeg kan ikke få barn. Derfor er det vanskelig for meg å forstå at noen som "kan" få barn, ikke vil ha barn.

[ulva]

Må si det samme til deg som jeg har sagt til mange andre: Hvorfor skal alt være så perfekt? Du blir kanskje ikke årets mor, men barnet kan godt få en flott oppvekst likevel. Selv om du er syk, og i perioder er dårlig og kanskje også må innlegges. Det viktige er, som nebby skriver, at det hele er GODT planlagt, og at du har et tilstrekkelig støtteapparat rundt deg. Så må man nesten bare ta sjansen - livet er både sorger og gleder.

Når det er sagt: Det er ikke riktig av deg å få barn dersom du ikke virkelig ønsker det og føler deg klar! Til det er det alt for krevende! Det er ikke akkurat det samme som å få seg en hund - det forandrer absolutt alt. Alle livsprioriteringer, selvbildet, dagliglivets rutiner, parforholdet, kroppen din...

Dersom det er slik at du egentlig kunne tenke deg barn, men tror du ikke vil klare det p.g.a. sykdommen, syns jeg du skal tenke grundig gjennom om dette virkelig er tilfellet. Kunne du likevel det, med tilstrekkelig støtte? Nei, du ville ikke klare det alene, men det er det de færreste som gjør. Det er ikke bare jobb for en mor, men for et helt lite samfunn! Synes det er trist dersom du kunne tenke deg barn, men lar sykdommen stoppe deg. Dersom det derimot er slik at du kunne tenke deg barn, men ikke i den grad at du er villig til å gi alt og kjempe dobbelt med både sykdom og en smårolling, så er saken en ganske annen. Motivasjonen betyr alt når man er syk og skal klare en slik utfordring. Man må ville det nok - og selv sa er det fryktelig vanskelig.

Hadde selv et fryktelig vanskelig svangerskap, og en enda værre fødsel, og barseltiden var heller ikke mye å skryte av. Slet enormt psykisk, og prøvde ut den ene anti-psykotikaen etter den andre. Men likevel er det ingenting som har gitt meg så mye glede og så mye verdi som sønnen min. Jeg elsker ham på en måte jeg ikke er istand til å elske noen andre. Og i motsetning til deg, har jeg aldri vært glad i barn...

Så kanskje er du ganske enkelt ikke tiltrekkelig motivert slik livet er nå? Men det er mulig, til tross for alvorlig sykdom, å få et tilstrekkelig godt liv selv med barn. Men perfekt blir det ikke!

[Gjest Theos]

Må si det samme til deg som jeg har sagt til mange andre: Hvorfor skal alt være så perfekt? Du blir kanskje ikke årets mor, men barnet kan godt få en flott oppvekst likevel. Selv om du er syk, og i perioder er dårlig og kanskje også må innlegges. Det viktige er, som nebby skriver, at det hele er GODT planlagt, og at du har et tilstrekkelig støtteapparat rundt deg. Så må man nesten bare ta sjansen - livet er både sorger og gleder.

Når det er sagt: Det er ikke riktig av deg å få barn dersom du ikke virkelig ønsker det og føler deg klar! Til det er det alt for krevende! Det er ikke akkurat det samme som å få seg en hund - det forandrer absolutt alt. Alle livsprioriteringer, selvbildet, dagliglivets rutiner, parforholdet, kroppen din...

Dersom det er slik at du egentlig kunne tenke deg barn, men tror du ikke vil klare det p.g.a. sykdommen, syns jeg du skal tenke grundig gjennom om dette virkelig er tilfellet. Kunne du likevel det, med tilstrekkelig støtte? Nei, du ville ikke klare det alene, men det er det de færreste som gjør. Det er ikke bare jobb for en mor, men for et helt lite samfunn! Synes det er trist dersom du kunne tenke deg barn, men lar sykdommen stoppe deg. Dersom det derimot er slik at du kunne tenke deg barn, men ikke i den grad at du er villig til å gi alt og kjempe dobbelt med både sykdom og en smårolling, så er saken en ganske annen. Motivasjonen betyr alt når man er syk og skal klare en slik utfordring. Man må ville det nok - og selv sa er det fryktelig vanskelig.

Hadde selv et fryktelig vanskelig svangerskap, og en enda værre fødsel, og barseltiden var heller ikke mye å skryte av. Slet enormt psykisk, og prøvde ut den ene anti-psykotikaen etter den andre. Men likevel er det ingenting som har gitt meg så mye glede og så mye verdi som sønnen min. Jeg elsker ham på en måte jeg ikke er istand til å elske noen andre. Og i motsetning til deg, har jeg aldri vært glad i barn...

Så kanskje er du ganske enkelt ikke tiltrekkelig motivert slik livet er nå? Men det er mulig, til tross for alvorlig sykdom, å få et tilstrekkelig godt liv selv med barn. Men perfekt blir det ikke!

Jeg fikk mitt livs sammenbrudd da sønnen min var 1 1/2 år. Sammenbruddet har vedvart og kan vel nå kalles psykdom (men ikke kronisk. Jeg skal jo ut av det en dag).

Jeg ventet lenge med å få barn. Visste på en diffus måte at jeg ikke fungerte optimalt. Ventet med å ta avgjørelsen til jeg sto ved en skillevei; barn eller ikke barn.

Det ble en fantastisk herlig liten sønn. En rekke utløsende faktorer gjorde at jeg blie hinsides psyk halvannet år etter.

Derfor har jeg bestemt at det blir bare ham. Den avgjørelsen utløste faktisk en sorgreaksjon jeg fremdeles bearbeider, men likevel, det blir bare ham. Har ikke kapasitet til så mye som en hamster til her så..

Men, det å få ham er det mest meningsfulle livet har gitt meg. VILLE IKKE BYTTA FOR ALT GULLET I VERDEN!

[Gjest Theos]

Mitt største ønske i livet er å få ett barn, men det vil aldri skje for jeg kan ikke få barn. Derfor er det vanskelig for meg å forstå at noen som "kan" få barn, ikke vil ha barn.

Føler med deg - og sorgen du bærer på.

Skulle ønske jeg kunne trylle!

*Klem hvis du vil ha*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes forutsetningen for å få barn er konstellasjonen JA!, JA!

Dvs at begge kommende foreldre ønsker det sterkt NÅ. Om en vegrer seg, bør en vente.

Tror du er en fornuftig dame.

[ulva]

Jeg fikk mitt livs sammenbrudd da sønnen min var 1 1/2 år. Sammenbruddet har vedvart og kan vel nå kalles psykdom (men ikke kronisk. Jeg skal jo ut av det en dag).

Jeg ventet lenge med å få barn. Visste på en diffus måte at jeg ikke fungerte optimalt. Ventet med å ta avgjørelsen til jeg sto ved en skillevei; barn eller ikke barn.

Det ble en fantastisk herlig liten sønn. En rekke utløsende faktorer gjorde at jeg blie hinsides psyk halvannet år etter.

Derfor har jeg bestemt at det blir bare ham. Den avgjørelsen utløste faktisk en sorgreaksjon jeg fremdeles bearbeider, men likevel, det blir bare ham. Har ikke kapasitet til så mye som en hamster til her så..

Men, det å få ham er det mest meningsfulle livet har gitt meg. VILLE IKKE BYTTA FOR ALT GULLET I VERDEN!

Nei, det er livets ironi: De er det mest fantastiske og mest forferdelige som har skjedd oss - på en og samme gang! Krever så uendelig mye, men det de gir er unikt og guddommelig! Angrer ikke på at jeg fikk sønnen min, men tenker som deg: Det blir bare ham. Har sagt absolutt nei til flere barn, for jeg føler også at kapasiteten er brukt opp.