NHD-er det slik det skal være?

[Eliza]

Jeg vet ikke helt om jeg havnet i rett forum her..men prøver allikevel.

Som barn/tenåring opplevde jeg å miste et veldig nært familiemedlem...da reagerte jeg med sjokk mistet tale i omtrent en uke...etter den uken gikk jeg tilbake til samfunnet rundt meg som om ingenting hadde hendt. Med andre ord ingen så min smerte, alle unngikk å "rippe" opp i hva som var skjedd, ved å holde seg tause...

Jeg føler jeg måtte som barn og oppigjennom ungdomsårene arbeide alene gjennom sorgen og smerten. Det fantes aldri noen voksen å snakke med. Det var aldri snakk om noe oppfølging. Skal det være slik at barn må be om hjelp for å få noen fagfolk å snakke med?

Jeg var ihvertfall ikke i stand til å se at dette trengtes!

Jeg har jo klart meg bra...men har enda til tider d svært tungt. Og føler jeg har brukt veldig mye lengre tid på å komme gjennom ting, enn jeg ville gjort med oppfølging fra helsevesenet. Bør jeg nå oppsøke hjelp? Eller mener dere d er liten vits i det?

-trist jente-

[Alja]

Leit å høre om det du har opplevd. Det burde ikke være slik.

Når en tragedie skjer er både barn og voksne rammet. Alle kjemper for å holde haken over vannet. De voksne også. Da blir det ofte slik at de behov som ikke skriker imot en blir salderingspost.

Din reaksjon var sannsynligvis veldig tøft for de som var rundt deg å takle. De så du hadde det forferdelig, men visste ikke hva de skulle gjøre. Når du begynte å bli deg selv igjen var de sikkert like usikre, samtidig som de nok var lettet. Tror nok ingen ønsket å ignorere deg. Det bare ble slik. Omstendighetene gjorde det.

Om du synes denne framstillingen av hva som skjedde ikke stemmer, så stryk den.

Det er desverre slik her i landet at når det skjer en ulykke som gir stor mediedkning står kriseteamene i kø, både hos de som er rammet og i pressen. Men en vanlig triviell tragedie er ikke like interessant. Selv om behovet hos dem som er rammet kan være like stort eller større.

De voksne som var rundt deg burde fått veiledning og hjelp til å støtte deg. Og du burde fått proffesjonell hjelp.

Beklageligvis fungerer dette sjeldent her i landet.

Hvis du fortsatt trenger hjelp til å bearbeide det som skjedde og det at du gikk alene med tingene så lenge, håper jeg du får det nå.

Klem fra

[Zirine]

Jeg har opplevd det samme som deg og hadde den samme erfaringen - å bli overlatt til seg selv fordi foreldrene mine ikke så at det var flere i familien som sørget. De hadde nok med seg selv - jeg klandrer dem ikke.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men for 20 år siden så var ikke hjelpeapparatet så tilstedeværende som det er nå. Barn av foreldre som selv var i sjokk (eller handlingslammet) og som ikke klarte dra inn utenforstående slik at barna også fikk snakke, var ikke uvanlig. Jeg har tenkt på det i ettertid - ikke engang presten som stakk innom skjønte at der var noen barn i den familien som også trengte hjelp.

I årenes løp fikk jeg snakket om ting som plagde meg, men det var ene og alene fordi jeg hadde en kjæreste som snakket med meg i den mest kritiske perioden i mitt liv - ungdomsårene. Til tross for dette så sørget jeg i mange år - ikke bare over de som var gått bort, men jeg led av dårlig samvittighet.

Nå er jeg 36 år og kan vel si at jeg har kvittet meg med alt dette. Jeg kan til tider fortsatt sørge, men de siste 10 år har jeg iallefall kunnet drikke uten å sitte på en trapp eller bortgjemt på et rom å gråte. Sorgen er ikke lengre destruktiv for meg og jeg har kvittet meg med den dårlige samvittigheten. Men jeg har jobbet hardt for det.

Jeg synes du skal gå til psykolog, jeg. Ikke bagataliser signalene kroppen forsøker å gi deg, men oppsøk noen du kan snakke med. Ting blekner etterhvert - også sorgen, men selv om du "har glemt det", så betyr det ikke at det er borte. Få det ut av systemet og få profesjonell hjelp så er du i gode hender.