Ekspertsvar jeg klarer ikke dette,hva gjør jeg?NHD,andre?

[forbrenner]

Jeg er utskrevet nå,og prøver gå vidregående skole,grunnkurs,ikke full skole,men linjefagene..problemet er at jeg klarer det rett og slett ikke!

Tankene mine og hodet er et helt annet sted,klarer ikke kosentrere meg.Og lyst til gå på skole eier jeg heller ikke..

Orker ikke gå i detaljer hva som jeg går til behandling for(og har vært mye innlagt for,jeg er uenig i at jeg er syk også..),det har jeg skrevet i tildligere i andre innlegg.Men psykiateren min vil at jeg skal gå skole(eller jobbe,men jeg er sikker på at jeg ikke klarer jobb heller)..hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer det?

Fraværet øker,for jeg eier ikke motivasjon til skolen,

ser meningsløst på livet,tenker jo på selvmord ennå,(som jeg har gjort lenge),men jeg er nå her enda,men føler ikke at jeg lever..

Er bare her liksom..prøver unngå innleggelse igjen,fordet er bare tvangsforing og helvete..men jeg vil og må slanke meg..

Det er alt som betyr noe for meg..jeg takler ikke denne kroppen jeg har..hater den..

Gått denne runden ørten ganger,ødelegger foreldrene mine helt..

hvorfor er jeg til?

NHD eller noen andre som har noen ord til meg?

Har neste samtale med psykiateren min på onsdag,er det noen vist at jeg går?

Ting er bare så menigsløse..

Urk,for noe syt.

Har du lest alt dette,så har du tålmodighet.

Ano

[martine1365379969]

eg hat tilogmed tålmodighet til å svara deg:)

Dersom du vil ut vav dette helvete du besrkiver, må du våga å vera erleg. det er første skritt i rektig retning! Men eg veit, det er tøfft!! men prøv vennen, det er ei meining ed livet!! Prøv å ta dag for dag, ikkje tenk så langt framover!

*stoor klem*

[Gjest Engelen33]

*holder godt og lenge rundt forbrenner* Skulle virkelig ønske at jeg kunne sagt noe som fikk alt det vonde til å forsvinne fra deg!! Åh, du fortjener ET LIV, vennen min!!

Skjønner så innmari godt åssen du har det... dessverre. Jeg gir deg ikke opp, vær så snill IKKE gi opp deg selv du heller. Du har så mye godt inni deg, så mye å gi andre.. håper du vet hvor mye du har gitt og gir meg!! Ellers kjenner jeg meg igjen i alt du skriver.. *holder hånden din* En dag SKAL vi klare å komme ut av dette.. ikke sant? Vi MÅ bare klamre oss til håpet, selv om vi begge føler oss døde og tenker på døden.. men det blir bare med tanken ikke sant? Det MÅ vi love hverandre... blitt VELDIG glad i den herlige og verdifulle jenta du er!!! STÅ PÅ!!! La kroppen få tid til å bygge seg opp igjen.. etter en stund vil motivasjonen og konsentrasjonen komme også...

Husk, du er ikke alene i kampen. Skal kjempe sammen med deg jeg....

Allverdens styrkeklemmer kommer til deg nå.. TA IMOT!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har også tro på at det er bra å ha no å jobbe med - arbeid eller utdanning.

Kanskje er fulltid for mye. Kan det være aktuelt å redusere på antall fag?

[forbrenner]

Jeg har også tro på at det er bra å ha no å jobbe med - arbeid eller utdanning.

Kanskje er fulltid for mye. Kan det være aktuelt å redusere på antall fag?

jeg har ikke full tid.Men nå skal vi diskutere hva som kan gjøres(andre alternativ også),om å redusere timene ytterlige,eller noe annet..

Takk for svar.

[forbrenner]

*holder godt og lenge rundt forbrenner* Skulle virkelig ønske at jeg kunne sagt noe som fikk alt det vonde til å forsvinne fra deg!! Åh, du fortjener ET LIV, vennen min!!

Skjønner så innmari godt åssen du har det... dessverre. Jeg gir deg ikke opp, vær så snill IKKE gi opp deg selv du heller. Du har så mye godt inni deg, så mye å gi andre.. håper du vet hvor mye du har gitt og gir meg!! Ellers kjenner jeg meg igjen i alt du skriver.. *holder hånden din* En dag SKAL vi klare å komme ut av dette.. ikke sant? Vi MÅ bare klamre oss til håpet, selv om vi begge føler oss døde og tenker på døden.. men det blir bare med tanken ikke sant? Det MÅ vi love hverandre... blitt VELDIG glad i den herlige og verdifulle jenta du er!!! STÅ PÅ!!! La kroppen få tid til å bygge seg opp igjen.. etter en stund vil motivasjonen og konsentrasjonen komme også...

Husk, du er ikke alene i kampen. Skal kjempe sammen med deg jeg....

Allverdens styrkeklemmer kommer til deg nå.. TA IMOT!!

Takk vennen,du er så god!!

*klemmer*

[forbrenner]

eg hat tilogmed tålmodighet til å svara deg:)

Dersom du vil ut vav dette helvete du besrkiver, må du våga å vera erleg. det er første skritt i rektig retning! Men eg veit, det er tøfft!! men prøv vennen, det er ei meining ed livet!! Prøv å ta dag for dag, ikkje tenk så langt framover!

*stoor klem*

Takk,du har virkelig tålmodighet!

*klemmer*

[Gjest men det gikk like vel!]

Jeg studerte i tre år.

Hver eneste dag tenkte jeg at dette går ikke, jeg orker ikke, makter ikke, vil ikke. Hver eneste dag var en kamp for å i det hele tatt komme seg ut av sengen. Hadde ingen lege eller behandlere å snakke med. Eksamensperiodene var et rent helvete. Men jeg ville ikke gjøre ingen ting.

Men vet du hva?

På en eller annen måte gikk det. På en eller annen måte kom jeg meg gjennom og fikk en offentlig godkjenning og et yrke jeg trives med og kan leve av.

Passivitet er vår aller verste finende. Det øyeblikke vi slutter å kjempe, slutter å ville har vi alvorlige problemer.

Det er bedre å gjøre noe, om så bare litt. Klarer vi ikke å gå får vi heller krype.

Oppmuntringsklem til deg! Du klarer mer enn du tror.

[Gjest Ingrid26]

Kjære forbrenner, jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for jeg kjenner meg igjen på mange måter. Man tror at man ikke duger til noe og ikke greier noe, og at det aldri kommer til å bli noe av oss...

Sannheten er vel at selvfølgelig blir det noe av oss også, vi må bare våge å stole litt mer på oss selv, se våres egne ressurser og krefter og så bruke dem.

Og du som sliter meg anoreksi, og nettopp er blitt skrevet ut, ja du trenger nok å ha noe å gjøre. Passivitet er ikke sunt, men jeg kjenner igjen den frykten over å ikke takle skolen, ikke klare å konsentrere seg og frykten for å jobbe...man kommer ikke til å takle det heller. Det eneste vi tenker på er mat og kalorier og trening og vekt. Jeg tror det er viktig å få ordnet ett opplegg som gjør deg trygg, og kanskje du trenger pause fra skolen litt, eller kanskje dere kan finne en løsning. Kanskje du hadde hatt bedre at å gjøre noe du har lyst til, jobbe med noe du har lyst til? Er du kreativ?

Jeg vet ikke forbrenner?

Men når jeg gikk vidregående så var jeg også alvorlig syk og jeg brukte 4 år istedenfor 3, og jeg jobbet og slet, men hadde lærere som forstod, dessuten hadde jeg en del kreative fag innimellom som avveksling. Og på en annen side så er det godt å tenke tilbake på at jeg klarte skolen og gikk til og med ut med svært gode karakterer - og det er faktisk godt å se at man _kan_. Man må bare erfare det og tørre å stole på seg selv.

Jeg sliter med akkurat det samme nå. Jeg har nettopp begynt å jobbe og har to avbrudte utdanninger bak meg pga.min anoreksi, og hver dag våkner jeg og orker nesten ikke tanken på å gå fordi jeg føler meg så usikker og redd, men jeg går.. og erfarer at jeg takler det, jeg _kan_ og folk liker det jeg gjør - det gjør meg godt. Ikke dytt deg selv ned forbrenner, ikke la andre dytte deg ned heller!

Lykke til forbrenner, og vit at livet er så mye mer enn bare mat, kalorier, fett, trening osv...

Tenk også over: Hvorfor trenger du anoreksien?

Går det ikke an å mestre livet på en annen måte?

[thermos]

Kjære deg... Er så synd at du må slite sånn.. Du har slitt nok! Så alt for lenge....

Vet at det er et helvete. Hold ut så best du kan. Stå på. Prøv... Tenker mye på deg.

Ble selv innlagt igjen i går. Det er et reint helvete. Men det er jo liksom frivillig. Føler de ikke bryr seg uansett. Og dem som bryr seg minst, er vel jeg selv... Føler jeg bare står å spinner i samme spor hele tiden i grunn.

Håper det går ok med deg. Og skriv bare så masse mail du vil når du føler for det.

Må nesten tilbake på avdelingen nå....

Vi mailes!

klem fra thermos

[forbrenner]

Kjære forbrenner, jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for jeg kjenner meg igjen på mange måter. Man tror at man ikke duger til noe og ikke greier noe, og at det aldri kommer til å bli noe av oss...

Sannheten er vel at selvfølgelig blir det noe av oss også, vi må bare våge å stole litt mer på oss selv, se våres egne ressurser og krefter og så bruke dem.

Og du som sliter meg anoreksi, og nettopp er blitt skrevet ut, ja du trenger nok å ha noe å gjøre. Passivitet er ikke sunt, men jeg kjenner igjen den frykten over å ikke takle skolen, ikke klare å konsentrere seg og frykten for å jobbe...man kommer ikke til å takle det heller. Det eneste vi tenker på er mat og kalorier og trening og vekt. Jeg tror det er viktig å få ordnet ett opplegg som gjør deg trygg, og kanskje du trenger pause fra skolen litt, eller kanskje dere kan finne en løsning. Kanskje du hadde hatt bedre at å gjøre noe du har lyst til, jobbe med noe du har lyst til? Er du kreativ?

Jeg vet ikke forbrenner?

Men når jeg gikk vidregående så var jeg også alvorlig syk og jeg brukte 4 år istedenfor 3, og jeg jobbet og slet, men hadde lærere som forstod, dessuten hadde jeg en del kreative fag innimellom som avveksling. Og på en annen side så er det godt å tenke tilbake på at jeg klarte skolen og gikk til og med ut med svært gode karakterer - og det er faktisk godt å se at man _kan_. Man må bare erfare det og tørre å stole på seg selv.

Jeg sliter med akkurat det samme nå. Jeg har nettopp begynt å jobbe og har to avbrudte utdanninger bak meg pga.min anoreksi, og hver dag våkner jeg og orker nesten ikke tanken på å gå fordi jeg føler meg så usikker og redd, men jeg går.. og erfarer at jeg takler det, jeg _kan_ og folk liker det jeg gjør - det gjør meg godt. Ikke dytt deg selv ned forbrenner, ikke la andre dytte deg ned heller!

Lykke til forbrenner, og vit at livet er så mye mer enn bare mat, kalorier, fett, trening osv...

Tenk også over: Hvorfor trenger du anoreksien?

Går det ikke an å mestre livet på en annen måte?

Hvordan går det med deg?

*klemmer*

fra Ano

[forbrenner]

Kjære deg... Er så synd at du må slite sånn.. Du har slitt nok! Så alt for lenge....

Vet at det er et helvete. Hold ut så best du kan. Stå på. Prøv... Tenker mye på deg.

Ble selv innlagt igjen i går. Det er et reint helvete. Men det er jo liksom frivillig. Føler de ikke bryr seg uansett. Og dem som bryr seg minst, er vel jeg selv... Føler jeg bare står å spinner i samme spor hele tiden i grunn.

Håper det går ok med deg. Og skriv bare så masse mail du vil når du føler for det.

Må nesten tilbake på avdelingen nå....

Vi mailes!

klem fra thermos

Synd du også sliter så fælt..tenker på deg også.

*holder forsiktig rundt thermos*

Ano

[Gjest helping_hand]

Takk,du har virkelig tålmodighet!

*klemmer*

Jeg har det slik som deg egentlig, med unntak av spiseforstyrrelse. Men, jeg var deprimert, laaangt nede, og jeg ville ingenting. Ikke orket jeg å være med på aktiviteter, ikke skole, ikke diskusjoner. En føler seg temmlig lat, men dersom folk beskylder en for å være lat, så blir det feil, for en føler seg rett og slett ikke "frisk" nok til å ta fatt på en hel masse arb.

Da er det liksom mye bedre å bare slappe av, ta det rolig.

Det at du ikke orker skole og ikke orker jobbing kan ha mye å gjøre med at du ikke er av den typen, eller rett og slett ved at du har levd på en plass nå (da snakker jeg på sj.hus - angående innlegg.) over lengre tid, der det er rolig og avslappet, og da er det som oftest masse ork å begynne på skolen igjen. Lekser, mas...og opp til bestemte tider. Pyyyton! Men, det du kan gjøre er å spørre rådgiver på skolen din om du kan ta Gk over 2 år. Altså...dersom du føler at det å bare dra på skolen bare er et ork i seg selv, så snakk med behandleren din, få ham/henne til å skrive en attest, og be ham/henne begrunne ovenfor skolen HVORFOR det er best for deg å roe enda mer ned på skolegangen.

Jeg var innlagt 3 ganger ifjor. Da jeg ble utskrevet orket jeg ikke å møte det vanlige livet, for jeg følte meg ikke helt frisk. Men, jeg fikk behandleren min til å høre på meg, å så skrev vi en søknad om at jeg måtte få ta 1 skuleår over 2 år. Og jeg halverte skoledagene mine til de grader. Og de dagene jeg var borte sørget jeg for at jeg hadde attest for at jeg var borte (når jeg var hos legen og behandler), for det er lovlig, og det kan ikke noen ta deg for senere.

Så gjør det. Spør om du kan fullføre no frem til jul, og evnt. ta resten av året til sommeren et år etter. Da får du 6 mnd. fri.

Men,det skal jeg love deg. Dersom du tror at : "Deilig! 6mnd fri fra skolen...Kor herlig!"...Feil! En blir kjempedeprimert nesten, for en mister ganske mye kontakt med alle som du regelmessig ser igjennom skolen. Du blir mer alene...KJEDELIG!

[Gjest Rufsetufse]

Jeg begynte på skole, og har nå redusert sånn at jeg skal ta ett skoleår over to år. Kanskje det er en ide for deg også?

[forbrenner]

Jeg begynte på skole, og har nå redusert sånn at jeg skal ta ett skoleår over to år. Kanskje det er en ide for deg også?

Takk for svar.Det er det jeg gjør nå,tar det over to år(dette er siste delen,tatt noen fag i fjor,som jeg såvidt klarte).Men dette blir også for mye..

[forbrenner]

Jeg har det slik som deg egentlig, med unntak av spiseforstyrrelse. Men, jeg var deprimert, laaangt nede, og jeg ville ingenting. Ikke orket jeg å være med på aktiviteter, ikke skole, ikke diskusjoner. En føler seg temmlig lat, men dersom folk beskylder en for å være lat, så blir det feil, for en føler seg rett og slett ikke "frisk" nok til å ta fatt på en hel masse arb.

Da er det liksom mye bedre å bare slappe av, ta det rolig.

Det at du ikke orker skole og ikke orker jobbing kan ha mye å gjøre med at du ikke er av den typen, eller rett og slett ved at du har levd på en plass nå (da snakker jeg på sj.hus - angående innlegg.) over lengre tid, der det er rolig og avslappet, og da er det som oftest masse ork å begynne på skolen igjen. Lekser, mas...og opp til bestemte tider. Pyyyton! Men, det du kan gjøre er å spørre rådgiver på skolen din om du kan ta Gk over 2 år. Altså...dersom du føler at det å bare dra på skolen bare er et ork i seg selv, så snakk med behandleren din, få ham/henne til å skrive en attest, og be ham/henne begrunne ovenfor skolen HVORFOR det er best for deg å roe enda mer ned på skolegangen.

Jeg var innlagt 3 ganger ifjor. Da jeg ble utskrevet orket jeg ikke å møte det vanlige livet, for jeg følte meg ikke helt frisk. Men, jeg fikk behandleren min til å høre på meg, å så skrev vi en søknad om at jeg måtte få ta 1 skuleår over 2 år. Og jeg halverte skoledagene mine til de grader. Og de dagene jeg var borte sørget jeg for at jeg hadde attest for at jeg var borte (når jeg var hos legen og behandler), for det er lovlig, og det kan ikke noen ta deg for senere.

Så gjør det. Spør om du kan fullføre no frem til jul, og evnt. ta resten av året til sommeren et år etter. Da får du 6 mnd. fri.

Men,det skal jeg love deg. Dersom du tror at : "Deilig! 6mnd fri fra skolen...Kor herlig!"...Feil! En blir kjempedeprimert nesten, for en mister ganske mye kontakt med alle som du regelmessig ser igjennom skolen. Du blir mer alene...KJEDELIG!

Takk for svar.

Jeg tok 4 fag mens jeg var innlagt,det var bare så vidt det gikk.Så jeg har mindre skole enn andre,men det blir for mye det også.

Skal snakke med psykiateren i morgen om hva som skal skje vidre.Er bare ikke motivert til noe,og jeg har ingen kontakt med klassen nå heller,så det vil ikke ha noe å si for meg(er litt asosial får å si det sånn).

Men igjen,takk for svar!

[vicca]

Jeg har ikke så mange råd som de andre som har skrevet inn... men jeg tenker på deg og håper du kommer deg gjennom dette. Jeg synes det er veldig bra at du delte fagene over to år, men hvis det blir for vanskelig går det kanskje an å dele enda litt mer på det? Ikke se på det som noe nederlag, for nå kjemper du en utrolig viktig og ikke minst vanskelig kamp; det viktigste nå er at du føler du mestrer livet... Jeg vet hvor lett det er å tenke på selvmord, jeg tenker også mye på det. Men vi må finne håp i de små tingene, de som virkelig gjør livet verdt å leve, til tross for alt - på godt og vondt.

Jeg kjenner deg ikke, men jeg er sikker på at du er ei god jente med mange verdifulle egenskaper. Håper du har god kontakt med psykologen din og at du føler at det hjelper.

Jeg tenker på deg hvertfall og skal stå her og heie på deg helt til du kommer i mål. For vi skal klare det, til slutt skal vi vinne kampen mot maten, og da Ano, da kan vi begynne og leve igjen...

Mange styrkeklemmer fra

[Gjest Rufsetufse]

Takk for svar.Det er det jeg gjør nå,tar det over to år(dette er siste delen,tatt noen fag i fjor,som jeg såvidt klarte).Men dette blir også for mye..

Men du trenger ikke å ha sånn hastverk. Ta bare 2 eller 3 fag f.eks. Sånn at du har noe å gå til om dagene, det er bare så utrolig viktig.

Du kan jo velge om du tar en hel dag i uka (etter hvordan timeplanen er lagt opp) eller om du vil da noen få timer (annen) hver dag.

Trapp ned litt til, kjenner du at det fortsatt blir for mye for deg, så trapp ned enda litt, men ikke gi deg....du er IKKE alene.

klem

[forbrenner]

Men du trenger ikke å ha sånn hastverk. Ta bare 2 eller 3 fag f.eks. Sånn at du har noe å gå til om dagene, det er bare så utrolig viktig.

Du kan jo velge om du tar en hel dag i uka (etter hvordan timeplanen er lagt opp) eller om du vil da noen få timer (annen) hver dag.

Trapp ned litt til, kjenner du at det fortsatt blir for mye for deg, så trapp ned enda litt, men ikke gi deg....du er IKKE alene.

klem

Takk,du er omtenksom.

Skal se hva som skjer..

*klem*

[forbrenner]

Jeg har ikke så mange råd som de andre som har skrevet inn... men jeg tenker på deg og håper du kommer deg gjennom dette. Jeg synes det er veldig bra at du delte fagene over to år, men hvis det blir for vanskelig går det kanskje an å dele enda litt mer på det? Ikke se på det som noe nederlag, for nå kjemper du en utrolig viktig og ikke minst vanskelig kamp; det viktigste nå er at du føler du mestrer livet... Jeg vet hvor lett det er å tenke på selvmord, jeg tenker også mye på det. Men vi må finne håp i de små tingene, de som virkelig gjør livet verdt å leve, til tross for alt - på godt og vondt.

Jeg kjenner deg ikke, men jeg er sikker på at du er ei god jente med mange verdifulle egenskaper. Håper du har god kontakt med psykologen din og at du føler at det hjelper.

Jeg tenker på deg hvertfall og skal stå her og heie på deg helt til du kommer i mål. For vi skal klare det, til slutt skal vi vinne kampen mot maten, og da Ano, da kan vi begynne og leve igjen...

Mange styrkeklemmer fra

Takk,kjære vicca.

Håper du får det bedre,er jo ikke sånn her det skal være.

*klem*