Ekspertsvar Hvordan skal jeg oppføre meg

[Gjest ikke undertegnet]

Er kjæreste med ei jente som før sommeren prøvde å ta sitt eget liv. Jeg visste ingen ting om hennes personlige problemer før jeg ble sammen med henne på sensommeren, det er først de siste ukene at jeg skjønner omfanget av hva som skjer. Hun går regelmessig til psykolog for å bearbeide sine problemer, men dessverre så vet jeg bare en brøkdel av årsakene til hennes problemer. For meg så er det utrolig vanskelig å forholde meg til henne. Hun er selvfølgelig preget av depresjoner og det går veldig sterkt inn på meg. Jeg er ulykkelig når hun er det, og hun vet det. Det gjør meg til et problem for henne og ting blir enda vanskeligere å håndtere for henne. Slikt gir meg dårlig samvittighet, jeg ønsker jo ikke å være en byrde for henne. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal oppføre meg for at dette skal fungere. På gode dager er jeg varsom med hva jeg sier og hva jeg krever, er redd for at jeg skal utløse en feil reaksjon på henne. Dette gjør meg på en måte dumsnill, og slik ønsker jeg ikke å være. Hun har sagt flere ganger til meg at jeg er altfor snill, og må begynne å oppføre meg mer som en "mann". Men straks jeg kommer med et krav eller en mening som hun ikke takler er dagen hennes ødelagt. Slikt skjedde nå i helgen. Vi var ute på byen sammen og en ubetydlig setning fra min side, fikk henne til å reagere. Det hele endte opp i en krangel, og da sier hun masse hun egentlig ikke mener. Det endte opp med at hun gjorde det slutt og sa hun var drittlei hele forholdet. Jeg har opplevd dette tidligere og visste at hun endret mening når hun fikk ting på avstand. Og det skjedde. Dagen etterpå var alt som før og hun sa hun elsket meg og ikke ville at det skulle være slutt. Denne hendelsen såret meg, og jeg hadde veldig lyst til å prate om det, men så lenge hun var blid denne dagen så ville jeg ikke i frykt for at en ny situasjon skulle komme opp. Jeg holdt det for meg selv til i går kveld, da ringte jeg henne og spurte om vi kunne prate om det som hadde skjedd. Da gikk det som jeg fryktet og en ny krangel startet. I dag sitter hun hjemme og er deprimert og orker ingenting. Alt fordi jeg "krevde" et svar på hvorfor hun skjelte meg ut på byen for ingenting og gjorde det slutt. Nå sitter jeg med dårlig samvittighet fordi hun er deprimert, og er redd enda en gang for hva som skjer mellom oss.

Jeg vet ingenting av hva jeg skal gjøre. Har lyst til å ringe henne, men vet ikke om det er det lureste jeg kan gjøre akkurat nå..Kanskje hun trenger tid for seg selv.

Er fortvilet over at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg. Hun vil at jeg skal ha meninger og stille krav det har hun sagt mange ganger, men hvordan kan jeg det når jeg alltid frykter at en eneste setning kan ødelegge dagen hennes. Jeg har erfart det så ofte. Alt hun sier har jeg erfart det motsatte av, akkurat som hun har to personligheter som er stikk motsatt av hverandre.

Er det noen som kan gi meg noen råd på hvordan jeg skal oppføre meg? Er det noen som er eller har vært i en slik situasjon som vet hvordan man takler en person med depresjoner...Takknemlig for alle svar..Hvis dere trenger mer bakgrunnsinformasjon så spør..tusen takk..

[Gjest ikke undertegnet]

hjelp meg noen......

[Gjest Z@pvir]

hjelp meg noen......

Grunnen til at ingen svarer er nok at problemstillingen er meget vanskelig. Mange her inne (meg insklusiv) er nok den som ER deprimert.

Jeg kan ikke selv svare på hva min mann skal gjøre for å hjelpe meg. Jeg vet ikke. Det som er riktig den ene dagen er galt den neste. Og av og til kan jeg kanskje ikke selv vurdere hva som er riktig. Alt er en balansegang.

Jeg har mye skyldfølelse for mine pårørende. Skulle ønske de 'slapp meg'. Vet jeg påfører dem smerte siden de er glad i meg. Pårørende kan tilslutt bli deprimerte de også av påkjenningen. Det er veldig vanskelig å vite hva en skal råde andre til.

Men jeg kan forstå at den som er i nærheten blir lei og går sin vei. Det er godtatt. En må beskytte seg selv. Det er ikke alltid en kan hjelpe den andre om en blir. Det burde du tenke på som er i begynnelsen av livet. Det er en veldig belastning å begynne et forhold med slike alvorlige problemer. Et forhold er vanskelig nok å holde i gang når det ikke er slike ting tilstede.

Svaret må du finne selv. Blir det for vanskelig kan jo du be om en støttesamtale hos en psykolog, for å få en uttalelse fra en voksen person som ikke har følelsesmessige bånd til deg. Det er bare du som vet om denne jenten betyr så mye for deg at du er villig til å yte så mye som du kanskje må.

Får håpe du greier å forsone deg med det valget du tar. Lykke til iallefall!

[Gjest ikke undertegnet]

Grunnen til at ingen svarer er nok at problemstillingen er meget vanskelig. Mange her inne (meg insklusiv) er nok den som ER deprimert.

Jeg kan ikke selv svare på hva min mann skal gjøre for å hjelpe meg. Jeg vet ikke. Det som er riktig den ene dagen er galt den neste. Og av og til kan jeg kanskje ikke selv vurdere hva som er riktig. Alt er en balansegang.

Jeg har mye skyldfølelse for mine pårørende. Skulle ønske de 'slapp meg'. Vet jeg påfører dem smerte siden de er glad i meg. Pårørende kan tilslutt bli deprimerte de også av påkjenningen. Det er veldig vanskelig å vite hva en skal råde andre til.

Men jeg kan forstå at den som er i nærheten blir lei og går sin vei. Det er godtatt. En må beskytte seg selv. Det er ikke alltid en kan hjelpe den andre om en blir. Det burde du tenke på som er i begynnelsen av livet. Det er en veldig belastning å begynne et forhold med slike alvorlige problemer. Et forhold er vanskelig nok å holde i gang når det ikke er slike ting tilstede.

Svaret må du finne selv. Blir det for vanskelig kan jo du be om en støttesamtale hos en psykolog, for å få en uttalelse fra en voksen person som ikke har følelsesmessige bånd til deg. Det er bare du som vet om denne jenten betyr så mye for deg at du er villig til å yte så mye som du kanskje må.

Får håpe du greier å forsone deg med det valget du tar. Lykke til iallefall!

takk for svar..det du forteller kjente jeg meg igjen i..det hjalp meg på vei å lese det du skrev, omtrent slik har jeg selv hørt det fra kjæresten min. Men jeg har bare ikke kunne forstå at hun har det slik, det er så fjernt fra min virkelighet.. En tankevekker var det også at du sa: "det er ikke alltid at du kan hjelp den andre om man blir"...Slik har kanskje ikke jeg tenkt. Har trodd at jeg kanskje kunne være til hjelp for å gjøre livet hennes lettere, men det kan være at jeg er det motsatte..Har faktisk ikke tenkt på at jeg kan være en byrde i hennes liv..Mulig jeg er naiv som tror at kjærligheten overvinner alt. Men er det en ting jeg vet for sikkert så er det at jeg elsker denne personen høyere enn jeg alt annet. Dere skulle bare sett henne når hun smiler:) Det gjør meg overlykkelig...Skulle ønske at verden var rettferdig og ga henne et lykkelig liv..Håper vi finner veien ut av problemene...

[Gjest calestia]

ikke mist deg selv, det er det viktigste. Du skal ikke ta hensyn hele tida.. du skal si hva du mener.

kanskje ikke på de verste dagene men...

jeg kan fly i flint for ingenting, gjorde det senest i dag. Selvfølgelig ordner det seg. når jeg får roa meg ned ber jeg om unnskyldning, så ber den andre parten om unnskyldning, så inngår vi et kjent kompromiss, han vet det kommer til å skje igjen, jeg vet det, begge vet at jeg ikke kan styre meg noen ganger.

men han kan ikke alltid gå på tåhev rundt meg, og det vil jeg heller ikke, jeg må forsøke å takle det som dukker opp som best jeg kan, og kan jeg det ikke, må jeg lære meg det..

x-en min flyttet fra meg, en av grunnene var nok min ustabilitet. men han prøvde, det vet jeg..han møtte veggen, og da gjorde han det eneste riktige, han brøt. Han måtte for å overleve selv.

Husk å pass på deg selv, vær ute med venner, gjør ting du liker, tvihold på deg selv, så kanskje du kommer helskinna igjennom.

Det er bare du som har svarene..

mvh

[Gjest Deprimert dame]

Du kan ikke ta ansvaret for hennes følelser.

Du kan ikke ha skyldfølelse hver gang hun har det vondt. Det er ikke din skyld.

Når hun blir sint på deg og det er urimelig, er det hun som har gjort noe galt, ikke du. Det er hun som bør be om unnskyldning. Men du har lov å gjøre det enkelt for henne.

Selv om hun er deprimert har hun ansvaret for sine holdninger og handlinger.

Jenter har lett for å gi mannen / typen skylden for det meste når de er ute av seg. Det er helt galt. En uskikk man bør prøve å venne seg av med.

Hun har ikke godt av å bli tatt hensyn til hele tiden, selv om hun har det tøft.

Min lidelse / depresjon kan brukes til å manipulere omgivelsene til å spille helt etter min pipe. Og fraskrive meg selv helt ansvaret for mine holdninger og handlinger. Det beste for meg er da at omgivelsene absolutt ikke godtar dette.

Man får det bedre ved å begynne å ta ansvar for sine følelser og handlinger, selv om det er en tøff vei å gå. Det hjelper ingen å ikke bli holdt ansvarlig i rimelig grad.

Hva med å foreslå for henne at hun kan begynne å si at; "I dag har jeg det vondt, men det er ikke din skyld. Dette .... vil gjøre det lettere for meg. Dette .... kan gjøre det verre." .... "Nå ble jeg veldig sint, men jeg forstår at jeg overreagerer. Dette er urimelig av meg."

Kunne det vært en idé å spørre om å få bli med til behandleren hennes for å snakke om nettopp disse tingene?

Hvis forholdet skal ha en sjanse i lengden er du nødt til å stille krav og sette grenser. Hun er nødt til å akseptere dette og ta ansvar.

Håper dere finner ut av det!

Lykke til!

[Gjest Z@pvir]

takk for svar..det du forteller kjente jeg meg igjen i..det hjalp meg på vei å lese det du skrev, omtrent slik har jeg selv hørt det fra kjæresten min. Men jeg har bare ikke kunne forstå at hun har det slik, det er så fjernt fra min virkelighet.. En tankevekker var det også at du sa: "det er ikke alltid at du kan hjelp den andre om man blir"...Slik har kanskje ikke jeg tenkt. Har trodd at jeg kanskje kunne være til hjelp for å gjøre livet hennes lettere, men det kan være at jeg er det motsatte..Har faktisk ikke tenkt på at jeg kan være en byrde i hennes liv..Mulig jeg er naiv som tror at kjærligheten overvinner alt. Men er det en ting jeg vet for sikkert så er det at jeg elsker denne personen høyere enn jeg alt annet. Dere skulle bare sett henne når hun smiler:) Det gjør meg overlykkelig...Skulle ønske at verden var rettferdig og ga henne et lykkelig liv..Håper vi finner veien ut av problemene...

Vil bare oppklare en misforståelse. Da jeg skrev 'det er ikke sikkert du hjelper den andre ved å bli' (eller noe slikt) så tenkte jeg ikke på at du kanskje var en belastning for henne. Jeg tenkte mer på at selv hvor mye kjærlighet og omsorg du gir, så har du ikke noe garanti for at hun blir frisk/friskere. HUN kommer helt sikkert til å ha nytte av det i perioder, men du må veie det opp mot hvor mye du orker.

Men en med depresjon setter umåtelig pris på støtte fra de nærmeste. Vi synes bare det er så trist at vi ofte ikke orker gi noe igjen.

På den annen side kan hun jo bli helt normaltfungerende og holde seg der. Det vet en jo aldri. Jeg ville bare understreke at du må IKKE ha dårlig samvittighet hvis du går og senere hører at hun har det ille. Ikke ta ansvaret for hvordan hennes psyke utvikler seg.

Ellers så er det jo de som har holdt ut som pårørende og fått god belønning. Tror ikke en kan få en mer kjærlighetsfylt partner enn en en har vært hos i dårlige tider og så opplevd de gode med etterpå. Men en vet aldri om det koster mer enn det smaker.

Det jeg mener er rett og slett at før en har fått barn så har en et mye enklere valg enn etterpå. Da blir alt mye vanskeligere.

Men hvis du har styrke til å støtte henne, så er din kjæreste en av de heldige. Bare ikke mist deg selv på veien.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du skal oppføre deg mot henne som mot hvilken som helst annen jente. Du skal ikke gi henne noen spesialbehandlig eller oppføre deg anderledes fordi hun tydeligvis har betydelige problemer.

Kun ved at hun får normal respons, kan hun utvikle seg i normal retning. Ved å gi henne spesialbehandling og sette mindre krav til henne enn til andre, vedlikeholder du hennes skjevutvikling.

[Gjest ikke undertegnet]

hjertlig tusen takk for alle svar..det har hjulpet meg masse på vei. Til deg "deprimert dame"..du spør om jeg har vært i kontakt med behandleren hennes..vel, det har jeg ikke, men jeg skulle inderlig ønske at jeg og kjæresten min kunne gå i sammen en gang..Det hadde betydd mye for meg. Har nevnt det flere ganger for henne, men slik hun ser det er det fullstendig utelukket. Kanskje jeg ikke skulle godta noe slikt, men det virker som hun skammer seg over situasjonen hun er i, og ikke vil dele den med meg..

[Gjest Deprimert dame]

hjertlig tusen takk for alle svar..det har hjulpet meg masse på vei. Til deg "deprimert dame"..du spør om jeg har vært i kontakt med behandleren hennes..vel, det har jeg ikke, men jeg skulle inderlig ønske at jeg og kjæresten min kunne gå i sammen en gang..Det hadde betydd mye for meg. Har nevnt det flere ganger for henne, men slik hun ser det er det fullstendig utelukket. Kanskje jeg ikke skulle godta noe slikt, men det virker som hun skammer seg over situasjonen hun er i, og ikke vil dele den med meg..

Tror kanskje at det kan være en idé og stille krav ang. å være med til behandler. (Men akkurat det kan kanskje ikke være et absolutt krav. Det er noe med hvor trygg hun føler seg.) Eller be henne komme med et annet forslag til hvordan dere skal takle problemene dere imellom bedre.

Min mann og jeg har begge hatt glede av at han har snakket med min behandler, faktisk uten at jeg var til stedet. Det gav oss begge større trygghet i forhold til en del vanskelige situasjoner. Følte også at mannen min forsto ting bedre. Følgelig fikk vi det bedre sammen. (Hadde selvfølgelig gitt samtykke til det og løst behandler fra taushetsplikten.) Iblant synes jeg det er greit om andre kan forklare ting. (Mange andre ville sikkert foretrukket å være til stedet selv.)

Jeg mener jeg skylder min mann best mulig informasjon om hva som skjer. Jeg skylder han også å gjøre mitt beste for at han skal ha det bra og en uforbeholden unnskyldning om jeg er urimelig. - Uavhengig av om jeg er deprimert eller ikke.

Vel er jeg deprimert, men jeg vil bevare min selvrespekt og være et voksent menneske. Dessuten er jeg veldig glad i mannen min. ;-)

Lykke til!

[Gjest Juana]

Når jeg var deprimert, så var jeg i perioder livredd for at , "Nå, gidder han vel ikke mere snart, og gjør det slutt med meg"

Når jeg hadde disse tankene, kunne jeg lete etter spor(spor på at han var begynnt å bli lei meg) i det han sa.

Og var det en litt irriterende tone i stemmen hans, så for å beskytte meg selv, kunne jeg starte en krangel og true med at jeg skulle gjøre det slutt.

For er hun deprimert har hun vel ikke så høye tanker om seg selv, selvtilliten er på bunn, og hun har vanskelig for å tru at noen er glad i henne når hun har det som værst.

Du sier at hun ber deg stille krav til henne !

Vel still krav til henne :

Kjøp noen selvutviklings bøker, og be henne lese dem grundig.

Det var det jeg gjorde, og det var det som fikk meg til å komme over depresjonen, da sammen med behandling hos psykolog.

Kjøp en bok som handler om depresjon, det kan være nyttig for henne å lese om andre som har klart seg igjennom det.

Men jeg tror ikke det er så lurt å bare lese om depresjoner, det holder med en bok.

Deretter, eller i tillegg kan du kjøpe en selvutviklingsbok som handler om mellom-mennesklige forhold, slik at hun får en bedre forståelse for verden rundt henne privat og på jobb.

En av de beste bøkene jeg leste, som virkelig åpnet øynene mine var en bok som er skrevet av Dale Carnegie "Hvordan Vinne Venner".

Den er riktig nok skrevet første gang i 1930 årene, men så har Dale Carnegie jobbet med slike spørsmål i hele sitt liv, og han har oppgradert boken flere ganger etterhvert som han har fått ny kunnskap.

Denne boken er fortsatt en bestselger, og den har hjulpet millioner av mennesker. Du kan bestille den på bokkilden over internett.

Det at du snakker med psykologen hennes er også en god ide.

Men det kan være at hun har opplevd overgrep ol. , og at hun er livredd for at du skal få vite om det.

Er dette tilfellet så må du ikke presse henne, hun vil nok ha lettere for å snakke om det når hun har fått lagt depresjonen bak seg.( Kanskje !)

Men jeg tror at deprimerte har problemer med å vite hvordan de skal takle små og store problemer i hverdagen, og av den grunn kunne det være litt lurt å få litt mere kunnskap om om menneskers adferd.På denne måten retter hun fokuset bort fra seg selv og sin problemer, og bare det er jo en velsignelse.

Jeg syns det er flott at du bryr deg, og ønsker dere lykke til videre !

Vennlig hilsen

[Gjest ikke undertegnet]

Tror kanskje at det kan være en idé og stille krav ang. å være med til behandler. (Men akkurat det kan kanskje ikke være et absolutt krav. Det er noe med hvor trygg hun føler seg.) Eller be henne komme med et annet forslag til hvordan dere skal takle problemene dere imellom bedre.

Min mann og jeg har begge hatt glede av at han har snakket med min behandler, faktisk uten at jeg var til stedet. Det gav oss begge større trygghet i forhold til en del vanskelige situasjoner. Følte også at mannen min forsto ting bedre. Følgelig fikk vi det bedre sammen. (Hadde selvfølgelig gitt samtykke til det og løst behandler fra taushetsplikten.) Iblant synes jeg det er greit om andre kan forklare ting. (Mange andre ville sikkert foretrukket å være til stedet selv.)

Jeg mener jeg skylder min mann best mulig informasjon om hva som skjer. Jeg skylder han også å gjøre mitt beste for at han skal ha det bra og en uforbeholden unnskyldning om jeg er urimelig. - Uavhengig av om jeg er deprimert eller ikke.

Vel er jeg deprimert, men jeg vil bevare min selvrespekt og være et voksent menneske. Dessuten er jeg veldig glad i mannen min. ;-)

Lykke til!

Du skrev:

"Jeg mener jeg skylder min mann best mulig informasjon om hva som skjer. Jeg skylder han også å gjøre mitt beste for at han skal ha det bra og en uforbeholden unnskyldning om jeg er urimelig. - Uavhengig av om jeg er deprimert eller ikke."

Det du skriver her, mener jeg selv også jeg har krav på. Men slik har det ikke blitt til nå. Jeg får minimal informasjon, hun sier det er sårende å prate om og at jeg ikke kan hjelpe henne. Men jeg trenger å vite mer enn jeg vet nå slik at vi kan bli mer trygge på hverandre. Jeg trenger ihvertfall en følelse av at min tilstedeværelse er viktig for henne, og at hun trenger meg..Kanskje det er egoistisk av meg??..Hun sier til meg at hun ikke kan gi meg den oppmerksomheten jeg fortjener eller har krav på siden hun må jobbe med seg selv. I følge henne selv så har psykologen hennes sagt at hun skal være egoistisk og tenke kun på seg selv. Dette bunner ut i problemene hennes. Hun har fortalt meg at hun aldri har blitt støttet av familien samtidig som hun har gitt for mye av seg selv til andre. Ingen har vært der for henne..På en måte kan jeg forstå at psykologen har sagt til henne at hun skal være egoistisk, men allikevel, er ikke dette en typisk "unnskyldning" hun kanskje strekker seg etter?? Ved å støte ansvar over på andre ved å si at dette er ikke hennes valg, men psykologens, kanskje dette letter hennes samvittighet på de dagene hvor hun er innesluttet og deprimert..Jeg vet ikke, kanskje dere har en forklaring..Hun skal vel ikke behøve å være egoistisk ovenfor meg, jeg er der alltid for henne og støtter henne, det vet hun utmerket..Kan det virkelig koste henne for mye og "ødelegge" psykologens behandling ved at vi viser hverandre gjensidig respekt?

[Gjest Deprimert dame]

Du skrev:

"Jeg mener jeg skylder min mann best mulig informasjon om hva som skjer. Jeg skylder han også å gjøre mitt beste for at han skal ha det bra og en uforbeholden unnskyldning om jeg er urimelig. - Uavhengig av om jeg er deprimert eller ikke."

Det du skriver her, mener jeg selv også jeg har krav på. Men slik har det ikke blitt til nå. Jeg får minimal informasjon, hun sier det er sårende å prate om og at jeg ikke kan hjelpe henne. Men jeg trenger å vite mer enn jeg vet nå slik at vi kan bli mer trygge på hverandre. Jeg trenger ihvertfall en følelse av at min tilstedeværelse er viktig for henne, og at hun trenger meg..Kanskje det er egoistisk av meg??..Hun sier til meg at hun ikke kan gi meg den oppmerksomheten jeg fortjener eller har krav på siden hun må jobbe med seg selv. I følge henne selv så har psykologen hennes sagt at hun skal være egoistisk og tenke kun på seg selv. Dette bunner ut i problemene hennes. Hun har fortalt meg at hun aldri har blitt støttet av familien samtidig som hun har gitt for mye av seg selv til andre. Ingen har vært der for henne..På en måte kan jeg forstå at psykologen har sagt til henne at hun skal være egoistisk, men allikevel, er ikke dette en typisk "unnskyldning" hun kanskje strekker seg etter?? Ved å støte ansvar over på andre ved å si at dette er ikke hennes valg, men psykologens, kanskje dette letter hennes samvittighet på de dagene hvor hun er innesluttet og deprimert..Jeg vet ikke, kanskje dere har en forklaring..Hun skal vel ikke behøve å være egoistisk ovenfor meg, jeg er der alltid for henne og støtter henne, det vet hun utmerket..Kan det virkelig koste henne for mye og "ødelegge" psykologens behandling ved at vi viser hverandre gjensidig respekt?

Jeg har dager som jeg ikke orker noen ting, er i dårlig humør og sitter å stirrer i veggene eller PC'en. På slike dager sier jeg til mannen min hvordan det er, at det ikke er hans skyld. Så lar jeg han få lov å ha det bra, gjøre sine ting, være glad, leve sitt liv. Vi ligger lavt i terrenget i forhold til hverandre på slike dager. Jeg er lite motagelig og har lite å gi. Jeg vet han bryr seg, men det har ingen hensikt at han depper sammen med meg. Jeg har det bedre og kjenner meg tryggere når han ikke blir revet med i mitt dragsug.

Når det blir bedre tar vi igjen det forsømte, snakker sammen og har det fint.

Jeg vet ikke hva psykologen har sagt til kjæresten din. Men hvis han virkelig mener at hun i skalkeskjul av sine problemer kan oppføre seg som en bortskjemt drittunge bør hun bytte psykolog. (Sannsynligvis mener han ikke det.)

Problemene hennes blir verre om hun ikke tar ansvar for livet sitt. Hele hensikten med en behandling er å lære å takle vanskelige ting konstruktivt. Å finne bedre løsninger enn å skjelle ut sine nærmeste når man har det tungt. Å ikke la seg drive rundt som et viljeløst offer for sine egne følelser. Det bygger faktisk opp selvbildet og selvtilliten.

Kanskje det første du må gjøre er å ikke la deg rive med av hennes depresjoner og utbrudd. Ikke ta ansvar for at hun er lei seg med mindre du virkelig har vært en drittsekk. Ikke gå på tærne for henne. Ingen av dere har godt av det. Det er ikke du som ødelegger dagen hennes, men hennes egne problemer og kanskje manglende vilje til å ta tak i dem konstruktivt.

Det er ikke enkelt, men når du stiller krav til henne, rimelige krav, så ikke fir en tomme på dem samme hvor oppbrakt hun blir. Ikke ta ansvar for om hun depper de neste tre dagene. Det er hennes valg. Prøv å stålsette deg slik at hun ikke får følelsen av at hennes utbrudd kan styre deg. Si heller hvor urimelig du synes hun oppfører seg. Husk at det som på kort sikt kan være kjempevondt i lengden kan løse problemet.

Et forhold som ikke bygger på gjensidig respekt, der begge parter opptrer som voksne, har ingen framtid. Enten må du våge å la henne møte veggen eller så kan forholdet bli destruktivt for dere begge.

Det er ikke din plikt å gjøre henne lykkelig! ;-) Du er hennes kjæreste, ikke et pappa-surrogat.

[Gjest k33]

Hei du.

Jeg er enig med de fleste i denne saken.

Det er greit hun har det vanskelig men skal forholdet deres holde så må hun inkludere deg mere enn hun gjør pr. i dag.

Er litt i samme situasjon selv. Er deprimert, og har også problemer med nærhet til mennesker. Dette gjør at jeg "fryser" ut vennen min når jeg har det ille. Da har jeg også vanskelig for å dele av meg selv, prate, kose o.l.

Til gjengjeld prater jeg så godt jeg kan på de gode dagene. Vi prater om det vanskelige, jeg forteller om vonde drømmer som kan ødelegge dagen osv.

Deler all informasjon jeg har om mine diagnoser med ham, og har sakt at vi kan finne et sted hvor vi begge kan bli informert om det som feiler meg, og hvordan vi begge skal forholde oss til disse grå dagene.

Uten kommunikasjon tror jeg ikke forhold med "slike som oss" kan holde, det er desverre ikke nok med bare kjærlighet.

Ut fra hva du skriver er du en skatt av de sjeldne, håper hun snart kan innse det slik at dere kan begynne å jobbe sammen og ikke hver for dere.

Lykke til.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har dager som jeg ikke orker noen ting, er i dårlig humør og sitter å stirrer i veggene eller PC'en. På slike dager sier jeg til mannen min hvordan det er, at det ikke er hans skyld. Så lar jeg han få lov å ha det bra, gjøre sine ting, være glad, leve sitt liv. Vi ligger lavt i terrenget i forhold til hverandre på slike dager. Jeg er lite motagelig og har lite å gi. Jeg vet han bryr seg, men det har ingen hensikt at han depper sammen med meg. Jeg har det bedre og kjenner meg tryggere når han ikke blir revet med i mitt dragsug.

Når det blir bedre tar vi igjen det forsømte, snakker sammen og har det fint.

Jeg vet ikke hva psykologen har sagt til kjæresten din. Men hvis han virkelig mener at hun i skalkeskjul av sine problemer kan oppføre seg som en bortskjemt drittunge bør hun bytte psykolog. (Sannsynligvis mener han ikke det.)

Problemene hennes blir verre om hun ikke tar ansvar for livet sitt. Hele hensikten med en behandling er å lære å takle vanskelige ting konstruktivt. Å finne bedre løsninger enn å skjelle ut sine nærmeste når man har det tungt. Å ikke la seg drive rundt som et viljeløst offer for sine egne følelser. Det bygger faktisk opp selvbildet og selvtilliten.

Kanskje det første du må gjøre er å ikke la deg rive med av hennes depresjoner og utbrudd. Ikke ta ansvar for at hun er lei seg med mindre du virkelig har vært en drittsekk. Ikke gå på tærne for henne. Ingen av dere har godt av det. Det er ikke du som ødelegger dagen hennes, men hennes egne problemer og kanskje manglende vilje til å ta tak i dem konstruktivt.

Det er ikke enkelt, men når du stiller krav til henne, rimelige krav, så ikke fir en tomme på dem samme hvor oppbrakt hun blir. Ikke ta ansvar for om hun depper de neste tre dagene. Det er hennes valg. Prøv å stålsette deg slik at hun ikke får følelsen av at hennes utbrudd kan styre deg. Si heller hvor urimelig du synes hun oppfører seg. Husk at det som på kort sikt kan være kjempevondt i lengden kan løse problemet.

Et forhold som ikke bygger på gjensidig respekt, der begge parter opptrer som voksne, har ingen framtid. Enten må du våge å la henne møte veggen eller så kan forholdet bli destruktivt for dere begge.

Det er ikke din plikt å gjøre henne lykkelig! ;-) Du er hennes kjæreste, ikke et pappa-surrogat.

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare meg..Det betyr veldig mye.

Skal ta alle rådene her inne til etterretning og tenke nøye igjennom alt som er blitt sagt. Fint å få noen synspunkter fra mennesker som fortstår, har stort sett ingen å forholde meg til når det gjelder disse problemene så lenge kjæresten min sliter med å kommunisere med meg og ta hensyn til mine ønsker..Håper jeg kan snakke med psykologen hennes slik at jeg kan forstå ting ennå bedre. Trenger det. Takk for hjelpen til dere alle her inne..