Ekspertsvar NHD - depresjon

[Gjest Klarer ikke si noe til noen]

Jeg har et problem. Inntil nylig trodde jeg at ingen i hele verden kunne se det på meg. Men det siste året har jeg vært fryktelig mye syk. Det ene etter det andre angriper meg, og jeg har vært mye sykemeldt, flere pencillinkurer blant annet.

En dag jeg kom inn på fastlegen min sitt kontor, spurte hun meg om jeg led av depresjon. Husker ikke helt hvordan hun sirklet seg inn på temaet, men det kom naturlig, samtidig som det kom plutselig. Jeg vet ikke helt hva jeg følte da. Det var todelt - lettelse over at NOEN har sett at jeg gråter inni meg bestandig og kanskje kan hjelpe meg. Sjokk og redsel over at legen har sett det...for gud vet hvem ellers som jeg kan ha røpet meg for uten å vite om det selv?

Disse tankene og og den alltid knugende og vonde sinnsstemningen har jeg båret på alene i flere år. Fire år, tror jeg, som jeg kan huske klart. Etter at jeg fikk barn ble det verre, mye verre. Nå har jeg enda mer og være redd for. Nå er engstelsen for at noe fryktelig skal skje med noen jeg er glad i, mangedoblet og virkelig noe å frykte.

Jeg innrømmet forsiktig overfor legen at hennes observasjon (jeg hadde jo vært der mye det siste året på grunn av diverse sykdommer)

og hun begynte å snakke om medisiner og opplegg jeg ble vettskremt av. Jeg ba om betenkningstid.

Legens spørsmål avstedkom en kjedereaksjon fra meg i tiden som fulgte. Jeg følte plutselig noe rart - er det ikke bare meg det er noe galt med altså? Er det en sykdom som gjør at jeg tenker så fæle tanker, som gjør at jeg tror at alle hater meg, at de snakker stygt om meg bak ryggen min, at jeg alltid er redd, urolig, engstelig, nervøs?

Å gi disse følelsene et navn, en diagnose, var liksom en lettelse på en måte. Jeg er ikke alene, liksom. Har fulgt med i diverse programmer på tv, bl.a. har NRK hatt noen om depresjoner. Jeg har fulgt nøye med, og jeg kjenner hjertet synke i brystet da jeg gjenkjenner hvert eneste ett av alle symptomene som ramses opp. Alle unntatt ett, for jeg har aldri tenkt tanken på å "gjøre slutt på livet" eller noe. Så svart ser jeg ikke på det. Dessuten kunne jeg aldri tenke meg å forlate barnet mitt - han er lyset i mitt liv.

Jeg er alltid lei meg, jeg har alltid en følelse av at noe forferdelig kommer til å skje, noe trist og fælt. Når jeg står opp en sommermorgen og ser sola skinne fra skyfri himmel, så føler jeg bare tristhet. Nok en dag å komme seg gjennom, holde masken og holde meg gående, å la være å synke sammen i tristhet. Av og til, om kvelden eller natten når jeg skal sove, får jeg skrekkelige bilder for netthinnen når jeg lukker øynene. Bilder av at kjente og kjære, personer jeg er glad i, kommer til skade. Jeg blir så redd at jeg må åpne øynene igjen, og så ligger jeg der i mørket, livredd for å lukke dem, for da kommer bildene igjen. Det er grusomt. Så jeg står opp, og vandrer rundt. Går ut og tar en sigarett, ser litt på tv alene i en halvmørk stue mens mann og barn sover fredelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke ta medisiner som sløver meg eller på annet vis gjør meg ute av stand til å ta meg av barnet mitt og være oppmerksom. Jeg tar 2 stk Sarotex pr dag (a 10 mg piller) Synes det kontrollerer temperamentet mitt bra (har ellers lett for å bli sinnsykt rasende på et øyeblikk, av ren og skjær frustrasjon over alt det vanskelige). Sarotexen gjør også at jeg sover bedre, uten dem ligger jeg våken i timesvis og plages med følelser og vonde tanker. Om jeg omsider sovner, vekkes jeg av grusomme mareritt dersom jeg har glemt å ta Sarotex. Jeg har tatt dem i snart ett år, og begynte opprinnelig med dem som et middel mot hyppige anfall av migrene og hodepine. Fikk tipset av en kollega med migrene, og legen min skrev ut resept for meg.

Hva synes du jeg skal gjøre, NHD? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, og jeg klarer bare ikke betro dette til NOEN. Kun legen min har fått vite noe, littegranne. Ingen andre. Det låser seg fullstendig inne i meg, og jeg får bare ikke presset det ut gjennom munnen i ord. Ikke til min beste venninne engang, og slett ikke til mannen min. Han vil iallefall ikke forstå noe sånt, som foregår på innsiden av hodet. Og moren min? Tja, hun ville vel bare si at det var bare å ta seg sammen. Og det tenker jeg også. Hvorfor ikke takle dette alene? Hvorfor blande inn andre i dette flaue, forferdelige og nedverdigende? Jeg føler at jeg er svak. Svak som ikke greier å "stramme meg opp". Ta meg sammen, liksom. Eller det greier jeg jo, i og med at jeg tvinger meg til å le og smile overfor andre,selv om jeg ikke føler meg det minste glad.

Dersom det er av betydning, så er jeg i tredveårene.

Jeg vil være anonym, da jeg bruker å være her på doktor online en del.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du er for tiden i selskap med 5% av den norske befolkning. Til en hver tid lider 1 av 20 av en depresjon.

Du har hatt det slik i 4 år med alt det betyr for deg og de du er glad i. Da vil det ikke gå over av seg selv.

Hvorfor kan du ikke prøve medisiner? Du blir ikke sløvet eller dårligere i stand til å ta deg av barnet. Tvert i mot. Du vil bli slik du var _før_ depresjonen.

Jeg synes du skylder både deg selv og barnet ditt at du gjør et seriøst forsøk.

Depresjon er ikke en skam, det er en sykdom.