Er så nedfor

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg tror aldri jeg har vært så langt "nede" som jeg er nå, har begynt å tenke på ting som skjedde i barndommen min og greier. Jeg ble mobba, for utseende mitt. Fortellte aldri slikt hjemme siden jeg ikke har noe godt forhold til foreldrene mine i det hele tatt. Og jeg vet at om jeg sa det ville det ha lagt skylden på meg. Forresten gjorde det ikke saken bedre at de sa jeg var stygg hjemme også. Men alt det der virker lenge siden, likevel har jeg store komplekser for det. I dag er jeg heller "populær" blant gutta. Men da en i klassen min kommenterte at jeg ligna på "skrik" (fra filmen) kom liksom alt tilbake. For det var det jeg ble kallt.

Før var jeg så sjenert og usikker at jeg var sikkert et lett offer. Selv om jeg ikke er så ille nå er jeg fortsatt ekstremt usikker. Tror det er derfor folk ikke liker meg noe særlig. Tørr ikke å åpne meg for folk, tørr nesten ikke å smile eller si hei en gang. Er så redd for å bli avvist. Det er det verste jeg veit- å bli avvist. Men det er jo det jeg blir. Ingen liker meg, før likte i det minste hele familien(slekt) meg. Nå overser visse folk meg helt, og det gjør så vondt. Gidder ikke å svare når jeg sier hei engang. Hva har jeg gjort? Skulle jeg tatt oftere kontakt? Tror de at jeg ikke bryr meg om dem?

Ellers går alt til helvete, bensinstasjonjobben ( gjort masse feil og fått klager). Lappen, som jeg aldri blir ferdig med. Skolen (allmenn) som er alt for mye, skjønner ikke hvordan jeg skal klare alt. Eneste jeg finner trøst i er musikken. Og å vere med vennene mine, men jeg kan ikke snakke med dem om sånne ting. Den såkalla "bestevennina" mi oppfører seg som en dritt mot meg, men det er hun alle liker. Hun skriker høyest for å si det sånn.

I tilleg savner jeg en gutt jeg møtte på skoletur for to uker siden (aldri hatt det bedre enn på den turen), han svarer jo selvsagt ikke på mailene mine. Visste jo det, hvem gidder å bry seg om meg.

Kunne ha lagt ut i det vide og det breie, da ville dere kanskje ha forstått litt bedre. Kunne trenge å snakke med noen, men her i denne lille bygda kan man ikke gå til noen uten at alle vet det.

Orker snart ikke mer, har lyst til å gi opp alt. Får ikke noe til.