hva når beh. er uenige? Nhd

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har vært til utredning hos to forskjellige psykologer og en psykiater. Den ene av disse tre, og den første jeg var hos, mente jeg led av en pers.forstr. Jeg gikk hos han en stund men følte at "kjemi" ikke stemte, samtidig som jeg hadde vanskelig for å stole på ham og hans diagnose. Det ble for mange bemerkninger fra hans side til hvordan jeg skulle reagere i gitte situasjoner noe som ikke stemte med min reaksjon overhodet.

Jeg tok så kontakt med en ny psykolog for å evt. fortsette behandlingen hos han. Siden han mente det ikke var noe "feil" med meg så tok jeg på nytt kontakt, nå med en pskykiater. Han kom også fram til den samme konklusjonen, at ingenting var feil med meg, men at jeg kanskje hadde visse karaktertrekk som var sterkere enn andre.

I ettertid sitter jeg å undrer, var det egentlig feil vurdering fra den første pskykologen? eller var jeg blitt "frisk" på et tidspunkt?

Er forvirret etter dette og undrer.

Er det noen som har noen gode tips?

[Gjest ikke undertegnet]

Et veldig godt tips er å IKKE ta for god fisk alt fagpersonene sier. De gjør faglige feil som alle andre yrkesgrupper.

Det viktigste er om en får gjort noe med det en har problemer med. Hva en kaller 'problemet' har vel ikke så mye å si for en selv personlig. Av og til har det noe ås i overfor trygdemyndighetene riktignok.

Jeg selv deppet over en personlighetsforstyrrelse-diagnose. En klok behandler sa da at det var viktig å være klar over at en ikke 'var' diagnosen sin. Enkelte kan faktisk FÅ problemer pga en diagnose som de helst ikke ville hatt. Mange behandlere er derfor tilbakeholdne med å stille diagnose, og det tror jeg er lurt.

Ingen av mine leger (3 stk) eller psykolog/psykiater (3 stk) har vært enige om hva som feiler meg kroppslig eller psykisk eller om det er noe i det hele tatt. Det rare er at hva JEG mener virker som det minst viktige oppi dette. Jeg ler av hele greia noen ganger.

[Gjest Hilsen en ung dame]

Ja,jeg er helt enig med deg at det er lurt av psykiatere som er tilbakeholdne med å stille en diagnose.

Selv fikk jeg Asperger syndrom på barne og ungdomspyskiatrien,og så ble jeg lagt inn,og når jeg ble skrevet ut igjen ble jeg sendt videre til habiliteringstjesten som jobbet med sånne lidelser.

Psykologen på habiliteringstjenesten vurderte meg med å snakke med meg,mine foreldre og tok sine egne vurderinger og fant ut at jeg ikke hadde denne diagnosen likevel

Den diagnosen jeg fikk stilt der, ødela så mye for meg og jeg ble deprimert bare av å tenke på at jeg hadde denne diagnosen.Kjenner to andre gutter med den samme diagnosen,men de er helt annerledes enn meg.Denne diagnosen endte med en innleggelse fordi jeg ble så dårlig av den.Videre så ble jeg nedvurdert og undertrykket av andre mennesker.Altså de behandlet meg som om jeg var psykisk tilbakestående av et eller annet slag.

Det var noe av det jeg har opplevd,men meningen min var å si at jeg forstår deg godt at du blir deppet når du får en diagnose som du føler at det ikke stemmer.Vil også si at jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev i dette innlegget ditt.

Håper at du får ordnet opp i dette!

Koz fra Jente 20