angst, sosial fobi

[Gjest URGE]

Jeg har sosial fobi, angst med lett rødming (Nei, livet er ikke greit)... Det går veldig opp og ned på humøret, blir veldig lett deprimert, så når jeg er blid går livet rimelig greit.. delvis fordi jeg går til terapi, nå har jeg bare vært der engang (åssen terapi må du ikke spørre meg om, jeg fikk no nåler i øret og greier) men det bor jo da et håp i meg om å bli bra.. ganske bra håp faktisk..

Noen andre som har dette problemet og har fått hjelp for det?? Hvordan hjelp fikk du?

[TRISTIAN]

Hallo, URGE..

Tror ikke du skal ta dette så tungt foreløpig, dersom du er så ung som jeg tror..? Kan være vanlig sjenanse..? Slikt går gjerne over av seg selv med tiden...

Terapien du går til kalles for akupunktur/soneterapi og hjelper på mye (kanskje mest på psyken..?)

Men blir du ikke kvitt det , finns det massevis av mennesker som plages av såkalt sosialangst. Disse søker gjerne hjelp hos lege/psykolog....

Men som sagt; Er du så ung som jeg tror, kan du godt gi det litt tid...forhåpentligvis forsvinner det av seg selv...

Lykke til...)

[0ne]

Hallo, URGE..

Tror ikke du skal ta dette så tungt foreløpig, dersom du er så ung som jeg tror..? Kan være vanlig sjenanse..? Slikt går gjerne over av seg selv med tiden...

Terapien du går til kalles for akupunktur/soneterapi og hjelper på mye (kanskje mest på psyken..?)

Men blir du ikke kvitt det , finns det massevis av mennesker som plages av såkalt sosialangst. Disse søker gjerne hjelp hos lege/psykolog....

Men som sagt; Er du så ung som jeg tror, kan du godt gi det litt tid...forhåpentligvis forsvinner det av seg selv...

Lykke til...)

Hei Tristian!

Takk for svaret..

Joda, er ganske ung jeg (19 år).. Men det er ikke bare vanlig sjenanse som er problemet mitt.. Sjenansen er grusom... Skal veldig lite til for å "sette meg ut av spill", hvis du skjønner.. også kommer selfølgelig rødminga HELE TIDA.. (

Har også angst så det holder !!

Gruer meg til så mye.. Alt fra å hilse på folk/føre en samtale med sjefen min til å holde foredrag (som jeg aldri mer skal)

Var hos fastlegen min i September, som anbefalte meg å gå til psykolog.. han skrev ut en resept og greier... Dro etter noen dager ned til han for å bestille time, noe som ikke gikk an der.. det måtte gjøres over telefon.. Det har jeg aldri fått gjort...

Mamma anbefalte meg å gå til denne terapauten fordi hun hadde selb vært veldig langt nede etter skilsmissen, og fikk veldig god hjelp der..

Etter om og men fikk jeg en time der..men har ikke vært der siden.. Skal vel ta kontakt etter nyttår.. så får vi se...

Er litt redd for å begynne og grine hos terapauten oxo.. (

[Gjest ikke undertegnet]

Hei Tristian!

Takk for svaret..

Joda, er ganske ung jeg (19 år).. Men det er ikke bare vanlig sjenanse som er problemet mitt.. Sjenansen er grusom... Skal veldig lite til for å "sette meg ut av spill", hvis du skjønner.. også kommer selfølgelig rødminga HELE TIDA.. (

Har også angst så det holder !!

Gruer meg til så mye.. Alt fra å hilse på folk/føre en samtale med sjefen min til å holde foredrag (som jeg aldri mer skal)

Var hos fastlegen min i September, som anbefalte meg å gå til psykolog.. han skrev ut en resept og greier... Dro etter noen dager ned til han for å bestille time, noe som ikke gikk an der.. det måtte gjøres over telefon.. Det har jeg aldri fått gjort...

Mamma anbefalte meg å gå til denne terapauten fordi hun hadde selb vært veldig langt nede etter skilsmissen, og fikk veldig god hjelp der..

Etter om og men fikk jeg en time der..men har ikke vært der siden.. Skal vel ta kontakt etter nyttår.. så får vi se...

Er litt redd for å begynne og grine hos terapauten oxo.. (

Å grine hos terapeuten er helt normalt. Hadde en ikke hatt noe å grine før, så hadde en vel ikke vært der?

Det er sundt å gråte. Stenger en alle tårer (og følelser) inne, så blir en ikke bedre. Fremgangen blir dårligere ihvertfall.

Den første tiden i terapi greide jeg ikke gråte. Men nå etter tre år, sipper og griner jeg hver time. Kleenex'en er i flittig bruk. Noe har vel 'åpnet seg' i meg, siden tårene renner så lett. Det er en lettelse egentlig.

Griner på offentlige kontorer også. Har opplevd at jeg får bedre hjelp ved at jeg griner. Dessverre. Må jo tyde på at de ikke trodde på problemene mine før. Bestandig tatt meg sammen overfor andre tidligere. Fattet og behersket. Så vel ut til å takle alt. Det var først når tårene kom at jeg fikk hjelp. Da SÅ de at jeg ikke taklet livet. Hva jeg hadde sagt hadde dessverre ikke samme virkningen. Det var slitsomt.