Ekspertsvar Jeg forstår ikke...

[Danny1365380428]

...hva som skjer med meg.

Den senere tiden har jeg blitt bare mer og mer irritert og humøret blir stadig mer ustabilt. Dette til tross for at jeg har alt i livet som skulle gjøre meg lykkelig. Jeg er glad i min samboender som jeg har en datter med, og liker også min stedatter.

Men alikevel er det noe som ikke stemmer. Jeg klarer liksom ikke å være omgjengelig når jeg er sammen med mine nærmeste. På jobben er det greit. Der er liksom alt så ordnet. Trenger ikke involvere seg følelsesmessig i noe. Men når jeg kommer hjem blir jeg deprimert, kanskje over alt som bør gjøres? Jeg vet ikke egentlig.

Også blir det en ond sirkel. For når jeg er i dårlig humør blir også min samboer det. Også vil ikke hun ha sex, selv om jeg gjerne vil. Hun er forøvrig gravid i 4. måned, så hun har heller ikke så mye overskudd.

Hva er galt? Noen som kjenner seg igjen?

[TRISTIAN]

Hei )

eh...håper for din del at du ikke er lik meg på noen måter...men det minner om perioder jeg hadde mens jeg bodde sammen med eksen...vi holdt sammen i 10 år , og fikk to flotte unger som nå er 10 og 12 år gamle.

Men det var perioder hvor alt på en måte var "grått" og lite spennende....Daglige rutiner, dra i butikken med masete småunger, kanskje bruke litt mer penger enn det man følte man hadde råd til...osv.osv. dag ut og dag inn...

Ble ofte til at jeg fant på unnskyldniger for å komme meg ut..jobbe overtid..vaske bilen..e.l

Misforstå meg rett; jeg var glad i både samboer og ungene mine, men jeg tror noe av tyngden som ødela, var FORVENTNINGENE som konstant hang over meg når jeg kom hjem...man kunne sjelden sette rompa i sofaen og se på tv eller lese avisen i ro og fred....det var alltid et eller annet som skulle skje..et eller annet som skulle gjøres...

Ganske klassisk problemstilling , igrunn...

Jeg tror det er rett og slett den " grå hverdagen" som veier litt mer for noen enn andre...? Det man må gjøre er kanskje noe så enkelt som å "live" den opp litt...gjøre ting litt utenom det vanlige...noe nytt, rett og slett...bringe en smule impulsivitet inn i hverdagen...

Jeg gjorde noen patetiske forsøk på det, men lyktes aldri hèlt, og nå sitter jeg her alene på femte året...(

Så, hvis du er glad i samboeren din og ungene - så tror jeg du har godt av å VISE det, ihvertfall på sikt...

Jeg vet ihvertfall at det rett og slett gjør VONDT når jeg tar fram fotoalbumet og titter på bilder av ungene fra den tiden....så mye TID jeg kastet bort på det jeg nå vil kalle for "egotripper".....

Jeg får aldri den tiden igjen...

VÅKN OPP!

Sett pris på det du har, og nyt hvert sekund....hvis du kan..

-det betaler seg...)

[TRISTIAN]

Hei )

eh...håper for din del at du ikke er lik meg på noen måter...men det minner om perioder jeg hadde mens jeg bodde sammen med eksen...vi holdt sammen i 10 år , og fikk to flotte unger som nå er 10 og 12 år gamle.

Men det var perioder hvor alt på en måte var "grått" og lite spennende....Daglige rutiner, dra i butikken med masete småunger, kanskje bruke litt mer penger enn det man følte man hadde råd til...osv.osv. dag ut og dag inn...

Ble ofte til at jeg fant på unnskyldniger for å komme meg ut..jobbe overtid..vaske bilen..e.l

Misforstå meg rett; jeg var glad i både samboer og ungene mine, men jeg tror noe av tyngden som ødela, var FORVENTNINGENE som konstant hang over meg når jeg kom hjem...man kunne sjelden sette rompa i sofaen og se på tv eller lese avisen i ro og fred....det var alltid et eller annet som skulle skje..et eller annet som skulle gjøres...

Ganske klassisk problemstilling , igrunn...

Jeg tror det er rett og slett den " grå hverdagen" som veier litt mer for noen enn andre...? Det man må gjøre er kanskje noe så enkelt som å "live" den opp litt...gjøre ting litt utenom det vanlige...noe nytt, rett og slett...bringe en smule impulsivitet inn i hverdagen...

Jeg gjorde noen patetiske forsøk på det, men lyktes aldri hèlt, og nå sitter jeg her alene på femte året...(

Så, hvis du er glad i samboeren din og ungene - så tror jeg du har godt av å VISE det, ihvertfall på sikt...

Jeg vet ihvertfall at det rett og slett gjør VONDT når jeg tar fram fotoalbumet og titter på bilder av ungene fra den tiden....så mye TID jeg kastet bort på det jeg nå vil kalle for "egotripper".....

Jeg får aldri den tiden igjen...

VÅKN OPP!

Sett pris på det du har, og nyt hvert sekund....hvis du kan..

-det betaler seg...)

-mente ikke at du skal praktisere ren og skjær selvutslettelse...det er jo også ødeleggende...

Ta deg også av DEG SELV midt oppe i det hele; skaff deg en hobby, fritidsaktivitet som kan praktiseres innenfor visse rammer, slik at den tiden blir DIN, og bare din...

(det være seg modellfly, fjellklatring, strikking..ballett , eller hva du nå har lyst til å drive med ))

Hvis din samboer er glad i deg, vil du nok møte forståelse for dine behov...så lenge du viser forståelse for hennes....!

Rett og slett...)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kanskje det er utsikten til nok en 18-20 årig lenke som gjør deg deprimert.

[Gjest Imodus]

Det å leve opp til forventningene, er nok tungt for enkelte av oss. Mye ansvar for det ene eller det andre. Det kan bli litt for mye i perioder, og da kan en bli deprimert.

Selv har jeg mann og to barn (nesten voksne). Jeg har det best når jeg ikke er hjemme har jeg funnet ut. Da kan jeg slappe av. Det er bare meg og de som jeg er sammen med (som jeg ikke har noe ansvar overfor). Jeg kommer hjem med godt humør og så siger tungsinnet over meg så fort jeg er på innsida døra. Sikkert fordi jeg blir minnet på alt som burde gjøres. Som jeg ikke har ork til.

Har lurt på om jeg ikke er glad i mannen min. At det er problemet. Men når han er bortreist, særlig hvis barna er med, så savner jeg ham. Men koser meg glugg ihjel hjemme plutselig. Rolig og fin. Men så fort han og eventuelt de andre er tilbake, så blir jeg urolig og kjefteet igjen. Da blir det mer å gjøre, mer lyd, mer av alt har jeg funnet ut. Og det takler jeg ikke.

Samtidig er jeg slik at jeg greier kun å gjøre noe i huset hvis det ikke er andre tilstede. Har blitt sånn, mener jeg. Er jo snart helt ubrukelig.

Får håpe jeg (og du) greier å få karra oss ut av denne tilstanden en gang.

Lykke til!

[Gjest Magna]

Kanskje det er utsikten til nok en 18-20 årig lenke som gjør deg deprimert.

Jeg må smile av komentaren til NHD... Han er nok på min alder, og har det perspektivet inne.

Jeg har om litt tre voksne barn. Minstemann er 17. Det har vært 25 år med lenke ;O)

Jeg forstår komentarene fra dere kara, og nå kan jeg forstå dere. Derimot gjorde jeg ikke det da jeg var småbarnsmor selv.

Mannen min forsvant i alle mulig andre aktiviteter... utenom hjemmet.

Det var kjempebaskt å leve med tre barn hele tiden, og leve med deres behov 24timer i døgnet.

Det gikk så langt med ekteskapet at jeg til slutt ønsket meg ut av det. Da våknet mannen min. Han ville ikke miste familien sin. Etter det har han og jeg samarbeidet om hjemmet vårt.

Det er nok lurt å følge rådene til Tristian. Eventuelt få hjelp på et familierådgivningskontor hvis du føler at situasjonen låser seg.

[Danny_ny]

Kanskje det er utsikten til nok en 18-20 årig lenke som gjør deg deprimert.

Det er i såfall ikke spesielt bevisst. Jeg har gjennom livet, før jeg traff min kjære alltid drømt om å bli familiefar. Det var min store drøm her i livet. Kanskje en blåøyd og romantisk drøm. Men det var nå sånn jeg var.

Så at jeg har blitt sånn jeg har blitt, er absolutt ikke bevisst, og absolutt ikke sånn jeg vil at det skal være!

Men det kan kanskje henge sammen med at jeg har andre forutsetninger enn min kjære for dette. Jeg er enebarn, og har hatt en rolig oppvekst, uten den store motstanden i hjemmet. Stort sett fått det på min måte, i det privat rom, tror jeg. I motsetning til min samboer som er storesøster, som var sjefen da hun var liten.

Det har hvertfall vært et gjennomgående tema for meg i perioder, at jeg trenger mer tid for meg sjøl. Trenger mer plass og rom til mine greier. Det tror jeg kanskje er en enebarn-ting?

Bare noen tanker...

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg er enebarn jeg også, kjenner meg godt igjen i dine tanker rundt det!

Vokste opp som slektas midtpunkt og lille vidunder. Svært lite motgang og irettesettelser. Ikke rart en blir litt konfliktsky og 'rar' av slikt.

Det er ikke sunt for noen å være enebarn. Så sant mulig mener jeg det er best med søsken. En lærer mye på den måten. Lærer i trygge omgivelser, istedenfor ute i den harde virkelighet - hvor alle de andre har lært det før deg.

JEG har to barn selv. Det var et minimum for meg, hvis jeg kunne få barn. Grunnen til at det ikke ble tre eller fire, var rett og slett min alder. Var tretti som førstegangsmor, så synes vi ble vel gamle for nummer tre. Særlig tatt ibetraktning at jeg ikke er av de sterkeste psykisk sett.

Har en mannlig venns om også er enebarn, og vi fleiper mye med det. Det er en del ting som er lett gjenkjennelige. Da 'bortforklarer' vi det bare med at 'Vi er enebarn vi, skjønner dere!'. Får ta det med litt humør, når det først er så 'gæli'.