Mor-datter-forhold (langt som et vondt år)

[gyrken]

Hva er det egentlig som gjør dette forholdet så forb**** komplisert?

Jeg er 28 år og forholdet jeg har til moren min er helt pill råttent. Jeg kjenner at det bygger opp til storm inni meg bare jeg hører stemmen hennes, og bruker masse energi bare på å beherske meg. Noen ganger går ikke det heller, og jeg eksploderer og forteller henne akkurat hva jeg mener om måten hun behandler meg på, uten at det noen gang har vært noen vits i.. Hun reagerer da med å enten bli den forurettede martyren, eller hun glatter over etter beste evne, avslutter samtalen i løpet av et minutt og neste gang vi treffes er det som om ingenting har hendt. Vi har aldri snakket om problemer av noe slag. Mamma vil ikke det.

Mamma tolker meg _alltid_ i verste mening. Husker allerede fra jeg var liten at jeg aldri kunne fortelle henne noe som helst, fordi hun alltid så en mulighet til å løfte pekefingeren. For eksempel: Jeg ville fortelle en historie om noe som hadde skjedd på skolen, og begynte med noe sånt som "I dag sa jeg til Anne på skolen, at...". Lenger kom jeg ikke før jeg ble avbrutt av mamma: "Ikke i timen veel??" *streng stemme*. Og så endte jeg med å forsvare og unnskylde meg - jeg som bare ville fortelle om noe morsomt som hadde skjedd.. Denne episoden er bare så typisk - slik er alle samtaler vi har, aldri kan hun bare lytte, være interessert, glede seg med meg, le av det jeg forteller, eller i det minste bare holde munn og la meg få lov å snakke.

To ganger nå har jeg ringt og fortalt henne at jeg er gravid, og begge gangene har jeg grudd meg masse og fortalt det hjemme etter at alle andre vet det. Og frykten var ikke ubegrunnet heller. Gratulasjonene har latt vente på seg i dagevis etter at hun har fått servert nyheten - først er det jo mye fint og moralsk som må sies forstås! Det hjelper f.eks. ikke å fortelle henne at jeg har sluttet å røyke, hun skal jabbe om det i en halv time allikevel. For å si det sånn - det var ikke det jeg trengte da jeg akkurat hadde sluttet - og samtalen endte med at jeg ble rasende - igjen.

Jeg kunne komme med eksempler i det uendelige, men det gidder jeg ikke.

Jeg vet at moren min er veldig glad i meg, men hun er rett og slett aldri hyggelig mot meg! Jeg tror at hun føler at hun alltid må irettesette meg, hvis ikke er hun en dårlig mor eller noe i den dur. Hun er sikkert ikke klar over det selv engang, og ikke når jeg frem når jeg forsøker å fortelle henne dette heller, selv om jeg har prøvd på alle mulige måter. Men hun kan være hyggelig! Mamma har masse venner, flere enn jeg noen gang kommer til å få, hun er godt likt av stort sett alle. Da jeg var yngre pleide jeg å spionere når hun snakket med venninnene sine, og da lo hun og pratet og var helt flott. Sånn har hun aldri noen gang snakket til meg.

Akkurat nå er jeg så klar for å kutte kontakten for godt, hadde det ikke vært for at sønnen min trenger besteforeldrene sine.. Men jeg har mistet all tro på at det noen gang vil bli bedre mellom oss, og skjønner ikke helt hvordan jeg skal orke å fortsette.. Jeg synes bare det er fælt å snakke med henne, det hjelper ikke at hun er en av de mest intelligente og kunnskapsrike personer jeg kjenner. Og mamma på sin side klager over at _jeg_ er så avvisende! Hun legger ut om kollegaer og venninner som har daglig kontakt med sine barn, og vil gjerne at vi skulle ha det på samme måten. I hennes verden er det _jeg_ som er helt håpløs. Lurer på om hun er helt blind? Hvorfor skulle jeg ønske å ha daglig kontakt med en som aldri gir meg noen form for støtte, oppmuntring eller ros? Hvorfor skulle jeg ønske å ha kontakt med en som aldri synes at noe av det jeg sier eller gjør er ok?

[Gjest Maddemor]

Kjære gyrken.

Jeg har lest tidligere innlegg om ditt forhold til foreldrene dine og jeg føler virkelig med deg. Jeg har også et svært anstrengt forhold til min familie og tenker noen ganger at jeg har lyst til å bryte kontakten. Samtidig er jeg glad i dem og redd for at noe vondt skal skje dem.

Jeg har ingen råd dessverre (håper du får det fra noen andre!) Det jeg lurer på er; du sier du ikke vil bryte kontakten pga barna dine. Er de gode besteforeldre da?? Hvis de behandler barnebarna sine på samme måte som de behandler deg, gjør du kanskje barna dine en tjeneste ved å ikke ha så mye kontakt?

Uansett, ta vare på deg og lykke til!

*klem*

[gyrken]

Kjære gyrken.

Jeg har lest tidligere innlegg om ditt forhold til foreldrene dine og jeg føler virkelig med deg. Jeg har også et svært anstrengt forhold til min familie og tenker noen ganger at jeg har lyst til å bryte kontakten. Samtidig er jeg glad i dem og redd for at noe vondt skal skje dem.

Jeg har ingen råd dessverre (håper du får det fra noen andre!) Det jeg lurer på er; du sier du ikke vil bryte kontakten pga barna dine. Er de gode besteforeldre da?? Hvis de behandler barnebarna sine på samme måte som de behandler deg, gjør du kanskje barna dine en tjeneste ved å ikke ha så mye kontakt?

Uansett, ta vare på deg og lykke til!

*klem*

Takk for svaret. :-) Hadde ikke forventet at noen skulle ha en ferdigsydd løsning til meg, og egentlig tror jeg ikke at det finnes noen skikkelig løsning heller.. Men det er noen ganger godt å skrive litt om det fordet!

Mamma er forresten grei med Idar (gjett om jeg følger med da! *s*), og med mistermannen også. Det er bare meg hun føler at hun må oppdra hele tiden.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En av de vanligste problem jeg ser hos pasienter er at de aldri kan innse at foreldrene ikke kommer til å endre seg og ta konsekvensen av det.

Noen er dessverre belemret med et selvopptatt hespetre til mor. det vil ikke endre seg. En ettermiddag to ganger i året vi for mange være riktig samværsdose.

"Akkurat nå er jeg så klar for å kutte kontakten for godt, hadde det ikke vært for at sønnen min trenger besteforeldrene sine.. "

Vil hun være anderledes til han?

Vedlegger noen tanker med energi for å gi deg den nødvendige styrke :-)

[Jane]

Hei gyrken.

Når jeg leser innlegget ditt så kjenner jeg igjen litt av min mor i din mor....for å si det sånn :-).

Jeg og mamma har aldri hatt noe nært forhold. Det var nok verst da jeg var barn. Mamma gadd aldri å høre på meg. Når jeg skulle fortelle noe merket jeg at hun aldri hørte etter, hun sa bare ja og nei, og var totalt uinteressert. Etterhvert ga jeg bare blaffen, pratet nesten aldri med mamma. I tenårene gjorde vi ikke noe annet enn å krangle. Alt jeg og broren min gjorde var galt, og hun ga oss ungene skylda for at hun hadde det så fælt.

Da jeg skulle ha sønnen min ble hun fly forbanna, og klarte å lirke ut av seg de mest utrolige ting. Men et eller annet skjedde med henne etter at poden ble født. Hun ble litt mildere, men vi hadde fortsatt ikke noe god kontakt. Hun har alltid vært glad i ungene, og koser og prater mye med dem. Jeg synes det er så underlig. En gang sa hun til meg: "Det er så mye jeg skulle gjort anderledes". Mer enn det sa hun ikke....dama har nok litt dårlig samvittighet.

Da jeg ble gravid med nr2 grudde jeg meg til å fortelle henne om det. Men det måtte jo sies, igjen samme reaksjon som da jeg skulle ha nr1. Helt utrolig! Det første hun sa da jeg fortalte at jeg var gravid med nr2 var: "Jaja, det er heldigvis ikke mitt problem.", også gikk hun og la seg! Jeg ble fryktelig såret, og kunne ikke skjønne hvordan hun fikk seg til å si noe sånt.

Jeg lurer på om du har sagt i fra til mora di hva du føler overfor henne? Jeg så meg til slutt nødt til å si i fra til min mor. Sa rett ut til henne at hun av og til såret meg veldig med sine spydige kommentarer. Det var vanskelig for meg å ta initiativet til en slik samtale ettersom jeg og mora mi aldri før hadde snakket sammen på en slik måte. Men jeg følte at jeg bare måtte få det ut. Hun kunne fortelle meg at hun egentlig visste at hun såret meg, og at hun hadde dårlig samvittighet for ting hun hadde sagt. Jeg veit det kosta mora mi mye å innrømme dette da hun er en veldig stolt og sta kvinne.

Jeg og mamma har fortsatt ikke noe topp forhold til hverandre, men det går i hvert fall mye bedre mellom oss etter at vi snakket sammen. Det har blitt slutt på spydige kommentarer. Det blir nok aldri den helt store kontakten mellom oss, men vi kan nå le sammen og prate om dagligdagse ting. Og for meg er det mye bedre enn at vi ikke kan snakke sammen i det hele tatt.

Jeg håper at det til slutt kan ordne seg mellom deg og din mor gyrken. For jeg veit hvor vanskelig og leit det kan være.

[shandy]

Takk for svaret. :-) Hadde ikke forventet at noen skulle ha en ferdigsydd løsning til meg, og egentlig tror jeg ikke at det finnes noen skikkelig løsning heller.. Men det er noen ganger godt å skrive litt om det fordet!

Mamma er forresten grei med Idar (gjett om jeg følger med da! *s*), og med mistermannen også. Det er bare meg hun føler at hun må oppdra hele tiden.

Nå har jeg somlet meg inn på et forum jeg slettes ikke har godt av. Jeg har gamle foreldre og har hatt det svært godt i oppveksten. Besteforeldre derimot har jeg ikke hatt siden jeg var 5 år, men jeg tror jeg klarte meg fint uten. Min mor hadde desverre for henne en bestemor, jeg har hørt nok historier om henne. "Jordhumla" ble hun kalt. Kanskje det er henne jeg ligner på.

Uansett gyrken *kos* til deg, jeg deler dem ikke ut i det vide og breie.

[Zirine]

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om mor/datter forholdet - men siden jeg lett kan identifiseres her har jeg enda ikke gjort det, slike ting blir lett veldig personlige - og jeg er heller ikke typen til å skrive under falske nick .

Men jeg føler en stor lettelse over å lese innlegget ditt. Ikke fordi du har det vanskelig - det unner jeg deg ikke, men for å lese at noen har det ca. sånn som meg. Jeg tror det må være no merkelig greier dette mor/datter forholdet. Det er noe martyr/oppdragende over det, noe jeg sliter enda med å forstå.

Jeg for min del har ikke klart å løse problemet, jeg flyttet hjemmefra som 16 åring og er enda veldig fornøyd med beslutningen. Min mor er en fantastisk kvinne, men noen ganger blir det no feil med relasjonene og det er ikke lett å si hvor problemet ligger. Kanskje ligger det hos meg, kanskje ligger det hos henne - uansett er det ikke lett å løse fordi vi er alle et produkt av våre erfaringer gjennom alle disse år - og som kjent, våre mødre har jo ofte andre relasjoner og andre problemstilinger de "snakker" ut fra. Og ikke minst, så må vi kanskje jobbe med å forstå at det er en grunn til at alt skal gå ut over oss - alt dem ikke fikk realisert i sitt liv - og nå føler seg for gammel for. Kanskje det er blandet litt sjalusi oppi alt, jeg vet ikke jeg - det er kun tanker...

Jeg tror det er viktig at døtre ikke blir oppdragere for deres mødre. At døtrene skal bli "søppelbøtter" for mødres depresjoner, eller alt dem ikke har oppnådd i livet, men jeg tror det er lett for at det blir slik. Om ikke med direkte språk, så gjennom indirekte språk - og gjennom direkte handling. Du tror det er personlig - mot deg - men egentlig er det mødres frustrasjoner over alt dem ikke har oppnådd, som kommer frem. Det er ikke DEG de er noe feil med - jeg ville ikke bli veldig forundret om mye av det er sjalusi....

Mvh

[ariadne]

Jeg tror nhd har rett, men om du fortsatt ønsker hyppig kontakt:

Kan du svare "ikke hakk på meg!", "nå irettesetter du meg igjen" eller "ikke oppdra meg" hver gang hun irettesetter deg? Bare kort og gjentagende, som et hakk i plata? Går det an å gi uttalelsen nøytralt, f eks uten blikk-kontakt (som kan oppfattes som ønske om konfrontasjon)? Kanskje 2000 ganger er nok...

Kanskje Solveig Vennesland i samlivsforumet har noen gode råd til deg?

Jeg er uerfaren med slike mødre, jeg har mest trøbbel med faren min som vet ALT og bestemmer alt. Hvertfall så lenge jeg er innenfor hans geografiske sone. Sukk.

[Gjest I samme sko]

Hei gyrken!

Det er nesten skremmende å lese innlegget ditt, det var som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg har i alle år hatt et utrolig dårlig og anspent forhold til min mor, jeg er i slutten av 20 - årene. Moren min er veldig ustabil, jeg vet aldri i hvilket humør hun er når jeg går på uventet besøk. Derfor ringer jeg helst på forhånd. Er hun i et helt greit humør kan hun nesten være hyggelig, men er hun i dårlig humør.... ja, da er det ikke greit å være meg! Jeg har i de siste årene vært veldig opptatt av psykologi og psykiske diagnoser, og gir ut i fra dette diagnosen -psykopat- for å beskrive min mor. Jeg går fast til psykolog, og heldigvis er psykologen enig med meg!

Moren min er en meget kunnskapsrik kvinne med en lang og spennede utdannelse bak seg. I hennes øyne er jeg en dum liten jente som aldri klarer noen ting og som aldri kommer til å oppnå det som hun har klart! Dette har jeg blitt fortalt av henne gjennom hele min oppvekst, noe som har ført til at jeg har en liten tro på meg selv og stadig stryker til eksamen. I hennes øyne er jeg ikke et tenkende individ, det er alltid andre som påvirker meg til å gjøre det jeg gjør og sier det jeg sier.

Hjelpe meg, jeg kan fortsette i det uendelige! Jeg vil i allefall si at jeg forstår hvordan du har det. Jeg har snakket med psykologen min om å kutte ut kontakten med foreldrene mine, noe jeg tenker å gjøre seriøst. Selv om jeg har en datter de sier er glad i. Jeg mener de manipulerer henne, noe som ikke er bra for henne. Hun er jo bare 9 år!

Tenk i allefall nøye over standpunktet ditt. Tenk på hva som er best for deg og ingen andre. Hvorfor trenger sønnen din foreldrene dine? Er det ikke viktigere at han har en mor som har det godt med seg selv. Han vil tidsnok forstå at det ikke er slik som det bør være mellom deg og din mor. Når forholdet deres er så anspent, vil dette føres over på sønnene din uansette om du ønsker det eller ei. Selv om barna dine ikke da vil ha besteforeldre, må du ikke glemme at de har jo deg! Besteforeldre kan ikke måles med foreldre.

Lykke til!

Klemmer fra

[Gjest I samme sko]

Hei gyrken!

Det er nesten skremmende å lese innlegget ditt, det var som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg har i alle år hatt et utrolig dårlig og anspent forhold til min mor, jeg er i slutten av 20 - årene. Moren min er veldig ustabil, jeg vet aldri i hvilket humør hun er når jeg går på uventet besøk. Derfor ringer jeg helst på forhånd. Er hun i et helt greit humør kan hun nesten være hyggelig, men er hun i dårlig humør.... ja, da er det ikke greit å være meg! Jeg har i de siste årene vært veldig opptatt av psykologi og psykiske diagnoser, og gir ut i fra dette diagnosen -psykopat- for å beskrive min mor. Jeg går fast til psykolog, og heldigvis er psykologen enig med meg!

Moren min er en meget kunnskapsrik kvinne med en lang og spennede utdannelse bak seg. I hennes øyne er jeg en dum liten jente som aldri klarer noen ting og som aldri kommer til å oppnå det som hun har klart! Dette har jeg blitt fortalt av henne gjennom hele min oppvekst, noe som har ført til at jeg har en liten tro på meg selv og stadig stryker til eksamen. I hennes øyne er jeg ikke et tenkende individ, det er alltid andre som påvirker meg til å gjøre det jeg gjør og sier det jeg sier.

Hjelpe meg, jeg kan fortsette i det uendelige! Jeg vil i allefall si at jeg forstår hvordan du har det. Jeg har snakket med psykologen min om å kutte ut kontakten med foreldrene mine, noe jeg tenker å gjøre seriøst. Selv om jeg har en datter de sier er glad i. Jeg mener de manipulerer henne, noe som ikke er bra for henne. Hun er jo bare 9 år!

Tenk i allefall nøye over standpunktet ditt. Tenk på hva som er best for deg og ingen andre. Hvorfor trenger sønnen din foreldrene dine? Er det ikke viktigere at han har en mor som har det godt med seg selv. Han vil tidsnok forstå at det ikke er slik som det bør være mellom deg og din mor. Når forholdet deres er så anspent, vil dette føres over på sønnene din uansette om du ønsker det eller ei. Selv om barna dine ikke da vil ha besteforeldre, må du ikke glemme at de har jo deg! Besteforeldre kan ikke måles med foreldre.

Lykke til!

Klemmer fra