Bekymret mamma, lurer på mye

[songshen]

Hei alle sammen!

Har snart lest igjennom alle innlegg og funnet at her finnes det mange med stor og bred erfaring.

Jeg har en nydelig datter på snart 16 år som for tiden er innlagt med depresjon, jeg har mange tanker rundt dette og kan egentlig ikke få mange nok svar:)

Jeg ser og føler at hun er blitt bedre, hun er igjen mye mer åpen, inviterer til prat og jeg kan gi en klem uten at hun føles som en "stokk". I går var vi på byen en tur, og da forteller hun meg at hun føler seg verre enn før hun ble innlagt??

Hva er det da som skjer? Er det det jeg ser og føler som er riktig, eller har hun bestemt at nå vil hun ikke mer?

Vi har bestandig hatt et åpent forhold, vi (pappa`n og jeg)elsker henne og har fortalt henne det i alle år, med ord og handling.

Hun er veldig voksen og ryddig, (født gammel:) ).

Hun planlegger for fremtiden, men føler at det egentlig er tull. Leste noe om eksistensiell angst, minnet mye om hennes fortellinger.

Dette ble vel litt rotete, men håper at noen av dere kan gi meg en tilbakemelding.

Og til alle dere som sliter sender jeg mine tanker...stå på!

[Gjest ikke undertegnet]

Hos oss så er det meg (voksen) som er den deprimerte. Men virkningsmekanismene er nok nesten de samme.

De pårørende er så ivrige etter at den syke skal blir bedre, at en eneste dag med smil og latter er nok til at de noenganger tenker, nå er det bedre.

Derfro kjenner jeg godt igjen den med at hun sier hun er verre, mens du trodde hun var bedre.

Sannheten her nok at det går mye opp og ned.

Men så flott at dere er åpne med hverandre. Det hjelper mye.

Du sier at hun er født 'gammel'. Kjenner meg igjen der. Bestandig vært snill, seriøs, flink, fornuftig, holdt styr på alt. Kanskje det er derfor vi blir syke. Er ikke sunt å være så fornuftig egentlig. Prøv å ta henne med, eller få henne til å oppsøke, noe morsomt. Gode komedier, kulturarrangementer ol.

Lykke til videre.

[nøffelinøff]

det er jo vanskelig å si akkurat hva hun tenker, men jeg tror det er et sunnhetstegn at hun sier at hun føler seg verre nå enn da hun ble innlagt.

i en depresjon faller amn liksom ned i sin egen avgrunn, og på vei opp fra denne er det veldig vanskelig å akseptere sin egen depresjon, og enda verre: "tenk om jeg er sinnsyk? tenk om jeg alltid vil være sånn"

det er først etter stund at man forstår at ikke alt er mørkt.

de fleste trenger god tid.

jeg er jo selv det man kaller ungdom, men jeg ser tendensene til depresjon tilstedeværende hos de fleste jeg kjenner.

mange sliter med å oppnå dagens mål( som vi er med å sette selv): eksistensialitet, sosial, kulturell og økonomisk status er viktig.

man skal ha selvinnsikt, man skal jobbe ved siden av studier( for studere er jo det enese riktige valget....)man skal ha et vellykket samliv, man skal ha masse venner, man skal være flink datter/sønn, man skal ha de beste karakterene osv.

og som 16-åring er det jo heeelt krise.

for noen er dette bagateller.

men for den som i tillegg kanskje ikke har det så godt inni seg selv blir jo dette ganske mye....

du virker jo som en flott mor, og det er nok ikke så veldig mye mer du kan gjøre enn å støtte henne.

men jeg tror det er veldig viktig at du ikke uttrykker din bekymring for henne, for henne blir det bare enda en ting å føle seg nede for.

kanskje du skulle spørre om å få være med på samtaletimer? det pleier å hjelpe mange.

[songshen]

Hos oss så er det meg (voksen) som er den deprimerte. Men virkningsmekanismene er nok nesten de samme.

De pårørende er så ivrige etter at den syke skal blir bedre, at en eneste dag med smil og latter er nok til at de noenganger tenker, nå er det bedre.

Derfro kjenner jeg godt igjen den med at hun sier hun er verre, mens du trodde hun var bedre.

Sannheten her nok at det går mye opp og ned.

Men så flott at dere er åpne med hverandre. Det hjelper mye.

Du sier at hun er født 'gammel'. Kjenner meg igjen der. Bestandig vært snill, seriøs, flink, fornuftig, holdt styr på alt. Kanskje det er derfor vi blir syke. Er ikke sunt å være så fornuftig egentlig. Prøv å ta henne med, eller få henne til å oppsøke, noe morsomt. Gode komedier, kulturarrangementer ol.

Lykke til videre.

Takk for ditt kloke svar! Er enig med deg at det å være "for" fornuftig,lett kan bli en belastning. Jeg er litt lettere i sjelen nå, den lille frøkna vår er på permisjon i helgen, og det har vært mange glimt av den "gode" gamle ungen min. Vi har kost oss her hjemme, til og med har hun hatt lyst og glede av å synge, noe jeg vet av egen erfaring (slike blå dager som livet har for alle) at er umulig når alt er svart.

Jeg vet vi har en lang vei å gå, men tar være på alle slike glimt som de vakreste edelstener

Det var så godt å finne dette stedet, jeg kan "kaste" ut mine tanker og bekymringer til noen som virkelig vet hva det dreier seg om, og få tilbakemelding på det. De som er profesjonelle har stor kunnskap og erfaring, men det er noe annet å høre tankene til dere som står mitt oppe i det!

[songshen]

det er jo vanskelig å si akkurat hva hun tenker, men jeg tror det er et sunnhetstegn at hun sier at hun føler seg verre nå enn da hun ble innlagt.

i en depresjon faller amn liksom ned i sin egen avgrunn, og på vei opp fra denne er det veldig vanskelig å akseptere sin egen depresjon, og enda verre: "tenk om jeg er sinnsyk? tenk om jeg alltid vil være sånn"

det er først etter stund at man forstår at ikke alt er mørkt.

de fleste trenger god tid.

jeg er jo selv det man kaller ungdom, men jeg ser tendensene til depresjon tilstedeværende hos de fleste jeg kjenner.

mange sliter med å oppnå dagens mål( som vi er med å sette selv): eksistensialitet, sosial, kulturell og økonomisk status er viktig.

man skal ha selvinnsikt, man skal jobbe ved siden av studier( for studere er jo det enese riktige valget....)man skal ha et vellykket samliv, man skal ha masse venner, man skal være flink datter/sønn, man skal ha de beste karakterene osv.

og som 16-åring er det jo heeelt krise.

for noen er dette bagateller.

men for den som i tillegg kanskje ikke har det så godt inni seg selv blir jo dette ganske mye....

du virker jo som en flott mor, og det er nok ikke så veldig mye mer du kan gjøre enn å støtte henne.

men jeg tror det er veldig viktig at du ikke uttrykker din bekymring for henne, for henne blir det bare enda en ting å føle seg nede for.

kanskje du skulle spørre om å få være med på samtaletimer? det pleier å hjelpe mange.

Hei, og takk!

Det var godt å høre at det kan være et sunnhetstegn at hun føler seg værre, det er jo tanker jeg har tenkt, men det er noe annet når en får en bekreftelse

Hun har tanker om at det er noe mer, her en kveld sa hun: "det kan ikke være "bare" depresjon, det må være noe annet" og så leter hun etter diagnoser. Hun er skarp og har stor kunnskap om mange ting, og er det noe hun vil vite mere om, slår hun opp i bøker og leter rundt på internett, så hun har mange "aktuelle" diagnoser.

Jeg fortalte henne at depresjon ikke er "bare", men noe som gjør noe med hele selvbilde, og kan gi store konflikter i sinnet. Har også tatt det opp med terapautene, som har snakket med henne om det. Men den søken etter diagnose kan vel kanskje være et sted å sette fokusen, for å slippe å "deale" med noe som er for vondt (ennå)?

Jeg ser at du har god innsikt, og setter fingeren på hvordan det er å være ung idag, ja voksen også for den del, men en får jo litt mere erfaring,og blir lett mere hard hudet etter som tiden går.

Jenta mi er skoleflink, hun er av de heldige som slipper å slite, men det gjør at alt som ikke er 5`ere er et nederlag, samtidig som hun syntes at skolen bare er tull.

Men hun ønsker også å komme inn på musikk/dans/drama, selv om hun egentlig vil jobbe...Dette er vel en reaksjon på både depresjonen og den løsrivningsprossesen hun er inne i.

Hun er veldig selvstendig, og ikke en person som må være som andre, hverken i klær eller holdninger, og av den grunn er hun blitt utsatt for "mobbing" av noen foreldre. Hun er farlig for deres døtre, og hun er blitt beskyldt for å være på "kjøret".(de har ikke konfrontert hverken henne eller meg med det!)

Hun som hverken røyker eller drikker!

Dette er ikke "skyggelapp" mamma som sier, jeg vet det for vi er mye sammen, og jeg er alltid tilstede når hun kommer hjem, og i tillegg er hun så ærlig at blir hun spurt om noe svarer hun ærlig uansett konsekvens. Men i og med at hun er (har vært) litt anderledes i tøyet, kler seg mest i sort, og har gjort det to/tre år før moten som er nå så er hun "farlig" for deres barn.

Dette har vi tatt tak i nå, og dette har nok vært en medvirkende årsak, for når det blir mange nok ting er det ikke enkelt å se at det er de som trekker slike sluttninger som har et problem.

Jeg prøver å ikke vise min bekymring for henne, men er veldig klar på at jeg vet hun sliter og at hun trenger hjelp av andre enn meg. Hun vet jeg er der, og stiller opp når hun føler at hun har lyst/ork til mamma`en sin. Det er ingen enkel balansegang skal jeg si, men "harehjertet" mitt får jeg dele med andre, slike som f.eks dere

Når det gjelder å bli med i samtaletimer er nok ikke det rette for henne, hun er en slik type som har sett på foreldrekonferansen på skolen som et mareritt siden 1.klasse, og det til tross for at alle uten unntak har vært positive. Hun liker ikke en setting hvor "vi skal snakke om meg".

Men hun vet at jeg gjerne stiller opp om hun endrer holdning på dette.

Om jeg er en god mor, så er det fordi at jeg har en så flott datter, med sine positive og negative egenskaper i en god blanding:)

Dette ble langt og helt sikkert rotete, men det blir gjerne det når tankene surrer i alle retninger.

Takk skal du ha for at du hjelper meg å sette tingene i et annet perspektiv, ingenting er sort/hvitt her i livet, og det mere jeg får inn, desto større er muligheten for at jeg kan bidra i min datters vei tilbake til et "normalt" liv.

Hva nå enn det er:)