Hva er det med meg???

[snufseguri]

Nå har jeg det ganske ille. Alle tror jeg har det så mye bedre nå, men det er ikke sant. Klarer ikke å vise de rundt meg at jeg har det forferdelig, at jeg er deppa hele tiden og er redd for å miste kontrollen og virkelig skade meg. Attpåtil kverner tvangstankene rundt i hodet mitt hele tiden, og jeg gjør tvangshandlinger inni hodet mitt konstant (teller, synger osv.). (Går i terapi for dette)

Det rare er at humøret svinger noe voldsomt! Kan være helt i hundre og ha masse ideer, planer osv., for så i neste sekund være helt på bunnen igjen og bare har lyst til å skade meg selv eller bare forsvinne ut av denne verden. Rispet meg til blods i går kveld, begynner å bli en del arr nå... Skjønner bare ikke hvordan det går an å være lykkelig og megatrist i løpet av ett og samme minutt! Hva er det for noe galt med meg?

Jeg skuffer familien min sånn! De blir så lei seg når jeg er trist, og de blir helt fra seg når jeg har rispet meg. Men jeg er så opprådd. Klarer ikke å gråte, og jeg må jo få alt det vonde ut, slippe unna en liten stund.

Det er en så bunnløs "sorg" inni meg hele tiden. Som om en kald hånd griper tak i meg innenfra og aldri helt slipper taket.

Tanken på fremtiden skremmer meg, jeg har så dårlig selvtillit og tør ikke å begynne å jobbe igjen. Det verste er at jeg heller ikke klarer å glede meg over hobbyene mine, for jeg er redd for at de rundt meg tror jeg har det kjempebra, så lenge jeg orker å holde på med hobbyene, at de synes jeg burde begynne å jobbe igjen. (Jeg har ingen jobb, heller, og jeg har gitt opp å søke på nye...Er nok litt paranoid, for jeg tror at de som mottar søknaden vet hvem jeg er og tenker at "huff, henne kan vi ikke ansette).

Jeg er blitt så redd for forandringer også, og er livredd for at folk skal stille krav til meg... Jeg strekker ikke til lenger, jeg er mislykket som menneske. Likevel har jeg et lite håp om å bli bedre.

Har mest lyst til å være for meg selv, men er også redd for å være alene. (Hadde hallusinasjoner i en periode, (muligens pga. medisiner) som har skremt meg, dessuten er det fullt av demoner på baderomstapeten! Det er ikke tull, de er helt tydelige, og de har skumle blikk rettet mot meg...)

Går på Zoloft (som ikke har hjulpet noe særlig akkurat!), Seroquel, tyroksin + Imovane. Føler dessuten at psykiateren min ikke hører på meg, han er mest opptatt av medisinering (som jeg enten ikke tåler, eller som ikke virker, hehe...).

Lurer på om det er noen som har det som meg? Samme symptomer og sånn.

[songshen]

Hei!

Jeg har ikke det ikke som deg, men svarer likevel;)

Min datter sliter, så jeg representerer det du kaller familien/"de andre".

Du sier at alle mener du er bedre, men at du selv opplever at du har det værre, kan du ikke da fortelle det? Det er ikke enkelt å være en av "de andre" heller. Vi trenger også tilbakemeldinger og det er klart at vi tolker alle signaler vi får.

Vi kan ikke forholde oss til mer enn det vi blir fortalt og som vi observerer.

Jeg forstår også at din familie blir helt fra seg når du risper deg, det betyr jo bare at de forstår at du har det vondt. Men jeg syntes ikke du skal fokusere på at du "skuffer" dem, det er nok ikke den følelsen de sitter med, men heller det at de er glade i deg og så gjerne vil hjelpe deg.

Det er dette som gjør det vanskelig å være en av "de andre", vi vil så gjerne hjelpe, men vet ikke hvordan. Derfor er det så viktig at du forteller, hvordan du har det for du er den eneste som vet det!

Jeg er som sagt ingen "ekspert", men jeg opplever det som du skriver som en depresjon og langt i fra "paranoia".

Du skal vite at alle de tankene du skriver om vedrørende selvtillit, tanker om fremtid, krav og alt mulig annet rart, er tanker også vi andre sliter med til og fra, det er bare at vi ikke går så dypt og høyt som du beskriver.

Om du har lyst til å holde på med hobbyene dine er jo det helt supert! Det er en start på veien til et bedre liv, så ikke la deg stoppe av at "de andre" tror du er bedre fordi om du gjør det, men fortell at det er et lite skritt på den veien du må gå for komme tilbake til den du er.

Så vær så snill, fortell de rundt (de som er viktige for deg) deg, hvordan du har det. Er det vanskelig og si det, la de lese innlegget ditt, eller skriv et brev.

Vi andre (familien) vil så gjerne vite!

Lykke til!