åånei

[Gjest anoreksia jenta]

Ånei!

Fekk ikkje sova i natt. Pappa var fyll, drit fylle. Onkelen min der og og drakk(begge er alkoholikere). Låg i senga mi og hørte på banninga, slåinga i bordet osv. Eg hater det. Pappa drikke kvar dag og han blir heilt annleis nor han drikke. Men i går drakk han enda meir. Han var på polet i går, kjøpte brennevin og sånt. Han pleier aldri og blande brennevinen så mykje. Han drikkje om trent reint. Nor eg stod opp i dag, såg det ikkje ut i ståven. Flasker var veltet, var heilt rotete på bordet av glas, sigaretter osv. Bordet var heilt klissete av brennevin og øl. Å så eg hater nor pappa drikker. Hater å ha ein alkoholiker til far. Trur det var pga pappa og mobbinga og sånt så gjorde slik at eg fekk spiseforstyrrelse. For før sjerde eg meg heila tiden på armen og sånt med kniv(gjere det jo enda då, men ikkje så mykje), eg begynnte heller å straffe meg sjølv med å ikkje ete. Eg hater livet mitt.

Eg håper på mangen svar, føle meg ganske ensam, og har kje mangen venner.

[Gjest Irianne]

Kjære deg,

Dette høres forferdelig trist ut. Har du noen å snakke med? Du skriver ingen ting om hvor gammel du er. Kanskje Helsesøster eller lege kan være et alternativ. Tror du må søke hjelp for å finne ut av dette.

klem

[Gjest millyclaire]

Kjære deg,

Dette høres forferdelig trist ut. Har du noen å snakke med? Du skriver ingen ting om hvor gammel du er. Kanskje Helsesøster eller lege kan være et alternativ. Tror du må søke hjelp for å finne ut av dette.

klem

Hei!

Det var utrolig leit å lese innlegget ditt her. Det var som en flash-back for meg, fordi begge mine foreldre er alkoholikere og jeg vet akkurat hvordan du har det, dessverre. Pappa har heldigvis sluttet mer eller mindre, fordi han har vert på en avrusningsklinikk. Mamma bor langt unna, og jeg gidder ikke å besøke henne... At du ikke har mange venner, er ikke så rart. Barn av alkoholikere har svært sjelden venner, fordi de aldri tørr å ta med seg noen hjem. Jeg vil gjerne vite hvor gammel du er. Da hadde det nok vært lettere å gi deg råd. Selv er jeg 18, og jeg lever et helt normalt liv (på hybel…). Før var jeg skolens mobbeoffer som aldri turte å si noen ting, men jeg har forandret meg. Jeg bestemte meg for at det var for jævlig å la alkoholismen ødelegge livet mitt. Deretter var jeg igjennom en periode hvor jeg virkelig ”studerte” meg selv, for å finne ut hva slags person jeg var, og så tenkte jeg på hvordan jeg ville være. Jeg var venneløs, feig, hadde ingen egne meninger, dessuten brydde jeg meg lite om utseendet mitt. Dette var selvfølgelig ikke slik jeg ville være, og jeg forandret meg ikke over natten. Jeg bestemte meg for at noen ting måtte jeg bare gjøre selv om de virket vanskelig. På ungdomsskolen var det så umulig at jeg ventet til første året på videregående. Da begynte jeg å snakke med nye folk, kle meg bedre, svare i timen…Det jeg prøver på nå, er ikke å skryte meg selv opp i skyene. Jeg prøver å si at alt er opp til deg! Du må ta kontroll over livet ditt! Vær så snill og si hva du synes om dette innlegget… Og si hvor gammel du er. Hva slags spiseforstyrrelser er det du har? Jeg vil gjerne snakke med deg om det også…

Hilsen MillyClaire

[Gjest anoreksia jenta]

Hei!

Det var utrolig leit å lese innlegget ditt her. Det var som en flash-back for meg, fordi begge mine foreldre er alkoholikere og jeg vet akkurat hvordan du har det, dessverre. Pappa har heldigvis sluttet mer eller mindre, fordi han har vert på en avrusningsklinikk. Mamma bor langt unna, og jeg gidder ikke å besøke henne... At du ikke har mange venner, er ikke så rart. Barn av alkoholikere har svært sjelden venner, fordi de aldri tørr å ta med seg noen hjem. Jeg vil gjerne vite hvor gammel du er. Da hadde det nok vært lettere å gi deg råd. Selv er jeg 18, og jeg lever et helt normalt liv (på hybel…). Før var jeg skolens mobbeoffer som aldri turte å si noen ting, men jeg har forandret meg. Jeg bestemte meg for at det var for jævlig å la alkoholismen ødelegge livet mitt. Deretter var jeg igjennom en periode hvor jeg virkelig ”studerte” meg selv, for å finne ut hva slags person jeg var, og så tenkte jeg på hvordan jeg ville være. Jeg var venneløs, feig, hadde ingen egne meninger, dessuten brydde jeg meg lite om utseendet mitt. Dette var selvfølgelig ikke slik jeg ville være, og jeg forandret meg ikke over natten. Jeg bestemte meg for at noen ting måtte jeg bare gjøre selv om de virket vanskelig. På ungdomsskolen var det så umulig at jeg ventet til første året på videregående. Da begynte jeg å snakke med nye folk, kle meg bedre, svare i timen…Det jeg prøver på nå, er ikke å skryte meg selv opp i skyene. Jeg prøver å si at alt er opp til deg! Du må ta kontroll over livet ditt! Vær så snill og si hva du synes om dette innlegget… Og si hvor gammel du er. Hva slags spiseforstyrrelser er det du har? Jeg vil gjerne snakke med deg om det også…

Hilsen MillyClaire

Takk for svar på innlegget mitt. Eg er 17 år. Eg har anoreksia, eter nesten ingen ting, berre frukt, og salat, og det går rett gjennom meg, bruker ikkje tid på fordøying.

Me kan godt maila kvarandre vist du vil. Vist du vil sende mail til meg er addressa: [email protected]

[modell]

Takk for svar på innlegget mitt. Eg er 17 år. Eg har anoreksia, eter nesten ingen ting, berre frukt, og salat, og det går rett gjennom meg, bruker ikkje tid på fordøying.

Me kan godt maila kvarandre vist du vil. Vist du vil sende mail til meg er addressa: [email protected]

Jeg ble lei meg da jeg leste innlegget ditt, for jeg vet akkurat hvordan det er....

Sliter med anorexi og pappa er alkoholiker.

Mamma blir også lei seg når hun serhan, og synet av mamma gjør meg enda mere deppa...

Klem

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære anoreksia jenta

Det er en vanskelig hverdag du beskriver. Jeg håper inderlig at du har en voksen og helst en helsefag-person som du snakker med. Du trenger jo hjelp for at ikke ditt liv skal bli for preget av din far og mors problemer. Fint at du skrev inn her og dersom du ikke har en behandler bør du oppske en raskt.

Ønsker deg masse energi slik at du kan jobbe deg ut og vekk fra den problemfylte hverdagen din!

[Gjest til modell]

Jeg ble lei meg da jeg leste innlegget ditt, for jeg vet akkurat hvordan det er....

Sliter med anorexi og pappa er alkoholiker.

Mamma blir også lei seg når hun serhan, og synet av mamma gjør meg enda mere deppa...

Klem

Hei! Takk for svar på mail. Vil du maile med meg? Adressa er [email protected]

anoreksia jenta