dårlig følelse..??? (laangt..)

[Gjest riita]

Jeg skriver ikke inn mitt vanlige nick i dag. Kanksje på grunn av en dårlig følelse jeg har..

Etter flere år med "psykdom" vil jeg heller si at jeg står midt i mellom. Har arbeidet en periode nå og det vil jeg kalle for en "hestekur". Jeg har innsett at det beste for meg er å integreres i det vanlige liv og at det å arbeide er en "lur" ting for å oppnå det. Problemet er bare det at jeg ikke har arbeid over jul. Vikariatet jeg har hatt til nå går ut ved nyttår.

Jeg har så mange ressurser som står ubrukt, som jeg vil bruke i arbeid. Jeg har også flere års utdannelse bak meg, som jeg vil gjerne bruke.

Det jeg nå er redd for er å gå arbeidsledig etter jul, da vet jeg at jeg vil "ramle sammen" igjen - og det er jeg så redd for!

Har fremdeles et stykke igjen å gå til jeg vil kalle meg "frisk" men gjennom jobben jeg har hatt har jeg kommet meg ganske mye.

Så er det fremdeles et "definisjonsspørsmål" hvorvidt jeg er "psyk" eller frisk nå.. tror jeg er på god vei, hvis jeg får meg en eller annen jobb.

Men i kveld var jeg hos en vennine og drakk rødvin og gløgg, og hun spurdte meg om jeg går på noen piller. Jeg sa Ja, det gjør jeg. Og hun spurdte meg om jeg hadde skjært meg. Ja, sa jeg. Og nå er jeg så redd for at hun vil ta avstand fra meg. Selv om hun sa jeg taklet det...

Tror i hvertfall ikke jeg vil plage henne mere om det nå. Folk flest takler ikke sånt. Er redd jeg har skjøvet henne fra meg.

Jeg tror jeg fremdeles, etter så mange år som "psyk", får en eller annen gevinst ved å fremstille meg som psyk. Oppmerksomhet for eksempel. Hvordan skal jeg ellers få oppmerksomhet? Hvordan skal jeg ellers være betydingsfull? Jeg er manipulerende fremdeles, får å oppnå oppmerksomhet og kjærlighet, men det er langt bedre enn det var.

Jeg tror jeg har mulighet til å gå inn i en frisk tilværelse. Jeg er ikke interessert i sykemeldinger etc, men jeg vil nå jobbe. Hadde jeg bare fått en jobb *sukk*

Også bor jeg hjemme fremdeles, men ønsker snart å flytte hjemmenfra. Det sa en vennine til meg i kveld; "du har best av å bo for deg selv". Det er klart; mine foreldre er greie de, men man bør jo helst bo for seg selv når man er langt over 20?! Videre sa hun venninen min at det er lenge siden jeg har besøkt henne. "Det er fordi jeg følte jeg betrodde deg med for mange problemer" sa jeg. "Jeg har vanskelig for å si ifra" sa hun.

Jeg håper bare jeg ikke har plaget mine venner for mye :-/

Jeg er mer, mye mer enn før, "keen" på å leve "normalt", det som "wathever" er normalt for meg :-)

Håper bare jeg finner veien..jeg har allrede funnet noen spor..

På sikt..drømmer jeg om å ha en jobb hvor jeg kan skrive.. i en eller annen form :-)

Jeg håper å finne meg, Ja, være i stand til, å være i et kjæresteforhold :-)

Jeg vil ha en egen leilighet, egen jobb, ja, et eget liv.

Jeg vil prøve å finne ut av dette, i en tid med stor arbeidsledighet.

Jeg har mange ønsker, jeg ønsker å leve! Jeg har livslyst, mer livslyst jeg kan huske jeg noen gang har hatt!

Håper jeg kan klare å holde på det. Men det er veldig avhengig av at jeg får en jobb etter jul. Jeg har søkt og søkt i snart 2 år nå, men ikke fått napp på det jeg er utdannet innen :-/

Jeg bare håper og ber at hellet for en gangs skyld vil være med meg.

Jeg vil! Men får det ikke helt til....

[Gjest brother]

hei...

Jeg kommer til å tenke på bla. grunnleggende prinsipper for mental og åndelig hygiene når jeg leser dette. Det tror jeg kan være viktig.

F.eks kan er det for meg viktig å ikke skape unødige konflikter mellom folk. Når du skriver får du meg til å tenke på meg selv. Når jeg sliter og har det tungt, gjerne bare en liten periode på dagen, har det hendt at jeg fører mine egne problemer over på et annet menneske. Gjerne ved å vri og vrenge det til slik at jeg kan utløse følelser hos offeret jeg på forhånd vet slår hardt. Beregnende følelsesutløsende "ballkasting", - på den måte oppnår jeg en viss følelse av kontroll

!

Denne illusjonen av kontroll er slik jeg ser det en selvdestruktiv handling,.. ... En selvdestruktiv handling varierende proporsjonalt med utsagnets alvorlighetsgrad.

Enda jeg ser dette, hvordan kan det da ha seg at jeg FREMDELES gjør slike ting? Fullt klare over konsekvensene?

Det skrives her om noe jeg tror er veldig viktig; nemlig at "psykdom" er en måte å skaffe oppmerksomhet og kjærlighet på. En for meg VELKJENT og VELPRØVD metode for å oppnå følelse av kortsiktig "glede" og "makt". Det er på den måten oppmerksomhet og kjærlighet skaffes, Mer eller mindre bevisst konsekvensen av å opptre "psyk", har dette ofte blitt utnyttet maximalt gjennom mange år. Det er antagelig ikke særlig mye vanskeligere enn å endre andre adferdsvaner i livet. Kanskje det tom er lettere (generellt - vi er alle forskjellig!) enn mye annet, fordi motivasjonen bør være høy når en har kunnskap om dette.

Videre tror jeg at et menneske som oppleves "psyk" av folk flest, automatisk får diverse "sær-rettigheter".

Sær-rettighetene kan således skape selvmedlidenhet og generellt være en viktig faktor i opprettholdelsen av psykdomstilstanden. Dette er en vondt sirkel.

Hvordan da bryte ut av dette, for å slippe å føle seg "psyk"?

[Gjest riita]

hei...

Jeg kommer til å tenke på bla. grunnleggende prinsipper for mental og åndelig hygiene når jeg leser dette. Det tror jeg kan være viktig.

F.eks kan er det for meg viktig å ikke skape unødige konflikter mellom folk. Når du skriver får du meg til å tenke på meg selv. Når jeg sliter og har det tungt, gjerne bare en liten periode på dagen, har det hendt at jeg fører mine egne problemer over på et annet menneske. Gjerne ved å vri og vrenge det til slik at jeg kan utløse følelser hos offeret jeg på forhånd vet slår hardt. Beregnende følelsesutløsende "ballkasting", - på den måte oppnår jeg en viss følelse av kontroll

!

Denne illusjonen av kontroll er slik jeg ser det en selvdestruktiv handling,.. ... En selvdestruktiv handling varierende proporsjonalt med utsagnets alvorlighetsgrad.

Enda jeg ser dette, hvordan kan det da ha seg at jeg FREMDELES gjør slike ting? Fullt klare over konsekvensene?

Det skrives her om noe jeg tror er veldig viktig; nemlig at "psykdom" er en måte å skaffe oppmerksomhet og kjærlighet på. En for meg VELKJENT og VELPRØVD metode for å oppnå følelse av kortsiktig "glede" og "makt". Det er på den måten oppmerksomhet og kjærlighet skaffes, Mer eller mindre bevisst konsekvensen av å opptre "psyk", har dette ofte blitt utnyttet maximalt gjennom mange år. Det er antagelig ikke særlig mye vanskeligere enn å endre andre adferdsvaner i livet. Kanskje det tom er lettere (generellt - vi er alle forskjellig!) enn mye annet, fordi motivasjonen bør være høy når en har kunnskap om dette.

Videre tror jeg at et menneske som oppleves "psyk" av folk flest, automatisk får diverse "sær-rettigheter".

Sær-rettighetene kan således skape selvmedlidenhet og generellt være en viktig faktor i opprettholdelsen av psykdomstilstanden. Dette er en vondt sirkel.

Hvordan da bryte ut av dette, for å slippe å føle seg "psyk"?

Ikke noe lett og enkelt svar hvordan bryte ut av dette. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Etterhvert som man i det voksne livet lærer seg å ta ansvar for sitt eget liv, så vil man også gjøre noen erfaringer som tilsier at det ikke "lønner" seg lenger å være manipulerende. En slik opplevelse hadde jeg feks i går. Jeg var hos noen venner, satt der og hørte på samtalen deres, var stille, i håp om at de skulle skjønne at "det var synd i meg, jeg hadde det så vanskelig, slik at de måtte gi meg oppmerksomhet".

Men jeg hadde en dårlig følelse inne i meg da jeg kom hjem. En følelse av at det hadde vært bedre å hevde meg selv på en konstruktiv måte, slik at de kanskje gidder å holde kontakt med meg! Hvis de hele tiden føler de må ta hensyn til meg og at det blir for mye å høre på alle vanskelighetene mine til enhver tid, så kan det rett og slett ende med at de ikke har så lyst å være sammen med meg lenger.

Ekte venner gir seg ikke så fort, men hvis de føler seg manipulert med, så tror jeg de fleste forsvinner relativt fort.

Dette har gradvis gått opp for meg gjennom flere erfaringer. Selv om det er vanskelig å gi slipp på min skakkkjørte adferd, så har jeg i hvertfall blitt bedre.

Og slik må det gå. Veien for meg er å ta ansvar for meg selv og mine problemer.

[Gjest brother]

Ikke noe lett og enkelt svar hvordan bryte ut av dette. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Etterhvert som man i det voksne livet lærer seg å ta ansvar for sitt eget liv, så vil man også gjøre noen erfaringer som tilsier at det ikke "lønner" seg lenger å være manipulerende. En slik opplevelse hadde jeg feks i går. Jeg var hos noen venner, satt der og hørte på samtalen deres, var stille, i håp om at de skulle skjønne at "det var synd i meg, jeg hadde det så vanskelig, slik at de måtte gi meg oppmerksomhet".

Men jeg hadde en dårlig følelse inne i meg da jeg kom hjem. En følelse av at det hadde vært bedre å hevde meg selv på en konstruktiv måte, slik at de kanskje gidder å holde kontakt med meg! Hvis de hele tiden føler de må ta hensyn til meg og at det blir for mye å høre på alle vanskelighetene mine til enhver tid, så kan det rett og slett ende med at de ikke har så lyst å være sammen med meg lenger.

Ekte venner gir seg ikke så fort, men hvis de føler seg manipulert med, så tror jeg de fleste forsvinner relativt fort.

Dette har gradvis gått opp for meg gjennom flere erfaringer. Selv om det er vanskelig å gi slipp på min skakkkjørte adferd, så har jeg i hvertfall blitt bedre.

Og slik må det gå. Veien for meg er å ta ansvar for meg selv og mine problemer.

Selv om ens erfaringer forteller en at det er en uhensiktsmessig handling, er det ikke sikkert det endrer seg av den grunn. Årsaksforhold til dette til det kan være svært komplex.

(urettferdighet finnes ikke, men er oppkonstruert av mennesker og baserer seg på å måle rettferdig opp mot en nomialdefinisjon, altså noe som oppleves av folk flest som normalt).

Det hender jeg føler meg urettferdig behandlet. Senest i dag!

Da må jeg prøve å få forstand til å kunne se forskjellen mellom det jeg KAN gjøre noe med, og det jeg IKKE KAN gjøre noe med. Enhver handling til det bedre kan gjøre følelsene enklere å takle, selv om de i utganspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre.

Dersom ikke JEG erkjenner at JEG er årsak til alle mine problemer, eksisterer heller ingen løsning!

Hardt å svelge altså, men en fryktinngytende sannhet.

Jeg tror ikke det finnes noen mennesker som er hyppigere utsatt for uhell enn andre. Tilsynelatende kan det kanskje se ut som om

"han er alltid uheldig".

Som regel vil en finne visse gjenkjennelses-trekk hos personer som "alltid er uheldig". Adferden til den uheldige er årsaken til de påstatåtte uhell.

*Enkelte dager asså* ;-)

[Gjest sokrates]

Ikke noe lett og enkelt svar hvordan bryte ut av dette. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Etterhvert som man i det voksne livet lærer seg å ta ansvar for sitt eget liv, så vil man også gjøre noen erfaringer som tilsier at det ikke "lønner" seg lenger å være manipulerende. En slik opplevelse hadde jeg feks i går. Jeg var hos noen venner, satt der og hørte på samtalen deres, var stille, i håp om at de skulle skjønne at "det var synd i meg, jeg hadde det så vanskelig, slik at de måtte gi meg oppmerksomhet".

Men jeg hadde en dårlig følelse inne i meg da jeg kom hjem. En følelse av at det hadde vært bedre å hevde meg selv på en konstruktiv måte, slik at de kanskje gidder å holde kontakt med meg! Hvis de hele tiden føler de må ta hensyn til meg og at det blir for mye å høre på alle vanskelighetene mine til enhver tid, så kan det rett og slett ende med at de ikke har så lyst å være sammen med meg lenger.

Ekte venner gir seg ikke så fort, men hvis de føler seg manipulert med, så tror jeg de fleste forsvinner relativt fort.

Dette har gradvis gått opp for meg gjennom flere erfaringer. Selv om det er vanskelig å gi slipp på min skakkkjørte adferd, så har jeg i hvertfall blitt bedre.

Og slik må det gå. Veien for meg er å ta ansvar for meg selv og mine problemer.

Det er positivt at du ser din evne til å manipulere. Det er nøkkelen til å endre på det.

Jeg har selv erfaring fra årlang manilpulering. I et nært forhold mor - datter. Det endte med at jeg måtte bryte med den manipulerende damen.

Vær bevisst og se deg selv og jobb med det du ser av deg selv. Jeg er sikker på at du klarer det.

I motsetning til min mor så ser du dine manipuleringer. - Det gjør ikke hun. Hun ser bare en datter full av feil og mangler.